Redigerer Theobald von Bethmann Hollweg (avsnitt)

=== Tysklands kansler ===
Da kansler fyrst [[Bernhard von Bülow]] gikk av i 1909 ble Bethmann Hollweg 14. juli 1909 utnevnt som hans etterfølger.<ref>{{Kilde www|url=http://www.dhm.de/lemo/biografie/biografie-theobald-von-bethmann-hollweg.html|tittel=Theobald von Bethmann Hollweg 1856-1921|besøksdato=6. august 2017|forfattere=|dato=|forlag=Deutsches Historisches Museum|sitat=|arkiv-dato=2017-08-06|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20170806101030/http://www.dhm.de/lemo/biografie/biografie-theobald-von-bethmann-hollweg.html|url-status=død}}</ref><ref name="Globe">''Scrap of Paper Chancellor of Germany Dies'', ''The Globe''. Toronto, 3. januar 1921. Lest 8. oktober 2006.</ref>

Utenriks var Bethmann tilhenger av en [[avspenningspolitikk|detentepolitikk]] med [[Storbritannia]], og han håpet å komme til noen slags avtale som kunne stanse landenes pengeødslende [[våpenkappløp]] til sjøs. Han mislyktes imidlertid, hovedsakelig på grunn av motstanden fra den tyske marineministeren [[Alfred von Tirpitz]].

Til tross for de økende spenningene under [[Agadirkrisen|den andre marokkanske krise]] i [[1911]], greide Bethmann i noen grad å bedre forholdet til Storbritannia. I samarbeid med den britiske utenriksminister Sir [[Edward Grey]] klarte Bethmann å minke spenningen etter Balkankrisene fra 1912-1913, og han fikk igjennom traktater om deling av de portugisiske kolonier og om [[Bagdadjernbanen]].

Innenriks lyktes Bethmann også bare delvis. Hans «diagonalpolitikk», som tok sikte på å manøvrere mellom henholdsvis sosialistene og liberalerne på venstresiden og nasjonalistene på høyresiden, oppnådde bare å fremmedgjøre brorparten av det tyske politiske etablissementet.

==== Under [[julikrisen]] ====
Etter drapet på erkehertug [[Franz Ferdinand av Østerrike|Franz Ferdinand]] i [[Sarajevo]] den 28. juni 1914 sørget Bethmann Hollweg og hans utenriksminister [[Gottlieb von Jagow]] for å forsikre Østerrike om Tysklands støtte uansett hva landet foretok seg mot [[Serbia]]. Mens Sir Edward Grey foreslo en meglingsvei for å dempe spenningen mellom østerrikerne og Serbia, manipulerte Bethmann Hollweg dette britiske budskap &mdash;for å avstyre muligheten for at Østerrike skulle avstå fra å gå til angrep på Serbia&mdash;ved å stryke siste setning fra Grays brev, der det het:
{{Quote|''«Also, the whole world here is convinced, and I hear from my colleagues that the key to the situation lies in Berlin, and that if Berlin seriously wants peace, it will prevent Vienna from following a foolhardy policy.»''<ref>Fischer, 1967, s. 71</ref>}}

Da det østerriksk-ungarske ultimatum ble presentert for Serbia, avsluttet [[keiser Wilhelm II]] sitt sommercruise på det norske Vestlandet og hastet tilbake til Berlin.
{{Quote|When Wilhelm arrived at the Potsdam station late in the evening of July 26, he was met by a pale, agitated, and somewhat fearful Chancellor. Von Bethmann-Hollweg's apprehension stemmed not from the dangers of the looming war, but rather from his fear of the Kaiser's wrath when the extent of his deceptions were revealed. The Kaiser's first words to him were suitably brusque: «How did it all happen?» Rather than attempt to explain, the Chancellor offered his resignation by way of apology. Wilhelm refused to accept it, muttering furiously, «You've made this stew, Now you're going to eat it!»<ref>{{Cite book|first=David Allen|last= Butler|title=THE BURDEN OF GUILT: How Germany Shattered the Last Days of Peace, Summer 1914|publisher=Casemate Publishers|year=2010| page=103 | url =  http://books.google.com/books?id=FkMt49l3qkEC | accessdate = 2012-07-30}}</ref>}}

I de siste dagene av juli 1914 ble det klart for tyskerne at britisk inntreden i [[første verdenskrig|en eventuell storkrig]] var uunngåelig. Bethmann-Hollweg syntes da å bli usikker og innstilt på å stå på bremsene, men [[Russland]]s store mobilisering den 31. juli tok begivenhetene kontrollen helt ut av hans hender.

