Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

== Renessanse og reformasjon (1450–1556) ==
{{utdypende|Renessanse og reformasjon i Europa|Universaliestrid}}
[[Fil:Lorenzo de Medici.jpg|miniatyr|Firenzes sentrale plass i renessansen skyldtes i stor grad familien [[Medici]], og her var spesielt [[Lorenzo de Medici]] sentral på 1400-tallets siste halvdel. {{byline|[[Agnolo Bronzino]] og hans verksted (1503–1572)|type=Maleri}}]]
Perioden mellom 1450 og 1556 var en tid der [[humanisme]] og fokus på verden man levde i gradvis tok over for en tid der kirkens verdier om [[Universalisme|universalitet]], fromhet og fokus på den hinsidige verden dominerte. Forenklet kan man si at folk tenkte mer «jeg» enn «vi», og mer på å forbedre sin egen livssituasjon enn å akseptere den. Trykkekunsten, erobringen av Konstantinopel og avslutningen av [[hundreårskrigen]], som alle skjedde mellom 1453 og 1455, var med på å spre denne tankegangen. I Europa fikk man mer kunnskap om økonomi og vitenskap, og kritisk tenkning ble langt vanligere.

Renessansen medførte en sterk utvikling av den kommersielle sektoren. Bankvirksomhet og handel økte betraktelig i omfang, og mange renessansefamilier som [[Fugger]] og [[Medici]] tjente seg rike på å låne ut penger med [[rente]] og å investere i handel. Andre viktige familier var militærfamilien [[Sforza]] i Milano og den mektige [[Borgia]]-familien i Roma.<ref>[https://snl.no/Sforza Sforza] - Store norske leksikon</ref><ref name="borgia">[https://www.britannica.com/topic/Borgia-family Borgia Family] - Britannica.com</ref>

=== Renessansen === 
{{utdypende|Renessansen|boktrykk}}
Renessansen er en periode som begynne så tidlig som 1300-tallet i Italia og varte så lenge som til 1600-tallet i andre deler av Europa.<ref name="brit">[https://www.britannica.com/event/Renaissance When did the Renaissance happen?] i artikkelen «Renaissance» i Britannica.com</ref> Dette var en periode med en rekke oppfinnelser og omveltninger som forandret dagsordenen. Avanserte kompass gjorde reiser over havet enklere og en rekke nyvinninger gjorde både jordbruk og handel enklere.<ref name="brit" />

I 1450-årene skjedde også flere hendelser som fikk stor betydning for utviklingen i renessansen. Papir eksisterte, men ved oppfinnelsen av [[boktrykk]]erkunsten i 1455, ble bøkene, og dermed også både ideene deres og språkene de ble skrevet på, langt mer tilgjengelige.<ref>Side 84–85, Wolff</ref> I 1453 ble [[Istanbul|Konstantinopel]] (dagens Istanbul) erobret av [[Det osmanske rike]]. Mange kristne romere emigrerte til Nord-Italia, og de tok flere verk fra [[antikken]] med seg, noe som skapte interesse for disse tankene fra oldtiden.<ref>Jonathan Harris: [https://the-orb.arlima.net/encyclop/late/laterbyz/harris-ren.html Byzantines in Renaissance Italy] - The Orb</ref> 

Riktignok var en rekke av de klassiske verkene, spesielt [[Platon]]s og [[Aristoteles]]', kjent i [[høymiddelalderen]], men før boktrykkerkunsten var kopiering av bøker tidkrevende og dyrt. Nå ble verkene lettere tilgjengelige. De ble også oversatt til italiensk. Imidlertid var det flere som ønsket å lese bøkene på originalspråket, noe som medførte at interessen for å lære seg [[latin]] og [[gresk]] økte. Dette var spesielt viktig med tanke på at flere av verkene til romere som [[Marcus Tullius Cicero]] ble regnet som svært gode kilder til argumentasjon, logikk og overtalelse. Dette førte til at latin, som var nesten utelukkende talt i kirken, utviklet seg til å bli et viktig språk hos de rike borgerne som skaffet seg utdannelse. Det var ikke bare åndelig utvikling som lå i ønsket om å forbedre utdannelsen. [[Argumentasjon]] og [[logikk]] var viktig i en verden som var fokusert på handel, bankvesen og diplomati som de norditalienske byene var. Utdannelse var dermed ikke noe som bare var vesentlig blant adelige og [[Presteskap|geistlige]] (presteskapet), men noe som hadde en praktisk funksjon.<ref>Side 37, Wiesener-Hanks</ref> Disse rike borgerlige betalte også selv for kunstverk, og dermed ble temaer fra nettopp antikken ofte like populære som de kristne motivene som hadde dominert tidligere.<ref>Side 95, Palmer, Colton</ref> 

