Redigerer The Small Faces (avsnitt)

==== Årene hos Decca Records (1965–1967) ====
The Small Faces inngikk en avtale med manager og impresario [[Don Arden]], og ble knyttet til [[Decca Records]]’ studio for innspillinger.<ref name="allmusic" /> De kom nå til å utgi en rekke energiske mod- og soulsingler på dette selskapet. Debutsingelen i 1965 var «[[Whatcha Gonna Do About It]]», som ble en Top 14 [[UK singles chart]] hit.<ref name="allmusic" /> Marriott og Lane er kreditert for arrangementet hvor de har «lånt» [[gitarriff]]et fra en [[Solomon Burke]] plate, «[[Everybody Needs Somebody to Love]]».<ref name="allmusic" /> Teksten ble skrevet av [[Ian Samwell]] som var medlem av The Drifters (som også skal ha skrevet det som regnes som den første virkelige britiske [[rock'n'roll]]-låta, «[[Move It]]»).<ref name="allmusic" /><ref>{{Cite book|author=Hewitt, Hellier|pages=93–94|year=2004|title=[[Steve Marriott – All Too Beautiful...|All Too Beautiful]]|publisher=Helter Skelter Publishing}}</ref>

Grupen mislyktes i å profiteer på suksessen med deres første singel. Den ble fulgt opp med en krass modlåt av Marriott/Lane, med tittelen «[[I've Got Mine]]».<ref name="allmusic" /><ref name="bbc3" /> Band opptrådte som seg selv i 1965 i en krimfilm kalt ''[[Dateline Diamonds]]'' med [[Kenneth Cope]] i rollen som bandets manager, og de fikk fremføre deres andre singelutgivelse.<ref name="movie">{{Cite web|title=Dateline Diamonds |publisher=The Spinning Image|url=http://www.thespinningimage.co.uk/cultfilms/displaycultfilm.asp?reviewid=1318|accessdate=2011-01-30}}</ref><ref>{{Cite book|author=Muise|page=90|year=2002|title=Gallagher, Marriott, Derringer & Trower: their lives and music|url=http://books.google.de/books?id=JI4LHXgz7YEC&pg=PA90&dq=Dateline+Diamonds++Small+Faces&hl=en&ei=ZIRFTYusBsn1sgbTtqDKDg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2&ved=0CC4Q6AEwAQ#v=onepage&q&f=false|publisher=Hal Leonard Corporation}}</ref><ref name="radio">{{Cite web|title=Dateline Diamonds|publisher=Radio London|url=http://radiolondon.co.uk/rl/scrap60/fabforty/65fabs/april66/datelinediamonds.html|accessdate=2011-01-30}}</ref> Arden trodde bandet opptreden ville gi publisitet av filmen, men lanseringen i UK trakk ut, og «I've Got Mine» ble en fiasko til tross for meget gode omtaler og avismeldinger.

Kort etter ble Jimmy Winston kastet ut av bandet på grunn av personlige motsetninger med resten av gruppa og manglende musikalsk talent.<ref name="ianmclagan2">{{Cite web|title=Small Faces Talk to You: The Story of the Small Faces in their own Words – Four Small Faces|publisher=Ian McLagan Official Site|url=http://www.ianmclagan.com/sf/four.htm|accessdate=2011-01-31|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20101114134258/http://www.ianmclagan.com/sf/four.htm|archivedate=2010-11-14|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2011-01-31|arkivurl=https://web.archive.org/web/20101114134258/http://www.ianmclagan.com/sf/four.htm|arkivdato=2010-11-14|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://www.ianmclagan.com/sf/four.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-06-01 |arkiv-dato=2010-11-14 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20101114134258/http://www.ianmclagan.com/sf/four.htm |url-status=yes }}</ref><ref name="allmusic3">{{Cite web|title=Jimmy Winston Biography|publisher=[[Allmusic]]|url={{Allmusic|class=artist|id=p139105/biography|pure_url=yes}}|accessdate=2011-01-31}}</ref> I et intervju i 2000 forklarte Kenney Jones grunnen til at Winston ble sparket: «He got above his station and tried to compete with Steve Marriott.»
<ref name="officialfaces">{{Cite web|title=Kenney Jones Interview|publisher=the Official Faces Homepage|url=http://www.the-faces.com/kenney/kenint1.htm|accessdate=2011-01-31|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20110610215336/http://www.the-faces.com/kenney/kenint1.htm|archivedate=2011-06-10|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2011-01-31|arkivurl=https://web.archive.org/web/20110610215336/http://www.the-faces.com/kenney/kenint1.htm|arkivdato=2011-06-10|url-status=død}}</ref> Winston ble erstattet av Ian McLagan, som tralterte keyboardet på en slik overveldende rå mate at stilen bare forsterket og utmeislet bandet spesielle profil og sound.<ref name="allmusic" /><ref name="ianmclagan2" />

