Redigerer Stigand (avsnitt)

=== Utnevnelse og problemer med paven ===
Erkebiskopen av Canterbury ble dratt inn i en konflikt mellom Edvard og Godwin.<ref name=Smith202>Smith: «Archbishop Stigand» i ''Anglo-Norman Studies 16'', ss. 201–203</ref> Pave Leo IX hadde påbegynt en reformbevegelse som senere ble kjent som den gregorianske reform. Pave Leo fokuserte på å forbedre geistligheten og hindre [[simoni]] – å kjøpe og selge presteembeter og geistlige posisjoner. I 1049 uttalte paven offentlig at han vil se nærmere på den engelske kirke og undersøke kandidater for bispeseter mer strengt før de ble godkjent.<ref name=Stafford89/> Da erkebiskop Edsige av Canterbury, senere helgenforklart, døde i 1051, valgte munkene ved Canterbury Æthelric, en slektning av jarl Godwin, som erkebiskop.<ref name=Huscroft6>Huscroft: ''Ruling England'', s. 6</ref> Kong Edvard satte seg imot valget og utpekte isteden [[Robert av Jumièges]], noe som var kontroversielt da han var normanner og i tillegg allerede biskop av London. Foruten å øke Edvards krangel med Godwin signaliserte utnevnelsen at det var grenser til Edvards villighet til å inngå kompromisser med kirkereformen.<ref name=Stafford89/>

Selv om Robert ikke var kjent som reformator før utnevnelsen, da han kom tilbake fra Roma, hvor han hadde dratt for å bli bekreftet av pavedømmet, satte han seg imot kongens valg for biskop av London på grunnlag av at kandidaten ikke var egnet. Roberts forsøk på å skaffe tilbake kirkeeiendom som hadde blitt tatt av jarl Godwin bidro til krangelen mellom jarlen og kongen. Da Godwin kom tilbake til England i 1052 ble Robert både gjort fredløs og forvist fra riket.<ref name=Stafford89>Stafford: ''Unification and Conquest'', ss. 89–92</ref> Kong Edvard utpekte deretter Stigand til posisjonen som erkebiskop. Utnevnelsen var enten en belønning fra Godwin for Stigands støtte i løpet av konflikten eller en belønning fra Edvard for å ha forhandlet fram en fredsløsning til krisen i 1052.<ref name=Walker49/> Stigand var den første ikke-munk som ble gitt erkebispedømme siden tiden med [[Dunstan av Canterbury|Dunstan]] (erkebiskop fra 959 til 988).<ref name=Monastic66>Knowles: ''Monastic Order in England'', s. 66</ref><ref name=Brooks306>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', s. 306</ref>

[[Image:British.Library.MS.Add.33241.jpg|thumb|Emma av Normandie, sittende med sine sønner Hardeknut og Edvard Bekjenneren, i denne manuskriptkopien av [[Encomium Emmae]] fra tiden rundt 1042|alt=To sider fra en illuminert bok, en side med en sittende kvinnelig figur som mottar en bok fra to menn. Den andre siden har farget skrift på seg.]]

Pavedømmet nektet å anerkjenne Stigands forfremmelse da Robert fortsatt var i live og ikke hadde blitt fratatt sin posisjon av en pave. Robert av Jumièges appellerte til pave Leo IX som tilkalte Stigand til Roma. Da Stigand ikke møtte opp ble han ekskommunisert.<ref name=ASE465>Stenton: ''Anglo-Saxon England'', 3. utg. ss. 465–466</ref> Kirkehistorikeren Nicholas Brooks har fremmet det syn at Stigand ikke ble ekskommunisert på dette tidspunktet, men ble heller beordret fra å utføre enhver erkebispefunksjon, som å utnevnte biskoper. Han argumenterte at i 1062 var pavelige legater i møte med Stigand, noe de ikke ville ha gjort om han hadde vært ekskommunisert.<ref name=Brooks307>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', s. 307</ref> Legatene gjorde ingenting for å endre Stigands posisjon,<ref name=Rex184>Rex: ''Harold II'', s. 184</ref> skjønt en av legatene bidro senere til å avsette Stigand i 1070.<ref name=1000Church306>Barlow: ''English Church 1000–1066'', s. 306</ref> Pave Leo IX, og hans etterfølgere, pave [[Viktor II]] og pave [[Stefan IX]], fortsatte å betrakte Robert som den rettmessige erkebiskop av Canterbury.<ref name=Intro108>Blair: ''Introduction to Anglo-Saxon England'', s. 108</ref>