====Kunst og håndverk====
[[Fil:Andrea Mantegna - The Lamentation over the Dead Christ - WGA13981.jpg|mini|[[Perspektiv]] var en vesentlig del av den nye stilen innen malekunst som renessansen brakte. {{byline|[[Andrea Mantegna]] (1431–1506)|type=Maleri}}]]
I Italia og Flandern ble det stadig flere rike borgere. Disse ønsket å leve mer bekvemme liv enn tidligere, noe som igjen førte til at kunstverk, møbelsnekring, arkitektur og annen utsmykning ble mer etterspurt. Det ble forventet høy kvalitet på håndverkene og på økt produksjon. I så måte passet ikke laugsystemet, som var tilpasset lav produksjon og prestisje med tanke på hvem som fikk oppgavene.<ref>Side 53–54, Palmer/Colton</ref>

Malerkunsten hadde utviklet seg allerede fra 1300-tallet med [[Giotto]] (1267–1337). Han vektla noe mer realistisk gjengivelse av motivene enn middelalderens malerier, som sjelden hadde gjenga personlighetstrekk eller [[perspektiv]]. På 1400-tallet skjedde en større forandring. Arkitekten [[Filippo Brunelleschi]] skisserte prosjektene sine med svært dyktig perspektivgjengivelse, og [[Masaccio]] lyktes å male med samme regler for hvordan man gjengir perspektiv. [[Sandro Boticelli]] malte [[akt]]malerier og mytologiske motiver med elegante mennesker, før malere som [[Leonardo da Vinci]] og senere [[Michelangelo]] og [[Rafael]] både utviklet perspektivet og bygget videre på sterke personlighetstrekk i mennesket, god bruk av farger og lys og en anatomisk korrekt gjengivelse av menneskekroppen.<ref>Side 31, Dana Arnold: ''Art History - A Very Short Introduction'', Oxford, 2004</ref><ref>[http://www.op-art.co.uk/history/perspective/ Op Art History Part I: A History of Perspective in Art] - Op Art</ref> Skulptur hadde en liknende utvikling, faktisk noe tidligere.<ref>Side 335–337, Greer, Lewis</ref> Innen arkitektur var Brunelleschi en av de store utviklerne av tilbakekomsten av de runde buene, og dermed et oppgjør med de spisse buene. De spisse buene fikk kallenavnet «gotiske», da [[goterne]] ble forbundet med den «mørke og kunnskapsløse» middelalderen.<ref>Side 331–333, Greer, Lewis</ref>

Perioden hadde en naturlig stopp i 1527, da spanske og tyske leiesoldater nær ødela Roma gjennom plyndring, voldtekt og drap. Kunsten fortsatte imidlertid å utvikle seg andre steder, da gjerne i Tyskland.<ref>Side 62, Palmer, Colton</ref>

==== Internasjonal handel og bankvirksomhet ====
En av utviklingene som gjorde handel lettere, både i Nord-Italia, Flandern, Nederland og i hansabyene, var at den ble beskyttet av en samlet flåte, det vil si at skipene var godt bevæpnet, og kunne fungere som en mektig flåte og angripe problematiske områder. Dette fungerte godt, både i nord med de nye nederlandske handelsskipene, og i sør med Venezia.<ref name="Side 285, Greer, Lewis"/> I tillegg hadde de store handelsselskapene kontorer andre steder. Slik kunne florentinske handelsmenn ha et kontor i Flandern for å sikre gode avtaler. Ved bruk av [[veksler]], et slags sjekksystem, kunne også disse kontorene love penger som betaling dersom de ikke hadde det for hånden. Flamske handelsmenn kunne da for eksempel veksle dem inn i gull da de kom til Firenze og hovedkontoret.<ref>Side 286,87, Greer Lewis</ref>

Selv om lån av penger med rente ble uglesett, ble det funnet veier utenom som kirken til en viss grad godtok. Lån med relativ lav rente til folk som hadde råd til det var akseptert, og mange banker vokste opp. Bankfamilier som [[Medici]] i Firenze og [[Fugger]] i Bayern tjente seg rike på dette.<ref>Side 287–288, Greer, Lewis</ref>

=== Redefinering av Europas makter ===
[[Fil:Hakenbuechse.png|miniatyr|600px|Arkebus var et tidlig skytevåpen som dukket opp på 1400-tallet, og som forandret krigføringen markant til ulempe for adelige.]]
Den italienske filosofen [[Niccolò Machiavelli]] kommenterte at gode ledere skulle tenke på krig, og ikke på luksus, for om de tenkte for mye på luksus, ville de miste staten sin. Denne observasjonen stemte bra, for både før og etter utsagnet, som kom i 1511, hadde kostbar krigføring ført til at de som hadde et effektivt system for innkreving av skatter kom best ut. Dette hadde monarkene utviklet over lang tid, noe som virket til deres fordel.<ref>Side 88, Wiesner-Hanks</ref> 

