Redigerer Stumfilm (avsnitt)

=== Musikk ===
Stumfilmen var stum, men aldri helt stille. Visning av stumfilm hadde alltid levende musikk, noe som startet med pianisten ved den første offentlige visningen filmene til brødrene [[Brødrene Lumière|Lumière]] den [[28. desember]] [[1895]] i [[Paris]]. Helt fra begynnelsen var musikk anerkjent som en vesentlig del av opplevelsen; den økte filmens atmosfære og gav publikum viktige hint om stemningen. Også ved innspillingen av en stumfilm hadde man stundom musikere som spilte av samme årsak. Teater i amerikanske småbyer hadde vanligvis en pianist. Større byer hadde vanligvis en organist eller til og med et helt orkester. Store teaterorgel som den berømte «Mighty Wurlitzer» kunne simulere orkesterlyd alene foruten at man kunne frambringe et stort antall lydeffekter.

[[Fil:Silentmoviecuesheet1.jpg|miniatyr|venstre|Et typisk noteark (''Cue Sheet'') for en stumfilm, her Metro-Goldwyn-Mayers ''London etter midnatt'' (1927), skrevet av Ernst Luz.]] I begynnelsen ble filmmusikken mer eller mindre improvisert i begynnelsen av en pianist som satt vendt mot lerretet. Etter hvert som større produksjoner ble vanlig at musikken ble frambrakt fra [[Photoplay]]-musikk, et amerikansk begrep for musikk skrevet spesielt for stumfilm og besto av noteark, informasjon om hvordan musikken skulle spilles, hastighet, lengde, men også om [[lydeffekt]]er og andre meningsbærende faktorer som var viktig for filmen. Med [[Joseph Carl Breil]]s filmmusikk for [[D. W. Griffith|D.W. Griffiths]] banebrytende [[epikk|episke]] stumfilm ''[[En nasjons fødsel]]'' (''The Birth of a Nation'', USA, [[1915]]) ble det bortimot vanlig for filmer å komme til teateret, etter hvert kjent som kino, med spesielt komponert musikk for filmen.

Da stumfilmen var i sin gullalder var stumfilmindustrien den aller største arbeidsgiver for musikere i USA, men da talefilmen kom og hurtig erstattet stumfilmen, noe som skjedde samtidig med [[Den store depresjonen]], innebar det en katastrofe for musikerne.

Stumfilmindustrien i noen land fant også andre måter å frambringe lyd til stumfilmen. Den første filmindustrien i [[Brasil]] hadde ''fitas cantatas'' hvor operetter ble vist på film og med sangere som sang synkront bak lerretet. I [[Japan]] hadde stumfilm ikke bare levende musikk, men også en ''benshi'', forteller som ga kommentarer og stemme til de ulike figurene i filmen. Disse ble et sentralt element i japansk film, foruten også å gi oversettelser av utenlandsk film, oftest amerikansk. Deres popularitet var en av grunnene til at stumfilm fortsatte til langt inn på [[1930-årene|1930-tallet]] i Japan. Den dag i dag blir eksempelvis [[Polen|polske]] [[såpeopera]]er vist på [[egypt]]isk [[Fjernsyn|TV]] med en forteller som med monoton stemme leser alle replikkene over de originale polske.

Kjente stumfilmpianister er for eksempel [[Tyskland|tyskeren]] [[Willi Sommerfeld]] (født [[1904]]) eller den [[Russland|russiske]] komponist [[Dmitrij Sjostakovitsj]] som i sin ungdom tjente penger som stumfilmpianist. En samtidskomponist som [[amerikas forente stater|amerikaneren]] [[Carl Davis]] hadde spesialisert seg på å skrive helt ny orkestermusikk for gamle stumfilm-klassikere.