Denne nye besetningen lyktes med The Small Faces‘ tredie singel, «[[Sha-La-La-La-Lee]]», utgitt 28. januar 1966.<ref name="allmusic" /> Den ble skrevet spesielt for dem av [[Mort Shuman]], (som også hadde skrevet mange av [[Elvis Presley]]s største slagere, blant annet «[[Viva Las Vegas]]»), og den populære britiske entertaineren og sangeren [[Kenny Lynch]]. Låta ble en stor hit i England, og nådde top tre på de britiske singellistenet.<ref name="allmusic" /> Deres første album ''[[Small Faces (1966 album)|Small Faces]]'', som ble utgitt 11. mai 1966, ble også en suksess.<ref name="allmusic4">{{Cite web| title=The Small Faces Review | publisher=[[Allmusic]] | url={{Allmusic|class=album|id=r49569/review|pure_url=yes}} | accessdate=2011-01-31}}</ref> Nå steg populariteten raskt og slagerne kom på rekke og rad, slik at de nærmest ble fast inventar på de britiske pop TV showene som ''[[Ready Steady Go!]]'' og ''[[Top of the Pops]]'', og var aktive på turné omkring i England og i Europa.
Populariteten nådde nye høyder da de i august 1966 utga deres femte singel «[[All or Nothing (Small Faces sang)|All or Nothing]]», som toppet platebarometerne i UK.<ref name="bbc3" /> Ifølge Steve Marriotts mor Kay Marriott, skulle sønnen ha skrevet sangen etter at kjæresten Susan Oliver slo opp med ham. Singelen ble utgitt i USA på RCA Victor, men det ble ikke gjort noe fremstøt for gjøre den kjent.

Etter suksessen med «All or Nothing» skulle de turnere Amerika sammen med [[The Lovin' Spoonful]] og [[The Mamas & the Papas]], men planene ble forkastet av Don Arden etter at han fikk høre rykter om Ian McLagans lovprisning av narkotiske stoffer.<ref>{{Cite book|author=Twelker, Schmitt|page=42|year=2002|title=The Small Faces & Other Stories|publisher=Bobcat Books}}</ref>

I 1966 ble gruppa, til tross for å fantastiske sceneshow og en rekke topplasseringer på hitlistene, med hele fire topp-10 plasseringer, erklert bankerott. Etter en håpløs konfrontasjon med den beryktede Arden, som heller ikke unnslo seg for å skremme guttenes foreldre med beskyldninger om at de alle misbrukte narkotika, og å utgi bandets sjette singel «My Mind Eye» som egentlig bare var en demo, og uten bandets samtykke, så brøt de både med både Arden og med Decca.<ref>{{Cite book|author=Muise|page=91|year=2002|title=Gallagher, Marriott, Derringer & Trower: their lives and music|url=http://books.google.de/books?id=JI4LHXgz7YEC&pg=PA89&dq=Small+Faces+Don+Arden&hl=en&ei=5ENJTbTABcLtsgbf7LivDw&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CCYQ6AEwAA#v=onepage&q=Small%20Faces%20Don%20Arden&f=false|publisher=Hal Leonard Corporation}}</ref>