En annen var at motmaktene til kongen, tradisjonelt [[Stand|førstestanden]] (geistlige) og andrestanden (adelige), hadde blitt mindre mektige av andre årsaker. På 1300-tallet irriterte kirkens maktmisbruk mange. Adelen hadde mistet mye av fordelen de hadde med å ha penger nok til hest, rustning og farlige slagvåpen. [[Hellebard]], [[armbrøst]] og [[langbue]]r hadde vist seg som effektive i å stoppe riddere. Da [[krutt]]et kom på 1400-tallet, hadde adelige langt vanskeligere for å forsvare seg mot fiender. Kruttet, som også kom til [[Det osmanske rike]], spilte en viktig rolle i å erobre den tidligere så ugjennomtrengelige Konstantinopel.<ref>[https://warfarehistorynetwork.com/daily/military-history/the-crossbows-role-in-medieval-warfare/ The crossbows' role in medieval warfare] {{Wayback|url=https://warfarehistorynetwork.com/daily/military-history/the-crossbows-role-in-medieval-warfare/ |date=20190701140340 }} - Warfare History Network</ref><ref>Side 311, Greer, Lewis</ref>

Kongene begynte med en sentralisert administrasjon av sine riker. [[Ludvig XI av Frankrike|Ludvig XI]] begynte kort etter at hundreårskrigen var ferdig. [[Henrik VII av England|Henrik VII]] gjorde det samme etter at [[Rosekrigene|en intern borgerkrig]] var over i 1485. Eneveldene begynte å vokse frem, delvis fordi de fremsto som legitime makthavere, de skulle stoppe private kriger og borgerkriger og garanterte lov og orden.<ref>Side 67, Palmer, Colton</ref> Dog var ikke denne utviklingen så fremtredende i øst. Polen og Ungarn ble stadig mer kontrollert av adelen, og i Det osmanske rike var det hele avhengig av hvem som styrte.<ref>Kart 22–23, Hupchick, Cox; Side 262–264, Fuglestad</ref>

Frankrike opplevde en styrking av kongemakten allerede under kong [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]]. Det var imidlertid hans sønn, [[Ludvig XI av Frankrike|Ludvig XI]], som fikk til de store forandringene. Han utvidet den kongelige hæren, og finansierte dette gjennom ekspedisjoner, kongelig investering i forskjellige foretak som silkespinning og skattlegging. Han forsynte seg også av store deler av [[Burgund]] etter å ha bekjempet [[Karl I av Burgund|Karl den djerve]]. Senere ble også [[Bretagne]] del av den franske kronen, denne gangen gjennom inngifte.<ref>Side 104–105, Wiesner-Hanks</ref>

[[Fil:Hans Burgkmair d. Ä. 005.jpg|miniatyr|[[Frederik III av Det tysk-romerske rike|Frederik III]] var den første av det mektige [[Huset Habsburg]] som ble keiser av Det tysk-romerske rike. {{byline|Hans Burgkmair den eldre (1473–1531)|type=Maleri}}]]
Etter at England var kastet ut av fastlands-Europa på slutten av hundreårskrigen, fulgte en borgerkrig mellom de to hertugfamiliene [[Huset York]] og [[Huset Lancaster]]. Til slutt lyktes det en walisisk adelig med vag tilknytning til huset Lancaster å vinne, for så å gifte seg med datteren til den populære kong [[Edward IV av England|Edward IV]], en konge fra Huset York. Dette skapte stabilitet. En walisisk adelsmann ble konge, kjent som [[Henrik VII av England]]. Han var gjerrig og lite interessert i å øke skatter. I stedet satset han på å utvikle en sterk handelsmarine og å oppmuntre til produksjon av tøy til eksport. Han sparte også mange penger på ikke å gå til krig.<ref>Side 100, Wiesner-Hanks</ref>

Det som skulle bli Spania besto av flere små kongedømmer, der to, [[Kongedømmet Castilla|Castilla]] og [[Kongedømmet Aragón|Aragón]], dominerte. Disse var de to mektigste rikene på Den iberiske halvøy utenom [[Det portugisiske imperiet|Portugal]], og ble samstyrt fra 1479.<ref name="Side 69–70, Palmer, Colton">Side 69–70, Palmer, Colton</ref> I 1460-årene var det borgerkriger i både Castilla og Aragón. Portugal og Frankrike prøvde å bruke borgerkrigen til egne fordel, spesielt for å få [[Isabella I av Castilla|arveprinsesse Isabella]]s oppmerksomhet. Hun valgte å gifte seg med [[Ferdinand II av Aragón]] i 1469. Fem år senere ble hun dronning av Castilla, og fem år etter det ble Ferdinand konge av Aragón.<ref>Side 106–107, Wiesener-Hanks</ref> Det var lite felles-spansk følelse, språkene i Castilla og Aragón var forskjellige, og de hadde ulikt styresett. Slik var i lang tid unionen en ren personalunion der landene beholdt sin selvstendighet. De hadde imidlertid til felles at de samarbeidet om å bekjempe muslimene i områdene, og en følelse av å tilhøre en spansk-katolsk kirke.<ref name="Side 70, Palmer, Colton"/>

