Redigerer Teater (avsnitt)

=== Romersk teater ===
[[Fil:Pompeii - Villa del Cicerone - Mosaic - MAN.jpg|thumb|Romersk mosaikk avbilder skuespillere med masker i et skuespill: to kvinner som konsulterer en klok kone.]]
* ''Se hovedartikkel, [[Romersk teater]]''
Tidlige framføringer eksisterte også i [[Roma]] med gateteater, nakendans, [[akrobat]]er og annen framføring. Den romerske historikeren [[Titus Livius]] skrev at romerne først opplevde teater på 300-tallet f.Kr. ved en framføring med [[Etruskere|etruskiske]] skuespillere.<ref>Beacham, Richard C. (1996): ''The Roman Theatre and Its Audience''. Cambridge, MA: Harvard UP. ISBN 978-0-674-77914-3. s.2</ref> Romas befolkning ble underholdt av folkefester, ''ludi'', med hesteveddeløp og nevekamper, men også dramatiske oppsetninger. En stedegne sjanger er nevnt, en kort rustikk [[farse (teater)|farse]] kalt for ''fábula atellána''. Første stavelse, ''fabula'', er det [[latin]]ske begrepet for skuespill, andre knytter an til byen Atella i [[Campania]]. Farsen ble spilt av noe få stående figurer med groteske masker, som ''Maccus'', en dum klovetype, og ''Pappus'', en lettlurt gammel mann.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 1'', Oslo, ISBN 82-05-11663-6. s. 60.</ref>

Selv om romerne hadde en egen tradisjon med framførelser, fikk helleniseringen av romersk kultur på 200-tallet f.Kr. en gjennomgående og energisk effekt på romersk teater. Både gjennom de greskpåvirkede etruskerne og fra de greske koloniene i Sør-Italia fikk romerne påvirkning fra gresk kultur. Fra grekerne fikk de [[alfabet]]et, og fødselen av den latinske litteratur kan dateres til den greske krigsfangen [[Livius Andronicus]] som etter at han ble frigitt underviste i gresk og oversatte greske tragedier og komedier til [[latin]] fra år 240 f.Kr.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere'', s. 59. Årstallet 240 f.Kr. er viktig. Romerne selv regnet det som deres litteraturs fødsel.</ref>

[[File:Roman masks.png|thumb|Romersk mosaikk av teatermasker, tragedien og komedien, 100-tallet e.Kr., [[Kapitolmuseene]] i Roma.]]
Gammelromersk motvilje mot alt som minnet om luksus førte til at teateret under den romerske republikken var meget enkle, og permanente teaterbygninger kom først på 100-tallet f.Kr. Skuespillernes kostymer dannet kriteriene for [[Sjanger|sjangreinndelinger]]. Dramaer lokalisert i (fiktive) greske omgivelser, ble spilt i gresk drakt som ble kalt for [[pallium]], og het ''fabula palliáta'', mens en romersk komedie spilt i romersk miljø fikk navn etter [[toga]]en, og ble kalt ''fabula togáta''. Romersk underholdning var mangfoldig og kampen om publikums oppmerksomhet var langt hardere enn hva tilfellet var med det greske publikumet i Athen. Romerne bare gikk sin veg til mer fristende former for underholdning om komedien ikke holdt det den lovte.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere'', s. 61. Under førsteoppførelsen av Plautus' ''Hecyra'' («Svigermoren») forsvant publikum, i henhold til en senere tilføyd prolog.</ref>

I Roma fikk tragedien aldri den samme betydning som komedien. Komedieforfatterne var derimot tallrike, men kun to overskygget de andre og har fått verker bevart for ettertiden: [[Plautus|Titus Maccius Plautus]] (Plautus) og [[Terents|Publius Terentius Afer]] (Terents). Av Plautus er det bevart rundt tyve komedier fra 200-tallet f.Kr. De er preget av den gresk-romerske sammensmeltningsprosessen, og emnene er tatt fra den yngre attiske intrigekomedie preget faste typer: skrytehalsen, snyltegjesten, den sure gamlingen, den listige slaven (som siden inspirerte [[Ludvig Holberg]]). Plautus er langt mer sprelsk enn sine greske forgjengere, både i dramatisk oppbygning og i replikkene, blant annet for at han måtte kjempe om publikums gunst. Terents var Plautus' yngre etterfølger, ca. 160 f.Kr., og de fleste av hans komedier bygget på frie omarbeidelser av greske [[Menandros]], men han døde ung og etterlot seg kun seks komedier som var preget av forfinelse og nyansert [[psykologi]].<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere'', s. 63.</ref>

Senere, ved [[Det romerske keiserriket|keisertidens]] begynnelse, ble romerske folkelige [[mime]] mer populært hos publikum som var en undersjanger av komedien. Mimeaktørene gikk uten sko, antagelig for at dans og akrobatikk var en del av deres forestilling, og uten maske, men brukte ulike kostymer. En var ''centunculus'', kledt i et lappekostyme av ulike farger, det som siden ble [[harlekin]]s kjennetegn i ''[[commedia dell'arte]]''.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere'', s. 64.</ref>