Redigerer Thorbjørn Egner (avsnitt)

=== Inn i barnelitteraturen; 1938–1955 ===
Fra høsten 1939 hadde Egner en fast barneside med figurene «Truls og Kari» i ukebladet ''[[Illustrert Familieblad]]''. Siden ble til en viss grad skrevet sammen med hans sjef fra reklamebyrået, [[Sigurd Winsnes]]. Winsnes var også medforfatter da Egner bokdebuterte i 1940 med ''Barneboka 1940''. Året etter var begge oppført som forfattere av ''Den nye barneboka'' og i 1942 var Egner alene forfatter for ''Småfolk. Barneboka nr. 3''. Egners forfatterskap i [[andre verdenskrig|krigsårene]] var preget av «småbøker om ''Truls og Kari'' fra ''Illustrert'', malebøker der han introduserte figuren malermester Klattiklatt, og flere billedbøker»<ref name="BRV">[[Tone Birkeland|Birkeland]], [[Gunvor Risa|Risa]], [[Karin Beate Vold|Vold]]. ''Norsk barnelitteraturhistorie''. 2. utg. Samlaget, 2005 ISBN 82-521-5933-8</ref>, herunder noen tellebøker<ref>nb.no/egner [http://www.nb.no/utstillinger/egner/index.php/Forfatteren-lesebokredaktoeren#forfatteren_lesebokredaktoeren/telleboekene Tellebøkene]</ref>.

Under krigen skrev og illustrerte han bøker for et voksent publikum, et arbeid som han etterhvert måtte legge til side for å prioritere arbeidet med barnebøker og lesebøker. I 1942 laget han – anonymt – en serie på 12 postkort med nissemotiv, et tema som på denne tiden var forbudt. Okkupasjonsmyndigheten anså røde nisseluer som en demonstrasjon mot de nye makthaverne. Særlig oppsikt vakte et kort med en barhodet nisse, som kunne se ut som om han lurte på hvem som hadde tatt lua hans. Motivene på kortene var basert på Egners skisser fra Vågå, Rauland og familiens sommerferier på Hadeland.<ref>Heger 2012, s. 137-9</ref><ref>Asbjørn Lind. «Egners motstandsnisser». ''[[A-magasinet]]'', 7. desember 2012</ref> 

På 1940-tallet engasjerte han seg også i andre retninger: han var med på å stifte [[Visens venner]] i 1944, var styremedlem og styreleder i [[Tegnerforbundet]] og redigerte [[Unge Kunstneres Samfund]]s julehefte ''Juleglede'' i årene 1948–53.<ref name="TE" /> I november–desember [[1945]] oppholdt han seg i [[København]] for å lære [[litografi]] hos [[Christian Sørensen]], der ble han kjent med kunstnere som [[Robert Jacobsen]], [[Richard Mortensen]], [[Rudolf Broby-Johansen]] og [[Asger Jorn]]. Han deltok også på [[Høstutstillingen]] noen år, og ble innkjøpt av [[Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design|Nasjonalgalleriet]], det danske [[Statens Museum for Kunst]] og det svenske [[Nasjonalmuséet i Stockholm|Nasjonalmuséet]].<ref>Heger 2012, s. 198</ref>

Fra 1946 leverte Egner bidrag til [[NRK]]s radioprogram ''[[Barnetimen]]'', hvor [[Lauritz Johnson]] var redaksjonsleder. Han var aldri ansatt i NRK, men har en frilanserrolle. I Barnetimen utviklet Egner både viser, hørespill og fortellinger. I en særklasse står den månedlige programposten «Malerklubben», hvor Egner og NRK lyktes med å snakke om og undervise i et så visuelt emne som malerkunst på radio.<ref>Heger 2012, s. 214–220</ref> Klubben fikk raskt {{formatnum:10000}} medlemmer, og vokste etterhvert videre til et slikt omfang at den måtte legges ned. NRK hadde ikke kapasitet til å ta imot tegninger og sende ut medlemskort og graderingskort til de unge tegnerne. Mange av Egners visuelt orienterte viser, slik som «Den uheldige mannen» og «Dyrene i Afrika», ble skrevet for å gi lytterne av Malerklubben inntrykk som kunne brukes i maleoppgaver.

Et særtilfelle i Egners forfatterskap er ungdomsromanen ''Stormen'' (1946)<ref>nb.no/egner [http://www.nb.no/utstillinger/egner/index.php/Forfatteren-lesebokredaktoeren#forfatteren_lesebokredaktoeren/ungdomsromanen_stormen Ungdomsromanen «Stormen»]</ref>, som er beskrevet som «et tydelig skolepolitisk innspill» og «en skoleroman i tradisjonen etter [[Alexander Kielland]]s ''[[Gift (roman)|Gift]].''»,<ref name="AH-STORMEN">Heger 2012; s. 184–189</ref> med et pedagogisk ståsted som i påfallende grad lignet på de tankene reformpedagogen [[Olav Storstein]]<ref>[http://nbl.snl.no/Olav_Storstein Olav Storstein] i [[Norsk biografisk leksikon]]</ref> la frem i boken ''Fremtiden sitter på skolebenken'' samme år, og Storsteins tidligere ''Barn 1932'' (1932).<ref name="AH-STORMEN" /> Hovedpersonen i boken er ungdomsskolelæreren Kleppe, som er en reformpedagog som er opptatt av å gi elevene frihet, ansvar og tillit.
 
Fra februar til april 1949 var Egner på en studiereise til [[Fez (Marokko)|Fez]] i [[Marokko]], en reise som gikk sørover gjennom Italia og Frankrike. Inntrykkene her ble først gjengitt i en artikkel i UKS' julehefte ''Juleglede 1949'', og ble gjennom senere bearbeidinger grunnlaget for miljøet i Kardemomme by.<ref name="TE" /><ref>Heger 2012; s 228–234</ref><ref name="AH-FEZ">Heger 2012, s. 490: «Det har i mange år vært en etablert 'sannhet' at Egner har brukt [[Essaouira]] ved Marokkos vestkyst som et forelegg for Kardemomme by. […] Problemet er bare at Egner ikke hadde vært i Essaouria før han skrev ''[[Folk og røvere i Kardemomme by]]'', han besøkte byen først på sin annen tur til Marokko i 1964, ni år etter første utgave av boken. Et nærstudium av hans skisser fra 1949 levner imidlertid liten tvil om at i den grad han har hatt arabisk arkitektur og landsbyliv som forelegg for Kardemomme, er inspirasjonen hentet fra medinaen i [[Fez (Marokko)|Fez]].»</ref>

De fleste av de ideene som Egner kom til å bearbeide videre resten av sitt liv, ble gjort kjent og presentert i sin første, uferdige form i løpet av 1940-tallet, og innen 1955 var alle tre hovedverkene både presentert i radio og utgitt i bokform. Det meste av hans senere karriere kom til å dreie seg om videreutvikling av hans tre mest kjente fortellinger for stadig nye medier, format og versjoner; videreutviklingen kunne for eksempel skje ved at teaterversjonene krevde nye sanger som siden ble tilføyd i nye utgaver av bøkene.<ref name="BRV" /><ref name="NBL">[[Karin Beate Vold]]. {{NBL}}</ref>