[[Det tysk-romerske rike]] besto av en rekke småriker som sammen brukte sin økonomiske og til dels militære makt for å hindre at keiseren av riket ble for mektig. Likevel begynte også dette riket å bevege seg i retning en sterkere sentralmakt, i og med at erkehertugen av Østerrike ble valgt som keiser av Det tysk-romerske rike under navnet [[Fredrik III av Det tysk-romerske rike|Fredrik III]]. Ferderik III var en Habsburg, og hans dynasti skulle forandre Europas fremtid. Han hadde allerede det ganske så mektige arvelandet Østerrike som pressmiddel, og sakte, men sikkert, utvidet familien Habsburg områdene sine til å inkludere [[De burgundiske Nederlandene]], [[Burgund]] og etter hvert også Castilla og Aragón.<ref name="søttifire">Side 74, Palmer, Colton</ref>

[[Polen-Litauen]] hadde en svært markant ulik utvikling. Polen ble mindre og mindre sentralisert, og på 1400-tallet lå all makt hos adelen. I Litauen var det omvendt, kongen av Polen var også storfyrste av Litauen, der han var eneveldig.<ref>Kart 23, Hupchick, Cox</ref>

Flere sultaner i [[Det osmanske rike]] lyktes i å svekke Venezia og andre motstandere, og gi dem et godt grep om det østre Middelhavet. [[Mehmed II]], erobreren, inntok [[Konstantinopel]] i 1453 med bruk av krutt og kanoner. Deretter ble store deler av Balkan også underlagt de tyrkiske kreftene. Imidlertid var Det osmanske rike, som flere andre, stadig i en intern kamp mellom sultan og adel, og svake sultaner ble fort manipulert av dyktige adelsmenn.<ref>Kart 22, Hupchick, Cox</ref>

Ungarn hadde en slags storhetstid på 1400-tallet til tross for at de hadde utfordringer med Det osmanske rike. De utvidet store områder der kroater og rumenere holdt til, og fikk en befolkning med spredt kultur og språk. [[Mattias Corvinus]], konge av Ungarn, sentraliserte, hadde en stående hær og en skattebetalende adel. Dette varte imidlertid bare til Corvinus døde, deretter tok adelen tilbake makten.<ref>Side 262–264, Fuglestad</ref>

=== Fremgang for sjøfarten ===
[[Fil:A partida de Vasco da Gama para a Índia em 1497.jpg|mini|[[Vasco da Gama]] oppdager India i 1498 etter et maleri av Alfredo Roque Gameiro (1864–1935). Dette medførte at Portugal ble mye rikere og mektigere enn tidligere.]]
Handelen hadde lenge florert i Middelhavet, men på 1500-tallet fikk den konkurranse. På 1400-tallet startet Portugal med bygging av skip beregnet for lengre reiser. Portugiserne investerte i skipsfart og dyktige sjøfarere, som regel fra den italienske halvøy. Portugal satset på ekspedisjoner langsmed kysten av Afrika.<ref>Side 220; 222–225, Fuglestad</ref> I 1498 fant [[Vasco da Gama]] sjøveien til India. Handel gikk da direkte mellom India eller Indonesia og Portugal, uten alle de uønskede mellomleddene som skrudde opp prisene. Fortjenesten lå på omtrent 3000 %.<ref>Side 226, Fuglestad</ref> 

Også i Castilla satset monarkene på sjøfart. Mens Portugal hadde en åpen motivasjon for å bedrive handel, var Castilla og Aragóns kongelige mer korstogsorientert. Kombinasjonen mellom den kastiljanske korstogsmentaliteten og de italienske handelsmennenes kommersielle fokus, gjorde at man fikk en form for hybrid. Da [[Christopher Colombus]] oppdaget Amerika, nærmere bestemt [[Karibia]], i 1492, førte det ikke øyeblikkelig til en kommersiell utvikling. Likevel var det noe handel fra Vest-India, men samtidig ble det utviklet et encomienda-system som var en form for føydalisme på øygruppene. I tillegg ble kastiljanerne enda mer korstogsorientert, det vil si at man skulle konvertere urbefolkningen til kristendommen.<ref>Side 220–221, Fuglestad</ref>

I 1480 ble [[Alcaçovastraktaten]] inngått. Denne medførte en oppdeling av verden slik at alt land sør for Kapp Bojador ble tilregnet Portugal, unntatt [[Kanariøyene]], som var spansk. Da det viste seg at landene Colombus oppdaget lå sør for Kapp Bojador, og dermed tilhørte Portugal, ble det kamp om dem. Paven meklet frem [[Tordesillastraktaten]] i 1494. Der ble Portugal tilkjent landet øst for en gitt nord-sør-gående linje og Spania vest. Portugal fikk Brasil, mens resten av Amerika forble kastiljansk. Øst for linjen forble alt, bortsett fra Kanariøyene, portugisisk.<ref>Side 229–230, Fuglestad, side 295, Greer, Lewis</ref>

