Redigerer Thorleif Paus (avsnitt)

==Barna og hans første ektefelle etter skilsmissen==
Etter at Ella og Thorleif ble skilt i 1918 ble hun boende i Wien med de to barna på åtte og ni, mens Thorleif dro hjem til Norge. «Så ble da disse tre stående i livet hennes: musikken, litteraturen og barna. Men størst av dem var barna», skrev Paus om bestemoren.<ref name=Paus2024/> Det skulle gå mange år før de da voksne barna tok opp igjen kontakten med faren.

Sønnen [[Ole Paus (1910–2003)|Ole]] tok eksamen ved den kjente privatskolen [[Theresianum]] i 1929. Samme år flyttet den 19 år gamle sønnen til farens hjemland, uten å kunne norsk, ble utdannet offiser ved [[Krigsskolen]] og ble senere general. Da sønnen kom til Norge hadde han brutt med faren og ville ikke ha noe med ham å gjøre. De skulle ikke bli forsont før etter andre verdenskrig.

Ella Paus er ført opp i Wiens adressebøker frem til 1938 med adressen Wittegasse 8.<ref>[https://www.digital.wienbibliothek.at/wbrobv/periodical/pageview/2383411 Adolph Lehmann's allgemeiner Wohnungs-Anzeiger, 1938, bd. 1, s. 926]</ref> Da nazistene [[Anschluss|rykket inn i Østerrike]] i 1938 ble hennes situasjon prekær – som såkalt halvjøde var hun fortsatt utsatt for diskriminering i et nazistisk styrt Østerrike, og fremtiden var svært usikker i et land preget av antisemittiske angrep og propaganda. I 1938 reiste hun og datteren [[Helvig Paus (maleri)|Helvig]] fra Østerrike for godt, til eksmannen Thorleifs hjemland, 20 år etter at de ble skilt.{{efn|I sin bok ''For en mann'' skriver Paus at han er usikker på om farmorens beslutning om å forlate Østerrike i 1938 var en flukt, men erkjenner at han vet svært lite om hennes bakgrunn og liv i Østerrike. I lys av hennes jødiske bakgrunn fremstår det likevel som utvilsomt at nazistenes inntog i Østerrike i 1938 var en viktig faktor i hennes beslutning om å forlate hjemlandet og reise til eksmannens hjemland det året, 20 år etter skilsmissen. Da Østerrike ble annektert ble de antisemittiske Nürnberglovene del av lovverket i Østerrike. Det var mulig å forlate Østerrike for personer av jødisk opprinnelse på den tiden, og mange ble drevet til emigrasjon av et antisemittisk samfunnsklima med hatpropaganda, diskriminering og økende forfølgelse. I nazistisk terminologi ble Ella regnet som «[[Mischling]] av første grad», uavhengig av at hun selv var kristen, og hun risikerte alvorlig forfølgelse som yrkesforbud, tap av rettigheter, sosial isolasjon, tvangsarbeid og på lengre sikt deportasjon dersom hun ble værende i Wien, særlig etter at politikken mot «Mischlinge» ble skjerpet i 1943. I Østerrike var også forfølgelsen av «Mischlinge» særlig nidkjær. I Norge var nazistenes forfølgelse av jøder rettet hovedsakelig mot registrerte medlemmer av det mosaiske trossamfunn og personer med synlig jødisk tilknytning, og Ellas jødiske bakgrunn – med norsk etternavn, medlemskap i statskirken og ingen kontakt med jødiske miljøer – kan ha gått under radaren. Hennes flytting i 1938 reddet sannsynligvis livet hennes. På den tiden kunne det være vanskelig for personer av jødisk opprinnelse å få oppholdstillatelse i andre land, også Norge, men Ellas ekteskap med den norske konsulen i 1908 ga henne automatisk norsk statsborgerskap. Om hun i teorien beholdt statsborgerskapet 20 år etter skilsmissen uten å noen gang ha bodd i Norge er mer uklart, men hun hadde i 1938 en sønn som var norsk offiser i tillegg til en eksmann som da bodde på et slott i Sverige, men fortsatt eide en leilighet i Oslo som han lot den tidligere ektefellen og barna deres bo i. Norske myndigheter godtok trolig at hun fortsatt var norsk statsborger i 1938. Ella forlot sjelden leiligheten i Oslo, der hun i 1950-årene gjenskapte et Wien i miniatyr. Mye tyder på at hun fortrengte deler av sin personlige historie. Paus skrev at det aldri ble snakket om hennes bakgrunn i Østerrike: «Bortsett fra grandonkel Otto ble ingen i Mullerls familie noen gang nevnt eller omtalt».<ref name=Paus2024/> Ellas selvforståelse speiler mange tidlige emigranter og personer som befant seg i en gråsone for nazistisk forfølgelse, som ofte ikke oppfattet seg selv som Holocaustoverlevende, men Holocaustforskningen har fra de siste tiårene av 1900-tallet i økende grad anerkjent deres opplevelser som en sentral del av Holocaust.}} De fikk bo i Thorleifs leilighet i Frederik Stangs gate 40 på Frogner, som stod tom etter at han hadde flyttet til slottet sitt i Sverige to år før. Da sønnen Ole, hans kone Else og deres nyfødte sønn Peter kom tilbake til Norge fra London flyttet de også inn i leiligheten. Thorleif og firmaet Thorleif Paus A/S hadde også norsk postadresse i leiligheten, selv om Thorleif ikke bodde der til vanlig.<ref>[https://www.digitalarkivet.no/db10061109063307 Oslo adressebok, 1946, s. 1005]</ref>