Redigerer Stavanger domkirke (avsnitt)

=== Kirken i middelalderen ===
Arne Kvitrud mente at da kirken ble bispekirke ble kirkeskipet forlenget vestover og det ble bygd et tårn i vestpartiet (vesttårnet).  Dette var trolig en gang i perioden 1125-1135.<ref>Arne Kvitrud: Var Domkirken tilknyttet et kloster? utgitt i Lokalhistorisk årbok for Rogaland, 2023.</ref> Kong Sverres sysselmann [[Einar Kongsmåg]] tok ca. 1205 tilflukt i vesttårnet, da [[baglerne]] overfalt byen. Han ble drept, etter først å ha blitt lovt fritt leide om han kom ut. [[St. Svithuns skrin|Sankt Svithuns skrin]], som ble brukt til å oppbevare relikviet etter [[Svithun av Winchester|Sankt Svithun]], er omtalt første gang i forbindelse med dette bagleroverfallet.<ref name=SENTRUM1/>

Et [[domkapitel]] knyttet til Domkirken er nevnt i kilder første gang i 1236. Domkapitelet skulle gi råd til biskopen og fikk etter hvert også ansvar for å utnevne nye biskoper. Om domkirken var en klosterkatedral, kan ordet domkapitel ha vært brukt som et synonym til konvent - som var det tilsvarende ordet for prestefelleskapet i ey kloster. Medlemmene av domkapitelet ble kalt [[kannik]]er eller ''korsbrødre'' fra 1300-tallet, fordi de hadde plass i kirkens kor.  Det nøyaktige antallet kanniker i Stavanger er ukjent, men kan ha variert mellom 4 og 14.<ref name=VAAG3>[[#VAAG|: Knut Helle; ''Stavanger fra våg til by'']] side 103.</ref>  Korbrødrene hadde en gård som ble omtalt som ''Brødregården'' eller ''Kommunsgården''. Der var det  rom for felles måltider fra 1300-tallet. Denne lå i den sørlige delen av dagens Sparebankbygg.  

Bybrannen i 1271 eller 1272 la Domkirken i ruiner. Skadene på kirken var store. For å skaffe økonomiske midler til gjenreisningen ble fram til ca. 1300 utstedt en rekke [[avlatsbrev]].<ref name=HAUG4/>  Avlat kunne innvilges dersom en troende besøkte en kirke på festdagene til bestemte helgener og gjorde bot for sine synder, og avlatsbrevet kunne forsterkes ved også å betale til kirken. Under gjenreisningen rev en ned restene av koret og vesttårnet, og bygde i stedet et høygotisk kor med en lengde på over to tredjedeler av skipet. Gjenreisingen ble trolig fullført under biskop Arne (1277–1303).<ref name=SENTRUM1/> Korbueveggen og kirkeskipet var også brannskadet. Her valgte en i stedet å dekke til skadene med tykke lag av [[kalk]].<ref>Arne Kvitrud: Var Domkirken tilknyttet et kloster? Lokalhistorisk årbok for Rogaland, 2023</ref>

Kongsgård (med bispeborgen) er inntil Domkirken. Bispekapellet mellom Domkirken og Kongsgård ble antagelig oppført etter bybrannen, og fullført i 1290-årene.    

Det finnes ikke tegn på at Domkirken fungerte som viktig pilegrimsmål i middelalderen, verken i skrevne kilder eller i arkeologisk materiale.<ref name=HAUG4>{{Kilde artikkel| forfatter=Margareth Hana Buer| tittel=Helgener og botferdige i middelalderens Stavanger| publikasjon=Fra haug og heidni| utgivelsesår=2019| nummer=4| side=3-7}}</ref> 
Kultsenteret for den viktigste helgenen Sankt Svithun var alt vel etablert i England.  Det finnes heller ikke rapporter om mirakuløse hendelser knyttet til vernehelgener og relikivier.