I år 1519 utviklet Spanias sjøimperium seg markant. [[Conquistador]]en [[Hernán Cortés]] startet erobringen av [[Mexico]], nærmere bestemt den avanserte, men også blodtørstige, [[Aztekere|aztekerkulturen]]. Flere av de stammene som spanjolene møtte på, hjalp dem mot aztekerne. Imidlertid døde mange av dem som følge av influensa og en rekke andre sykdommer som innbyggerne i Amerika hadde vært forskånet for frem til spanjolene kom. Andre ble hardt drevet, og det viste seg at de ikke fungerte spesielt godt innen gruvedrift. De ble derfor erstattet som arbeidskraft av slaver fra Afrika.<ref>Side 277, Fuglestad</ref> Kombinasjonen av det harde gruvedriftsystemet og det spanske føydalsystemet førte til at mange døde. Oppdageren [[Bartolomé de las Casas]] beskrev i detalj grusomhetene som foregikk av spanjoler, og han lyktes i å få i gang en debatt som førte til at systemet ble avskaffet og at indianerne ble spanske undersåtter, og dermed ikke kunne være slaver.<ref>Side 68–70, Finn Fuglestad, med M. Løtveit og A.K. Eian: ''Latin-Amerika og Karibiens historie'' Cappelen Akademisk Forlag, Oslo, 1995</ref>

Portugiserne på sin side ble presset til å [[Kolonialisme|kolonisere]] Brasil, et område de i utgangspunktet ikke var interessert i, ettersom franskmenn prøvde seg der. Siden portugiserne var mer kommersielt interessert, igangsatte de sukkerproduksjon i Brasil. Dette var en svært brutal utnytting av urbefolkningen og senere slaver fra Afrika. Svært mange døde unge.<ref>Side 72–73, Fuglestad, Latin-Amerika</ref>

En annen viktig hendelse i 1519 var at den portugisiske seileren [[Ferdinand Magellan|Fernão de Magalhães]], kjent som Magellan, reiste i Castillas tjeneste for å oppdage sjøveien til India. Magellan lyktes etter store anstrengelser å komme seg forbi [[Kapp Horn]] helt sør i Amerika.<ref>Side 295, Greer, Lewis</ref> Dermed oppdaget han det svært store [[Stillehavet]], og så øygruppen som senere ble kjent som [[Filippinene]]. Her ble Magellan drept, og nestkommanderende [[Juan Sebastián Elcano]] tok over. Elcano dro via [[Molukkene]] – et stort handelssted for krydder – og tilbake til Spania i 1522. Handelen med krydder betalte inn utgiftene med reisen og ga et solid overskudd. Elcano selv dro til sjøs igjen, men forsvant sporløst i 1526.<ref>Side 274–275, Fuglestad</ref>

=== Reformasjonen (1517–1556) ===
{{utdypende|reformasjonen}}
[[Fil:Jeorg Breu Elder A Question to a Mintmaker c1500.png|miniatyr|Bilde av salg av [[avlat]], praksisen som ble avgjørende for starten på protestantismen.]]
Den katolske kirken hadde hatt en rekke utfordringer. For det første hadde de en problematisk fortid med alt som hadde skjedd på 1300-tallet. I 1450-årene og utover var de også preget av den [[dekadanse|dekadente]] og manipulative Borgia-familien.<ref name="borgia" /> Ingen av dem utviste et spesielt stort kall for kirken, men pave [[Alexander VI]] (1431–1503) blant de verste, og hans dekadanse var så stor at han egenhendig er blitt ansett for å ha stor skyld i den påfølgende reformasjonen.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Alexander-VI Alexkander VI] - Britannica.com</ref><ref>Ane Nydal: [https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/historiens-verste-pave-1.4773572 Historiens verste pave] - NRK.no</ref>

Mange hadde kommet med kritikk mot kirken. Den engelske teologen [[John Wycliffe]] (1320–1384) hadde kritisert den allerede på 1300-tallet.<ref>Side 49–52, Palmer, Colton</ref> På 1400-tallet var det [[Jan Hus]] (1372–1415) som først kritiserte kirken.<ref>Side 282–283, Greer, Lewis</ref> Deretter kom [[Erasmus av Rotterdam]] (1466–1536) med sin salve. Mens Hus ble henrettet og Wyclif kastet ut av kirken, ble Erasmus langt bedre behandlet, siden han kritiserte praksisen til prester og ikke kirken som sådan.<ref>Side 66–67, Palmer, Colton</ref> 

==== Martin Luther ====
Likevel var det først under [[Martin Luther]] (1483–1546) at ting skjøt fart. Kirken hadde finansiert sine løpende utgifter ved salg av [[avlatsbrev]], det vil si brev som skulle forkorte tilden i [[skjærsilden]] og sikre at man kom inn i himmelen. Luther begynte å kritisere dette, men han gikk lengre. Akkurat som Erasmus av Rotterdam, mente Luther at folk skulle kunne lese Bibelen på sitt eget språk, slik at skriften ble tilgjengelig for flere. Videre kommenterte han at tro var en privat affære mellom mennesket og Gud, og dermed hadde ikke kirken noen funksjon som mellomledd. Flere sakramenter og ritualer ble regnet som uvesentlige, sølibat og munkeordener skulle avskaffes. Mange flokket seg om ham, og gruppen ble, mer eller mindre uten Luthers hjelp, både antiklerikal (motarbeider geistlighetens innflytelse) og fremmedfiendtlig.<ref name="sekstiseks">Side 66, Koenigsberger</ref> 