==== Verdenskrigen ====
[[Fil:Theobald von Bethmann-Hollweg in uniform, 1915.jpg|thumb|Theobald von Bethmann Hollweg i uniform. Han var aldri soldat, men etter krigsutbruddet ble han tildelt en honorær militær grad som ga ham rett til å bære generals uniform.]]
Bethmann Hollweg er lenge blitt betraktet som en krigstidspolitiker som gikk inn for en etter forholdene heller moderat politikk, skjønt han ofte ble utmanøvrert av militære ledere som fikk en stadig økende innflytelse på tysk politikk i sin alminnelighet. Men det er de politikere som mener at dette er et feilaktig bilde. Historikeren [[Fritz Fischer (historiker)|Fritz Fischer]] fremholdt på 1960-tallet at Bethmann Hollweg kom med større konsesjoner til den nasjonalistiske høyrefløy enn man tidligere hadde ment. Han var tilhenger av å fordrive polakker fra den såkalte [[den polske grensenære sone|polske grensenære sone]], og for germanisering av polske områder ved tysk kolonisering.<ref>{{Cite book|url=http://books.google.de/books?id=4tiHdU0OxXUC&pg=PP7&dq=Absolute+Destruction:+Military+Culture+And+The+Practices+Of+War+In+Imperial+Germany%22+Isabel+V.+Hull+Cornell&lr=&as_brr=3 |title=Absolute Destruction: Military Culture And The Practices Of War In Imperial Germany |accessdate=2009-07-07 |author=Isabel V. Hull |page=233 |work= |publisher= Cornell University Press |year=2005 |language=}}</ref>

Han la frem [[Septemberprogramm|''septemberprogrammet'']], som skisserte aggressivt ekspansjonistiske tyske krigsmål. Etter at [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]] etterfulgte den mindre effektive [[Erich von Falkenhayn]] i generalstaben sommeren 1916, svant Theobald von Bethmann Hollwegs forhåpninger til at den amerikanske president [[Woodrow Wilson]] kunne megle mellom de stridede. Bethmann Hollweg aksepterte i januar 1917 motvillig kravet om [[uinnskrenket ubåtkrig]]føring.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/theobald-bethmann-hollweg|tittel=Theobald von Bethmann Hollweg 1856-1921|besøksdato=|forfattere=|dato=|forlag=Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland|sitat=9. Januar: Beim Kriegsrat in Pleß fügt er sich dem Drängen der militärischen Führung, den uneingeschränkten U-Boot-Krieg aufzunehmen.}}</ref> Dette ble en viktig grunn til at [[USA]] samme år gikk inn i krigen.

Bethmann Hollweg, som hadde tapt all troverdighet og makt, forble kansler frem til juli samme år. Men da kom det til politisk opprør i [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]], der en allianse mellom [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|sosialdemokrater]], progressive og [[Deutsche Zentrumspartei|Zentrum]] fikk vedtatt den skjellsettende ''Fredsresolusjonen''. Ludendorff og Hindenburg truet keiseren selv med å gå av dersom han ikke avsatte Bethmann Hollweg.<ref>{{Kilde www|url=https://www.deutsche-biographie.de/gnd118510320.html#ndbcontent|tittel=Bethmann Hollweg, Theobald Theodor Friedrich Alfred von{{!}}|besøksdato=|forfattere=Werner Frauendienst|dato=1955|forlag=Neue Deutsche Biographie|sitat=Auf der Höhe der Krise suchte er Wilhelm II. zum Volkskaisertum mitzureißen und erreichte wenigstens die Unterschrift für das Dekret, das für Preußen das gleiche Wahlrecht bewilligte. Da griffen Hindenburg und Ludendorff ein: durch die Androhung ihres eigenen Rücktritts zwangen sie den Kaiser, B. zu entlassen (13.7.1917).}}</ref>  Han ble erstattet av den politisk heller ubeskrevne [[Georg Michaelis]].

==== De siste leveår ==== 
Han fikk igjen internasjonal prominens i juni 1919, da han formelt anmodet de allierte og deres tilsluttede stater om å stille ham for retten i stedet for keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]]. Men [[The Supreme War Council]] bestemte seg for å ignorere hans ønske. Han ble ofte nevnt som en av dem som ''burde'' vært stilt for retten av de allierte for politiske forbrytelser i forbindelse med krigens utbrudd.

I sine siste leveår brukte Bethmann Hollweg mye av tiden til å skrive på sine memoarer. Litt etter jul i 1920 ble han forkjølet, og dette utviklet seg raskt til akutt lungebetennelse. Han døde av dette 1. januar 1921.