Stigand reiste ikke til [[Roma]] for å motta sitt [[pallium]],<ref name=DNB/> båndet båret rundt nakken som symbol på en erkebiskops autoritet, fra paven. Å reise til Roma for sitt pallium hadde blitt en skikk som ble praktisert av en rekke av hans forgjengere.<ref>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', ss. 291, 299, 304</ref> Isteden har en del krønikeskribenter hevdet at han benyttet Robert av Jumièges' pallium.<ref name=DNB/> Det er ikke kjent om Stigand noen søkte pavedømmet for pallium etter at han ble utnevnt, men på grunn av reformbevegelsen kjente Stigand til at en søknad neppe ville bli innvilget. I [[1058]] ga motpave [[Benedictus X]], som var motstander av reformbevegelsen, Stigand et pallium.<ref name=Brooks306/><ref name=BHOArchCant>Greenway ''[http://british-history.ac.uk/report.aspx?compid=33853 Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: volume 2: Monastic cathedrals (northern and southern provinces): Canterbury: Archbishops] {{Wayback|url=http://british-history.ac.uk/report.aspx?compid=33853 |date=20110809060306 }}''</ref> Imidlertid ble Benedictus avsatt det påfølgende året og erklært som antipave, noe som tilbakestilte alle hans handlinger, inkludert Stigands pallium.<ref name=Huscroft48>Huscroft: ''Ruling England'', s. 48</ref> De nøyaktige forhold som førte til at Benedictus ga et pallium er ikke kjent, om det var på Stigands forespørsel eller om det gitt av seg selv.

Etter å ha blitt erkebiskop av Canterbury overga Stigand Elmham til sin bror [[Æthelmær av Elmham|Æthelmær]], men beholdt Winchester for seg selv. Canterbury og Winchester var de to rikeste setene i England,<ref name=Higham137>Higham: ''Death of Anglo-Saxon England'', s. 137</ref><ref name=1000Church79>Barlow: ''English Church 1000–1066'', s. 79</ref> og mens tidligere skikk hadde tillatt å holde et fattig sete sammen med et rikt, var det å holde to rike ikke sett på som rasjonelt.<ref name=Brooks305>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', s. 205</ref> Han kan ha beholdt Winchester av ren eiesyke, eller av usikkerhet da Canterbury kunne bli fratatt ham. I tillegg til disse holdt han også [[Gloucesterkatedralen|klosteret i Gloucester]] og [[Elykatedralen|klosteret i Ely]], og kanskje også andre klostre som ga ham inntekter.<ref name=Knowles72>Knowles: ''Monastic Order in England'', s. 72</ref> Uansett hva Stigands grunner var, å holde Winchester gjorde, gjorde det ham til en motstander av den voksende reformbevegelsen i kirken. Fem etterfølgende paver (Leo IX, Viktor II, Stefan IX, [[Nikolas II]] og [[Alexander II (pave)|Alexander II]]<ref name=BHOArchCant/> bannlyste Stigand for å holde to bispesete samtidig. Det har vært foreslått av historikeren Emma Mason at Edvard nektet å fjerne Stigand ettersom det ville underminere den kongelige forrett til å utpeke biskoper og erkebiskoper uten pavelige innspill.<ref name=Mason78/> Hva som ytterligere skadet Stigands posisjon var da pave Nikolas II i 1061 erklærte at pluralisme i presteembete var kirkerettslig ulovlig om det ikke var blitt godkjent av paven.<ref name=Huscroft62>Huscroft ''Ruling England'' p. 62</ref>

Stigand ble senere anklaget for simoni av klosterkrøniker, men alle disse anklagene dateres til etter 1066 og er av den grunn preget av et ønske å sverte den engelske kirke som korrupt og tilbakestående.<ref name=Huscroft46>Huscroft: ''Ruling England'', ss. 46–47</ref> Middelalderenkrønikeren [[William av Poitiers]] hevdet også at Stigand i 1052 gikk med på at Vilhelm av Normandie, daværende hertug av Normandie, den framtidige [[Vilhelm I av England|Vilhelm Erobreren]], skulle etterfølge kong Edvard. Dette ble benyttet som propaganda etter den normanniske erobringen, men historikeren David Bates sammen med andre historikere, har markert at det er usannsynlig at dette noen gang har skjedd.<ref name=BatesWC77>Bates: ''William the Conqueror'', ss. 77–78</ref><ref name=Rex141>Rex: ''Harold II'', s. 141</ref> Men Stigands posisjon som overhode av den engelske kirke ble benyttet for alt det var verd av normannerne i deres propaganda før, under og etter erobringen.<ref name=Douglas170>Douglas: ''William the Conqueror'', s. 170</ref>