Takket være trykkekunsten og vennligsinnede fyrster over relativt store tysk-romerske stater som nå fikk anledning til å kontrollere religionen i sitt land, ble ideene spredt.<ref>Side 77, Palmer/Colton</ref> Fra 1520 av ble det stadig flere opprør i tyske byer. I tillegg til Luthers protester, hadde mange sine egne. Kirkens verdifulle eiendeler ble offer for ødeleggelse, beslaglegning eller tyveri flere steder. Prester og biskoper ble trakassert, særlig av folk som opplevde at de geistlige hevet seg over allmuen.<ref>Side 73, G.R. Elton: «The Reformation movements in Germany» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

Selv om Luther hadde overlevd mye på grunn av beskyttelse fra viktige fyrster, skyldtes det også i de første årene at det var en vanskelig prosess å velge ny keiser. Paven støttet [[Frans I av Frankrike|Frans I]] (1494–1547) som ny keiser, men ville ikke påvirke valget ved å gå hardt ut.<ref name="sekstiseks" /> Det ble ikke Frans I, men [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]] (1500–1558), som ble konge. Han var allerede konge av Spania, og eide også områder i Burgund og Flandern, i tillegg til Amerika, med mer.<ref>Side 56–57, Lee</ref> Karl V var motsetningsfylt, da han både var sterkt katolsk, men også sterkt humanistisk.<ref>Side 319, Fuglestad</ref> 

Under [[Riksdagen i Worms]] i 1521 nektet Luther å trekke tilbake sine påstander om kirkens vranglære, og ble dermed lyst fredløs. [[Fredrik III av Sachsen|Fredrik den vise]] (1463–1525) av [[Kurfyrstedømmet Sachsen]] var Luthers beskytter, og Luther bodde i kurfyrstens slott i ett år der han oversatte Bibelen til tysk. Dette spredte både Bibelen og det tyske språk langt.<ref>Side 360–361, Greer, Lewis</ref> Resten av de tyske områdene hadde langvarige konflikter. Det startet med at lutheranere angrep kirken stadig oftere.<ref>Side 73, G.R. Elton: «The Reformation movements in Germany» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> På midten av 1520-tallet ble det store bondeopprør, og over 100 000 mennesker mistet livet. I 1526 ble det i Riksdagen i Speyer gitt tillatelse til at protestantene skulle tro hva de ville, men tre år senere ble denne tillatelsen trukket tilbake.<ref>Side 325-26, Fuglestad</ref> Motstanden mellom keiser Karl V og den protestantiske adelen ble stadig større, og da keiseren ikke ville godkjenne en protestantisk trosbekjennelse i 1530, dannet de [[Det schmalkaldiske forbund]]. Den stadige gnisningen mellom dette forbundet og keiservennlige katolikker førte til en krig, [[Den schmalkaldiske krig]], som ente med tap for protestantene. Keiseren viste romslighet i fredsavtalen.<ref>Side 105-111, E.G. Rupp: «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

==== Protestantismen i andre land ====
[[Fil:Marienburg 2004.jpg|miniatyr|[[Den tyske orden]] var en mektig katolsk ridderorden frem til 1525. Deretter ble den oppløst. Konvertitter fikk beholde områder, mens andre områder ble konfiskert av [[Albrecht av Preussen|den nye hertugen av Preussen]]. {{Byline|Thomas Stegh | type=Bilde}} ]]
Protestantismen fikk ikke like stor utbredelse i Frankrike, ettersom Frans I, som altså var konge av Frankrike og konkurrerte med Karl V om Det tysk-romerske rikets keisertittel, hadde kontroll over utnevnelsen av biskoper allerede. Dermed var for alle praktiske formål kirken i Frankrike allerede underlagt kronen.<ref name="Side 70, Palmer, Colton">Side 70, Palmer, Colton</ref> Det var først senere at protestantismen og [[Hugenotter|hugenottene]] dukket opp. 

