Redigerer Sten Sture den eldre (avsnitt)

===Riksforstander===
På sitt dødsleie betrodde Karl Knutsson ham alle de slott og byer som lød under Karls umiddelbare forvaltning (deriblant [[Stockholm]]), og utpekte slik - i praksis - ham som landets fremtidige styresmann. 

Ved Karls død, 15. mai 1470, tok Sten Sture derfor straks ledelsen. Neste midtsommer ble han valgt av riksrådet til riksforstander, og [[Arboga møte|møtet i Arboga]] i mai 1471, der også borgere og bønder var representert, bekreftet denne status. 

Sveriges selvstendighet og hans egen stilling ble sikret for 25 år fremover ved seieren i [[slaget ved Brunkeberg]] den 10. oktober 1471. Sverige fikk etter årtiers nesten uavbrutte feider en lengre tid med så godt som uforstyrret ro, og Brunkebergsseieren medførte en nasjonal vekkelse ledet av riksforstanderen. Den tok seg blant annet uttrykk i grunnleggelsen av [[Uppsala universitet]], som ble åpnet i 1477 på initiativ av erkebiskop [[Jakob Ulfsson]], men under interessert medvirkning av Sten Sture. I riksstyret støttet riksforstanderen seg vesentlig på de lavere folkeklasser, som var ham varmt hengiven, og han turde selv ha betraktet seg som etterfølger til [[Engelbrekt Engelbrektsson|Engelbrekt]]. Denne omstendighet voldet med tiden en motsetning mellom ham og rådsaristokratiet, fremfor alt biskopene, og man kan betrakte [[Kalmar recess]] i 1483 som et tidlig uttrykk for dette. Ved Kalmar recess ble kong [[Hans (unionskonung)|Hans]] av Danmark anerkjent - men mot Sten Stures vilje - som svensk konge. 

Sten Sture var imidlertid sterk nok til, visserlig med voksende problemer, i 14 år å forhindre recessens iverksettelse og dermed kong Hans’ overtakelse av regjeringsmakten i Sverige. 

I 1487 ble Ivar Axelssons len inndratt, trass i skarp motstand fra herr Ivar, som var en betydelig stormann. Ved dyktig diplomati i [[Roma]], som fremfor alt knytter seg til [[Hemming Gadh]]s navn, ble det mulig for Sten Sture å ikke bare gjennomføre danske bannlysningsforsøk, men også å utvirke pavelige løfter og konsesjoner som fjernet det svenska hierarkis selvstendighet overfor riksforestanderen. I utenrikspolitisk henseende prøvde han å fullføre Karl Knutssons gamle tanke: at Sverige burde utnytte den [[Livland|livlandske]] ordensstatens begynnende oppløsning for dér - på et eller annet vis - å få innflytelse. Samvirkende ulykkelige omstendigheter, som Sture ikke kunne beherske, medførte imidlertid til sist en krise for hans maktstilling. Kong Hans sa i 1493 opp et forbund med den framtrengende moskovittiske storfyrsten rettet mot Sverige, som deretter lot sine tropper rykke inn i Finland i 1495. 

Under felttoget som fulgte ble Sten Sture uenig med [[Svante Nilsson (Sture)|Svante Nilsson]], som viste dugelighet i krigen. Svante Nilsson reiste i vrede hjem til Sverige og klarte med erkebiskopen Jakob Ulfsson å vinne riksrådets majoritet for en politikk, som siktet mot Sten Stures avsettelse og kung Hans tilkallelse. I et øyeblikk da riksforstanderen med sine fortsatt tro bondetropper var på god vei til å slå ned opposisjonen, ankom den danske kongen med en stor hær og flåte til Stockholm. Da danskene den 28. september 1497 tilføyde en dalahær betydelige tap i [[slaget ved Rotebro]], og samtidig ble blodig slått tilbake i et av Sten Stures utfall fra Stockholm, ble han tvunget til å forhandle med den danske kongen.

Ved et personlig møte mellom Hans og Sten Sture den 6. oktober 1497 ble de til slutt enige. Hans skulle umiddelbart overta regjeringsmakten, og Sten Sture skulle godtgjøres ved tilbørlige forleninger. Ved kongens kroning ble så Sten Sture utnevnt til hans hoffmester og erholdt livstidsbrev på hele Finland og dessuten [[Nyköpings slott]] med mer i Sverige. Da kongen kort etter reiste fra Sverige, ble Sten Sture medlem i den tilforordnede regjering. Forholdet mellom Hans og herr Sten ble imidlertid snart anstrengt, og i 1499 ble Sten Stures forleninger noe reduserte.