Redigerer Svingekrets (avsnitt)

==Historisk bakgrunn==

Under utforskningen av elektrisitetens egenskaper på 1800-tallet ble den i begynnelsen oppfattet som en slags [[fluid]] eller væske. Denne forståelsen lå delvis bak bruken av [[Leidnerflaske]]r for å lagre elektrisk ladning. Allerede i 1842 hadde [[Joseph Henry]] observert at når en slik flaske utlades gjennom en ledning, syntes strømmen å kunne variere litt frem og tilbake.

Leidnerflasken er en elektrisk [[kondensator (elektrisk)|kondensator]] med en viss [[kapasitans]]. Ledningen som benyttes ved en utladning, har både en [[induktans]] og en [[elektrisk motstand|ohmsk motstand]]. Denne innsikten gjorde det mulig for [[Lord Kelvin|William Thomson]] i 1853 å forklare observasjonene til Henry rent matematisk som en dempet svingning i en ''LC''-krets. Ved å la strømmen i kretsen danne en liten [[lysbue]] eller gnist, viste mer nøyaktige målinger at denne oscillerte med en frekvens som var i overensstemmelse med Thomsons beregninger.<ref name="Darrigol">O. Darrigol, ''Electrodynamics from Ampère to Einstein'',  Oxford University Press, England (2002). ISBN 0-19-850594-9.</ref>

Den første forklaring av resonans i en ''RCL''-krets ble gitt av [[James Clerk Maxwell|James Maxwell]] i 1868. Han ble en kveld fortalt om et eksperiment med en elektrisk krets hvor en ekstern vekselspenning drev en strøm gjennom en [[spole (induktans)|spole]]. Da ble det observert at strømmen i kretsen  kunne økes betraktelig ved å koble en kapasitans i serie med denne induktansen. Neste dag kunne Maxwell presentere en matematisk beskrivelse av strømforløpet i kretsen som viste at den ekstra kapasitansen  medførte at kretsens egenfrekvens kom nærmere frekvensen til den ytre spenningskilden og dermed førte svingningene nærmere resonans.<ref>J. Blanchard, [https://archive.org/details/bstj20-4-415/mode/2up?view=theater ''The History of Electrical Resonance''], Bell System Technical Journal,  '''20'''(4),  415–433 (1941).</ref>