Redigerer Tamburlaine (avsnitt)

== Kritisk historie ==
Tamburlaines betydning på det engelske dramaet på [[1590-tallet]] kan ikke overvurderes. Skuespillet eksemplifiserte, og i noen saker skapte mange av de typiske egenskapene til det elisabethanske drama: svulstighet og ofte vakkert billedspråk, overdrevne uttrykk, og sterke karakterer forbrukt av deres overveldende lidenskaper. De første nedtegnete kommentarer på skuespillet var derimot negative, et brev skrevet i [[1587]] nevner en historie om et barn som ble drept av en tilfeldig bruk av skytevåpen i løpet av en forestilling, og året etter snerrer [[Robert Greene]] i et angrep på Marlowe om den «ateistiske Tamburlaine» i en [[epistel]] til stykket ''Perimedes the Blacksmith''.<ref>[http://www.oxford-shakespeare.com/new_files_july_22_05/Perimedes.pdf Perimedes the Blacksmith] – PDF-fil</ref> At de fleste publikummere (og dramatikere) svarte med entusiasme er rikelig demonstrert av økningen av asiatiske tyranner og «ærelystne sinnelag» i dramaet på [[1590-tallet]]. Marlowes påvirkning på mange av karakterene i [[Shakespeare]]s historiske spill har blitt notert av, blant andre, [[Algernon Swinburne]].

I løpet av de første årene av [[1600-tallet]] hadde stykkets overdrevet dramatiske språk gått av moten. Shakespeare selv la en tale fra Tamburlaine i munnen på hans spillforvirrete soldat Pistol. I ''Timber'' fordømmer Jonson «Tamerlaner og Tamer-khaner av den senere tid som har ingenting i seg annet enn scenisk strutsing og voldsom skråling...»

Kritikere i senere tid har ikke endret posisjon etter [[Ben Jonson|Jonson]]; språk og hendelser i stykker som Tamburlaine er unaturlig og til sist også ikke overbevisende. Likevel, stykket ble sett på som teksten over alle andre tekster «hvori hele det hvileløse sinnsstemningen i sin tid finner sitt uttrykk».<ref>Long, William: ''English Literature'', se ekstern lenke</ref>

Om Marlowes [[dramaturgi]] har blitt foreldet har ikke det samme skjedd med hans [[poesi]]. Han var ikke den som oppfant blankverset, denne formen var blitt utgitt på engelsk av [[Henry Howard, jarl av Surrey]], i løpet av tiden under [[Henrik VIII av England]]s regime, og introdusert i tidligere skuespill fra [[Tudortiden]] som ''[[Gorboduc (skuespill)|Gorboduc]]''. Med sjeldne unntak kan Tudortidens blankvers synes stivt og maniert, men Marlowe var den første som viste hvor dramatisk formen kunne fremme tanker og følelser. Litteraten Robert Fletcher noterer at Marlowe «oppnådde en høy grad av fleksibilitet og skjønnhet ved å unngå en regelmessig slutt-stopp ordning ved å sikre en mangfoldighet av pauser, brytning og trykkbetoninger, og ved å gi sitt språk poetisk fortetning og stemningsmettethet».<ref>Fletcher, Robert: ''A History of English Literature'', se eksterne lenker</ref> I sitt dikt om Shakespeare nevner Jonson «Marlowes mektige linje», en frase kritikere har akseptert som det den er, tilsvarende som de også har akseptert Jonsons uttalelse at Shakespeare har overgått den. Men mens Shakespeare er vanligvis sett på som å fanget inn et langt større omfang av følelser og stemninger enn hans samtidige, har Marlowe beholdt en betydelig plass som det første geni av blankverset i engelsk drama.