Redigerer Strømlinjeform (avsnitt)

===Jernbanemateriell===
De første forsøk på å strømlinje jernbanemateriell ble antagelig gjort i USA under utviklingen av hurtiggående [[sporvogn]]er som gikk fra by til by ([[mellombytrikk]]er, i USA kalt interurbans). I [[1905]] ble en mengde forsøk gjort av Electric Railway Test Commission på Union Traction Companys skinnegang, hvor en målte luftmotstanden med forskjellige frontpartier ved hastigheter på opptil 110&nbsp;km/t. Enkelte vogner fikk strømlinjeform, men med datidens tunge materiell og moderate hastigheter spilte frontpartiets utforming liten rolle, og interessen ebbet ut.<ref>Middleton, s. 67</ref>.

I slutten av 1920-årene blåste en nytt liv i interessen for å strømlinje jernbanemateriell, delvis inspirert av flyindustrien, som også innførte bruken av lette [[aluminium]]slegeringer. Nå var også hastighetene blitt større. I [[1930]] kom sporvogner som Red Devil fra Cincinnati Car Company og Bullet fra J.G.Brill på banen, med hastigheter på opptil 150&nbsp;km/t; J.G.Brill var de første som brukte [[vindtunnel]]forsøk ved fremstilling av jernbanemateriell. Senere i tiåret kom en mengde strømlinjede lokomotiver og tog; mest kjent er kanskje [[Fliegender Hamburger]] fra [[1933]]. Et senere av mange eksempler er det britiske ''InterCity 125'' designet av [[Kenneth Grange]].<ref>Penny Sparke: ''Design, 1900-talets pionjärer'', Albert Bonniers förlag, 1999, ISBN 91-0-056828-7</ref> I dag har de fleste [[høyhastighetstog]] strømlinjeform.