Redigerer Svedjebruk (avsnitt)

==Teorier om svedjebrukets kulturelle følger==
Svedjebruk har utviklet seg til å bli en kompleks prosess, som krever koordinert samhandling av en større gruppe. Svedjebruket er sterkt samfunnsdannende. Den minste enheten var klanen, svedjelaget, men flere grupper samarbeidet. Lederens, kuningas, hadde mange funksjoner, det var ikke bare praktiske, men også politiske og religiøse.<ref name=Tvengsberg/> 

Svedjebruket var mobilt; klanen flyttet til nye skoger, for å brenne og dyrke. De har ikke hatt monumentale anlegg. Det er derfor vanskelig å etterspore dem arkeologisk, selv med erfaring fra undersøkelser av Terra Preta (trekullholdig jord). Svedjen varierte fra en enkelt på stedet, til en periodisk bosetting, avbrutt av hvileperioder hvor svedjene vokste til igjen med skog. Undersøkelser av fjellhuler og andre naturgitte gunstige boplasser, har avdekket mange kulturlag på hverandre med ødeperioder innimellom. Disse lagene forteller om kulturens utvikling. Noen slike steder i tilfeldig orden: [[Çatal Höyük]] i Tyrkia, [[Altamira]] i Nord-Spania, [[Jeriko]] i Israel, Kostenki [[Voronezj oblast|Voronezj]] i Russland, [[Skara Brae]] på Orknøyene og [[Vistehola]] på Jæren. {{tr}}

Etter krigen i årene 1555–57 mellom svenske og russiske tropper, klaget russene over at finnene trakk østover og tok landet i bruk, og dette fortsatte inntil freden i Stolbova 1617. Men det stoppet nok ikke her, også de politiske forholdene oppfordret finnene til fortsatt utflytting. I årene 1637-42 emigrerte mange svedjefinner fra Karelen videre østover til guvernementet [[Tver]] (Kalinin), godt hjulpet av den russiskortodokse kirken og adelen, som ønsket nye skattebetalere. Granskogene på [[Valdajhøydene]], [[Tikhvin]] og [[Novgorod]] fikk også finske svedjebrukere. Dette er godt dokumentert i arkivet i Tver.<ref name=Tvengsberg/>