I Sveits hadde [[Ulrich Zwingli]] (1484–1531) startet en bevegelse på egen hånd. Som Luther, mente han at bare Bibelen var inngangen til den kristne tro og at faste, sølibat og en streng tolkning av Bibelen var feil.<ref>Side 96–99, E.G. Rupp, «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

Danmark var inspirert av Tyskland og delte erfaringer. I 1529 oversatte [[Christiern Pedersen]] [[Det nye testamente]] til dansk. Den machiavelliske [[Christian II av Danmark, Norge og Sverige|Christian II]] (1481–1559) var antikirkelig og antiadelig, og så på protestantismen som et redskap for å styrke kongemakten. Da han ble jaget ut av landet tok onkelen over. [[Frederik I av Danmark og Norge|Frederik I]] (1471–1533) var mer nøytral i religionsspørsmålet, men spilte på begge hester. Den protestantiske bevegelsen vant frem, og Frederik Is sønn [[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]] (1503–1559) innførte protestantismen i 1537.<ref>side 144–149, N.K. Andersen: «The Reformation in Scandinavia and the Baltic» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> Denne ble også innført til store protester i Norge, etter at Christian III hadde forandret Norge fra et formelt selvstendig rike til et dansk lydrike.<ref>Side 152–156, N.K. Andersen</ref>

I Sverige var [[Gustav Vasa]] (1496–1560) mest opptatt av en vanskelig balansegang mellom protestantiske opprørere og konservative katolikker. I praksis startet han likevel en protestantisk bevegelse. Denne ble møtt av opprør som Vasa måtte slå ned. Etter mye maktspill innførte Sverige lutherdom i 1571.<ref>Side 156–164, N.K. Andersen</ref> Finlands store reformator, [[Mikael Agricola]] (1507–1557), oversatte Bibelen til finsk, noe som ga stor påvirkning både på språk, religion og nasjonalfølelse.<ref>Side 164–166, N.K. Andersen</ref>

[[Preussen]] hadde vokst frem som et maktsenter av tyskere i Polen, og var langt på vei selvstendig. Her begynte en konvertering til protestantismen under [[Albrecht av Preussen]] (1490–1568) i 1525. Han opphøyde seg til hertug av Preussen, og sekulariserte [[Den tyske orden]], en kristen ridderorden som hadde hatt som misjon å kristne stadig lenger østover i Europa. Preussen, som startet som en følge av Den tyske ordens kristningsprosjekt, hadde nå gjort opprør mot sin tidligere eksistensberettigelse. Albrecht lot konvertitter fra ordenen beholde sine områder, men beslagla områdene til de som forble katolikker.<ref>Side 325, Fuglestad</ref><ref>Side 145, Mark Greengrass: ''Christendom Destroyed: Europe 1517–1648'', Penguin Books, St Ives, 2015</ref>

Polen, som altså forble katolsk, grep ikke inn. De hadde selv store interne problemer i et svært område med en rekke varianter av kristendom. Preussen representerte det protestantiske, men de hadde også kontakt med den gresk-ortodokse kirke, en kontakt som gikk tilbake mange hundre år på grunn av [[Det bysantinske rike|Østromerriket]]. I tillegg hadde de ortodokse ukrainere og russere. Lagt til dette hadde polakkene problemer med at en rekke geistlige, ofte utnevnt etter kongelig anbefaling, som brøt med tradisjonelle katolske verdier. De hadde konkubiner, de drakk, danset og levde opp til fordommene som hadde ført til innføringen av reformasjonen andre steder. [[Sigismund I av Polen]] (1467–1548) forbød import av «kjetterske» bøker med trusler om dødsstraff, og forlangte at kjetterske universiteter måtte returnere til den katolske troen. Lutheranisme slo uansett ikke spesielt godt an, men etter at Sigismund døde i 1548, kom [[kalvinisme]]n inn, og denne ble langt mer populær.<ref>Side 198–200, 213–215, R.R. Betts: «Poland, Bohemia and Hungary» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

I Ungarn var det allment akseptert at pave [[Sylvester II]] (946–1003) skal ha gitt Ungarns første konge, [[Stefan I av Ungarn]] (969–1038), retten til selv å velge biskoper. Dette brukte ungarske konger til å belønne lojale adelsmenn, og slik var presteembetet mer dekadent enn gudfryktig. Ettersom tyske tekster fant veien over grensen og folk protesterte, dukket det opp opprørske kirker som enten var lutherske eller ble plassert i gruppe med dem. Åpen lutheranisme ble straffet, til tider med dødsstraff. Dette var imidlertid et problem som fikk en annen dimensjon i 1526, da Det osmanske rike under [[Suleiman I den store]] (1494–1566) bekjempet ungarerne i [[Slaget ved Mohács (1526)|slaget ved Mohács]] i 1526. Effektivt førte dette til en tredeling av Ungarn. [[Ferdinand I av Det tysk-romerske rike|Ferdinand I]] (1503–1564), som hadde meglet frem en fredelig løsning i det [[husittene|husittiske]] [[Böhmen]], ble sett på som en sterkere konge som kunne forsvare ungarerne mot muslimene. Flertallet støttet imidlertid [[Johan Zápolya]] (1487–1540), og det ble en borgerkrig som varte i 20 år. Mange geistlige falt i disse kampene, og mange bispeseter forble uten biskop.<ref>Side 202–209, Betts</ref>

