Redigerer Teofilos (avsnitt)

=== Krigen mot araberne ===
[[Fil:John the Grammarian as ambassador before Theophilos and Mamun.jpg|thumb|350px|Det bysantinske sendebudet patriarken Johannes I i 829 hos Ma'mun (avbildet til venstre) fra Teofilos (avbildet til høyre)]]
På den tiden han tiltrådte var Teofilos forpliktet til å føre krig mot araberne på to fronter. [[Sicilia]] var på nytt invadert av araberne som tok Palermo etter en beleiring på et år i 831, og etablerte det [[muslim]]ske [[emiratet Sicilia]] og gradvis fortsatte å ekspandere over øya. Invasjonen av [[Anatolia]] av [[abbasidene]]s kalif [[Al-Mamun]] i [[830]] ble møtt av keiseren selv, men bysantinerne ble beseiret og tapte flere festninger. I 831 gikk Teofilos til motangrep ved å føre en stor hær inn i [[Kilikia]] og erobret [[Tarsus]]. Keiseren dro tilbake til [[Konstantinopel]] i triumf, men om høsten ble han beseiret av araberne i [[Kappadokia]]. Et nytt nederlag i den samme provinsen i [[833]] tvang ham til å søke om fred. Han tilbød 100 000 gulldinarer og tilbakelevering av 7000 krigsfanger,<ref>Norwich, John Julius (1992): ''Byzantium: The Apogee'', Knopf, s. 47</ref> en avtale han fikk året etter da Al-Mamun døde.

I løpet av dette pusterommet fra krigen med araberne, sørget Teofilos for bortførelse av bysantinske fanger bosatt nord for [[Donau]] av [[Krum av Bulgaria]]. Denne redningsoperasjonen ble utført med suksess en gang rundt [[836]], og freden mellom [[Bulgaria]] og [[Østromerriket|Det bysantinske rike]] ble raskt bedret igjen. Imidlertid viste det seg umulig å opprettholde noen form for fred med araberne. Teofilos hadde selv gitt asyl for flere flyktninger fra øst i 834, inkludert en [[Persia|perser]] ved navn Nasr,<ref>Sevcenko, I. (1968): «Review of New Cambridge History of the Byzantine Empire» i: ''Slavic Review'', s. 111.</ref> døpt under navnet [[Theofobos]] og som ble gift med keiserens tante Irene og ble en av hans generaler. Etter hvert som forholdet til [[abbasidene]] stadig ble verre, måtte Teofilos forberede seg på en ny krig.

I 837 ledet Teofilos en enorm hær på 70 000 menn mot [[Mesopotamia]], og erobret [[Malatya|Melitene]] og [[Samosata]] (i dag en del av [[Tyrkia]]).<ref>Treadgold, Warren (1997): ''A History of the Byzantine State and Society'', Stanford University Press, s. 440</ref> Han tok også Zapetra (Zibatra i Sozopetra), fødestedet til kalif [[Al-Mu'tasim]] og ødela byen. Etter dette dro han på nytt tilbake til Konstantinopel i triumf. Ivrig etter hevn samlet Al-Mu'tasim sammen en stor hær og invaderte på to steder i Anatolia samtidig i [[838]]. Teofilos besluttet å komme med et motangrep på den ene av kalifens to hærer før disse kom sammen. Den 21. juli 838 i [[slaget ved Anzen]] i [[Dazimon]] ledet Teofilos personlig en bysantinsk hær på mellom 25 000 og 40 000 mann mot soldatene ledet av Afshin.<ref>Haldon, John: ''The Byzantine Wars'', s. 83</ref><ref>Warren (1997): ''A History of the Byzantine State and Society''. The Stanford Press., s. 441</ref> Afshin klarte å stå imot det bysantinske angrepet og deretter gikk han til motangrep som førte til at han vant hele slaget. De bysantinske overlevende flyktet i uorden. Kalifen kunne fortsette felttoget uforstyrret inn i Anatolia.

Kalif Al-Mu'tasim tok [[Ankara]]. Al-Afshin møtte ham der. Den sammenføyde, fulle hæren fortsatte videre mot [[Amorion]] lengre vest, opphavsstedet for keiserens familie. I begynnelsen var det besluttsom motstand, men senere var det en muslimsk fange som slapp unna og informerte kalifen at det var en seksjon av muren som var kun en fasade. Al-Mu'tasim konsentrerte bombingen av denne seksjonen til muren brøt sammen. Etter heroisk å ha holdt byen i 55 dager ble den erobret av muslimene den 12. eller 15. august 838.

Det samme året, i et forsøk på å imponere kalifen av [[Bagdad]], fikk Teofilos patriark Johannes til å spre 36 000 ''nomismata'' (penger) i Bagdad.<ref>Norwich: ''Byzantium: The Apogee'', s. 43</ref> En gang i 841 sendte [[republikken Venezia]] en flåte på 60 [[galei]]er, hver med 200 menn, for å støtte bysantinerne i å fordrive araberne fra [[Crotone]] i sørlige [[Italia]], men frigjøringsforsøket mislyktes.<ref>Norwich: ''A History of Venice'', s. 32</ref>

Under felttoget i Anatolia var det en del av Al-Mu'tasims fremste generaler som sammensverget seg mot kalifen. Han avdekket dette og mange av generalene ble arrestert, en del henrettet, før han dro tilbake. Al-Afshin synes ikke å ha vært involvert i konspirasjonen, om det noen gang var en sammensvergelse, men han ble avsatt i andre intriger og døde i fengsel våren [[841]]. Kalif al-Mu'tasim ble syk i oktober 841 og døde den 5. januar [[842]].