Redigerer Stormannsmøtet på Eidsvoll (avsnitt)

==Regjering, grunnlovsforsamling og kongevalg==
{{utdypende|Riksforsamlingen}}
Møtet ga prinsen regent-tittel, men Christian Frederiks korte tid som norsk konge tok ikke til før han ble valgt på Eidsvoll i mai. Allerede 19. februar sendte Christian Frederik ut åpne brev som løste befolkningen fra troskapen overfor Frederik VI, og at det nå var opp til nordmennene selv å velge sin styreform gjennom en riksforsamling. Videre omorganiserte han det lille stattholderkontoret 2. mars og dannet fem departementer, samt et regjeringsråd (statsråd) til styre av landet. Utenrikspolitikken tok han selv hånd om.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i: ''Norges Grunnlov i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 32-33.</ref>

De kom også til enighet om å innkalle en riksforsamling innen åtte uker fra samme dag. Det ble besluttet å avholde valg til riksforsamling, vedta en grunnlov, og velge konge. Ved å begrense kjøpmannsstandens representasjon i Eidsvollsforsamlingen i april, sikret også Christian Frederik at den svenske unionsdør forble lukket når de norske representantene skulle utforme sin grunnlov og velge konge. Christian Frederik fikk gjennomslag for at det skulle være minst en bonde fra hvert amt, og minst en av «underklasserne» fra de militære delegasjonene som skulle velges. Dermed sikret han seg overrepresentasjon fra bondestanden og de lavere lagene som åpenbart var mer kongetro og mer skeptiske til svenskene.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i: ''Norges Grunnlov i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 32-33.</ref>

Folkevalget til Riksforsamlingen ble gjennomført i landets kirker på en ekstraordinær bededag fra den [[25. februar]], og deretter videre utover, slik at alle menigheter i landet i løpet av våren sverget regenten troskap og dertil å verne om den nye selvstendigheten. I samme omgang ble det valgt representanter til amtsmøtene som igjen valgte delegatene til [[riksforsamlingen]]. [[Folkesuverenitetsprinsippet]] kom til å ligge til grunn for drøftingen under Notabelmøtet, og ble siden styrende for den videre utviklingen fram mot [[17. mai]].

Eidsvollsmennene endte med å gjenskape Christian Frederiks arverett til Norge, og holde døren åpen for en gjenforening med Danmark som konstitusjonelt monarki i framtiden.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 313.</ref>