==== Anglikanismen og kalvinismen ====
[[Fil:Canterbury, Canterbury cathedral-stained glass 24.JPG|miniatyr|[[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] foreviget i glassmaleri i Canterbury katedral. Henrik VIII er nummer to fra venstre. De andre er (fra venstre) [[Henrik IV av England|Henrik IV]], [[Thomas Cranmer]] og [[William Laud]]. {{Byline|Mattis | type=Bilde}}]]
[[Henrik VIII av England]] (1491–1547) var svært skeptisk til protestantismen, og i motsetning til i Spania og Frankrike, der kirken var delvis nasjonalisert, var England fortsatt svært lojal mot Roma. Imidlertid måtte han sikre seg en arving. Da hans kone, [[Katarina av Aragón]] (1485–1536), datter av Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragón, bare lyktes i å føde ett barn, [[Maria I av England|Mary]], ble Henrik VIII utålmodig etter en sønn. Siden Katarina av Aragón var gift med Henrik VIIIs storebror, [[Arthur, prins av Wales|Arthur]] frem til han døde i 1502, var ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina bare godkjent gjennom pavens inngripen. Nå ba Henrik VIII paven om å oppheve denne dispensjonen og annullere bryllupet. Paven ville ikke fornærme Europas mektigste mann og Katarina av Aragóns nevø, Karl V, og foretok seg derfor ikke noe, og Henrik VIII tok derfor saken i egne hender. Gjennom [[Act of Supremacy]] ble han den engelske kirkens overhode, og han brøt med Roma. Dette var starten på [[Den engelske kirke|anglikanismen]], som i begynnelsen handlet mest om å konfiskere landområder fra munkeordener og å forby dem i England.<ref name="angli">Side 370–372, Greer, Lewis</ref>

En annen retning innen protestantismen var [[kalvinisme]]n. Denne stammer fra den franske reformisten [[Jean Calvin]] (1509–1564), som måtte rømme Frankrike til [[Genève]]. Han ble den naturlige lederen for en kanton som var opprørsk mot katolisismen, men manglet en ny retning.<ref>Side 111–115, Rupp</ref> Calvin trodde på [[predestinasjon]], slik at hva man gjorde i livet ikke påvirket hvor man gikk etterpå. Samtidig, og noe selvmotsigende, mente han at de som viste evne til fromhet og overvinnelse av fristelse viste at de var forutbestemt til å gå til himmelen. Gode gjerninger var dermed både en måte å vise at man endte i himmelen og en måte å prise herren på. Calvins tro, kalvinismen, trodde også på at kirker skulle være fri fra statlig inngripen, i motsetning til både lutheranisme og anglikanisme.<ref>Side 332–333, Fuglestad</ref> Det var først og fremst i Nederland at kalvinismen var uproblematisk. I Frankrike ble følgere kalt [[hugenotter]], og de kom ofte i konflikt med katolikkene, spesielt i 1570-årene og ut århundret. I Skottland fikk den en annen vri, og følgere ble kjent som [[presbyterianisme|presbyterianere]]. Også her var det noe voldsbruk, men overgangen fra katolisisme var gradvis.<ref>Sude 25–26, Lee</ref>

==== Avslutningen av perioden (1556) ====
Det var ikke bare protestantene som hadde problemer med den katolske kirken. Også katolikker hadde det, spesielt i Spania. Allerede sent på 1400-tallet hadde en reformistisk og moralsk bølge slått over Spania, og mer skulle komme. Samtidig som Luther ble stor i Det tysk-romerske rike i 1521 fikk [[Ignatius av Loyola]] (1491–1556) en åpenbaring. Han skulle være Jomfru Marias ridder som skulle lære opp barn både i lesing og skriving og i den rette tro. Han studerte selv latin på skolen og ved universitetet [[Sorbonne (universitetsbygning)|Sorbonne]] i Paris. Sammen med studiekamerater stiftet han Jesu samfunn, og de kalte seg ''jesuitter''. [[Jesuittordenen|Jesuittene]] hadde en nær fanatisk tiltro til paven, og det het at «Det hvite jeg ser vil jeg tro er sort dersom Kirken befaler det slik». Jesuittene gjorde en stor innsats i å utdanne befolkningen, men deres forsøk på å påvirke politikken til forskjellige land i retning kirken ble mindre vellykkede. Likevel telte Jesu Samfunn 1500 medlemmer da Loyola døde i 1556. Disse ble viktige for paven.<ref>Side 376–377, Greer, Lewis</ref>

Samme år som Loyola døde, trakk Keiser Karl V seg som konge av Spania og Det tysk-romerske riket. Han delte opp sine riker slik at Det tysk-romerske riket, Habsburg (etter hvert Østerrike), Böhmen og Ungarn tilfalt hans bror Ferdinand, mens Spania, Nederlandene, Burgund og Aragons italienske eiendeler, i tillegg til spanske eiendeler i Amerika, gikk til Karl Vs sønn, [[Filip II av Spania|Felipe II]] (1527–1598).<ref>114, 126, Palmer, Colton</ref> Luther selv hadde dødd i 1546. I 1555, året før han døde, hadde Karl V måttet inngå [[religionsfreden i Augsburg]], der protestantene fikk nærmest full seier.<ref name="tretrefem">Side 335–336, Fuglestad</ref>