Redigerer Spekkhogger (avsnitt)

== Biologi ==
[[Fil:Tysfjord orca 1.jpg|thumb|left|Spekkhogger utenfor [[Tysfjord]] i [[Norge]]]]
=== Beskrivelse ===
Spekkhoggeren er den største nålevende arten i delfinfamilien. Voksne hanner varierer typisk i lengde omkring 6–8 meter og veier mer enn {{formatnum:6000}}&nbsp;kg.<ref name="Baird (2002)"/> Voksne hunner er mindre og varierer typisk i lengde omkring 5–7 meter og veier typisk {{nowrap|3 000–4 000 kg}}.<ref name="Baird (2002)"/> Kalven veier gjerne cirka 180&nbsp;kg og måler cirka 240&nbsp;cm med fødselen.

Spekkhoggere er sorte og med karakteristiske hvite tegninger som kan ha innslag av gulhvitt eller rødgult, spesielt i hoderegionen. Dyra har en større hvit flekk bak hvert øye. Halsen og buksiden er for det meste hvit eller gulhvit. Fargemønstret og ryggfinnen er unike for hvert individ.

Spekkhoggere har land, avrunda [[sveiv]]er som minner om padleårer, og hannens er klart større enn hunnens. [[Ryggfinne]]n uttrykker tydelig [[kjønnsdimorfisme]], i det hannens kan bli opp mot 180&nbsp;cm høy og er dobbelt så stor som hunnens. Hannens ryggfinne har form som en forlenget [[likebeint trekant]], mens hunnen ryggfinne er kortere og mer avrundet i formen. Hanner og også lengre [[kjeve]]r enn hunner, såvel som den ytre occipitale kammen. Hos spekkhoggere er [[snute]]n kort og butt, i motsetning til mange andre delfiner som har ei [[nebb]]lignende snute. Kroppstemperaturen ligger normalt rundt {{nowrap|36–38 °C}}. Som andre [[marine pattedyr]] har spekkhoggere et cirka 7,6–10&nbsp;cm tykt isolerende fettlag på som dekker kroppen under huden. Når dyra hviler i vannoverflaten ligger pulsen på rund 60 slag i minuttet, men når de dykker synker den til cirka 30 slag i minuttet.<ref name="Spencer, Gornall & Poulter (1967)"/>

I tillegg til overnevnte forskjeller mellom kjønnene, har spekkhoggere godt syn, både over og under vann, utmerket hørsel og god førlighet. Arten har dessuten sofistikert [[ekkolokalisering]] og kan skille mellom ulike byttedyr og annet i stummende mørke.

Hunnene kan bli opp mot 80–90 år gamle, selv om 50 år er mer normalt. Hannene kan bli 50–60 år gamle, men det normale er omkring 30 år. At dyret og er kjent som staurkval, kommer av den høye ryggfinnen, stauren.

=== Habitat og spredning ===
[[Fil:Orca wal 2.jpg|thumb|Spekkhogger i [[råk]]]]
[[Fil:Orca 01.jpg|thumb|Spekkhoggere i akvarium |alt=]]
Spekkhoggeren er den mest [[Kosmopolitisk utbredelse|kosmopolitiske]] av alle hvaler og kan være den nest mest utbredte pattedyrarten på planeten vår, etter mennesket. Arten kan forekomme i praktisk talt alle [[marine habitater]], men er mest vanlig i kaldtvannsområder med høy marin produktivitet, spesielt på høyere breddegrader og nær kysten. Observasjoner av arten spenner fra surfesonen til [[åpent hav]], uten klare begrensninger for vanntemperatur, dybde og rekkevidde. Distribusjonen strekker seg også til mange halvlukkede hav, som [[Middelhavet]], [[Okhotskhavet]], [[Californiagulfen]], [[Mexicogulfen]], [[Rødehavet]] og [[Persiabukta]].<ref name="Reeves, Pitman & Ford (2017)"/>

Nord i [[Stillehavet]] finner man flest spekkhoggere fra øst i [[Beringstredet]] til [[Aleutene]]; i farvannene til de sørøstre delene av [[Alaska]] og de interkontinentale vannveiene til [[Britisk Columbia]] og [[Washington]]; langs kysten av Washington, [[Oregon]], og [[California]]; langs kysten av Russland i Beringstredet, [[Okhotsk]] og langs østsiden av [[Sakhalin]]- og [[Kurilene|Kuriløyene]], og i [[Japanhavet]].

Nord i [[Atlanterhavet]] finner man flest spekkhoggere langs kysten av [[Norge]] og nordover mot [[Island]], [[Grønland]] og Russland, spesielt langs iskanten i de polare områdene.

Sør i Atlanterhavet og Stillehavet finner man spekkhoggere i Antarktis, samt i de sørlige kyststrøkene av [[Patagonia]] i [[Argentina]], og rundt [[New Zealand]].

Det er usikkert hvor mange spekkhoggere som finnes og det er en vanskelig jobb å gi sikre svar på, fordi dette dyret lever i havet. Fra tidlig på [[1970-tallet]] har forskerne benyttet seg av såkalt «fotoidentifikasjon» for å finne ut mer om disse spørsmålene. Man har antatt at populasjonen har vært synkende siden [[1800-tallet]], men først nå kan man med noen grad av sikkerhet si noe om dette. Reeves og Leatherwood<ref>Reeves, R.R., and S. Leatherwood. 1994. «Dolphins, porpoises, and whales: 1994–1998 action plan for the conservation of cetaceans». IUCN, Gland, Switzerland.</ref> esitmerte i [[1994]] antallet til å være omkring 100&nbsp;000 dyr, mens Forney og Wade<ref>Forney, K.A., and P. Wade. 2006. «Worldwide distribution and abundance of killer whales». In: J.A. Estes, R.L. Brownell, Jr., D.P. DeMaster, D.F. Doak and T.M. Williams (eds.). «Whales, Whaling and Ocean Ecosystems». University of California Press, Berkeley, California. In Press.</ref> i [[2006]] hevdet at antallet var minimum 50&nbsp;000 dyr.

=== Atferd ===
Spekkhoggere er sosiale [[flokkdyr]] som ferdes i stim og lever i polygame forhold (en hann parer seg med flere hunner). Flokken består av en fullvoksen hann og flere voksne hunner (avlsdyr), samt et utvalg ungdyr og unger av begge kjønn. Flokken kan bestå av 4–40 dyr og holder gjerne sammen gjennom flere generasjoner. Av og til er det også registrert større flokker, på opp mot 200 dyr. Dette er trolig dyr som jakter sammen sesongvis. Innavl forhindres ved at det kun pares med dyr fra andre flokker. Det er imidlertid ting som tyder på at flokker av ulike typer (underarter?) ikke parer seg på kryss av typen. Ny flokker oppstår når ungdyr forlater primærflokken. Flokker som ikke klarer å etablere et større antall dyr dør gjerne ut i løpet av en generasjon.

Spekkhoggeren tilhører toppsjiktet i havets næringskjede. Mange mener at deres intelligens er uten sidestykke i dyreverdenen. Intelligensen kommer tydelig fram i spekkhoggernes kommunikasjonsmetode, som kan virke som et slags primitivt språk. Hver flokk bruker en egen «dialekt» og forskere har klart å skille ut forskjellige «ord», for eksempel når det er på tide å dra på jakt.

Spekkhoggeren spiser organismer som fisk, sel, [[skater]], [[delfin]]er og [[hai]]. Spekkhoggeren bestemmer seg for hva som er byttet før jakten starter. Dermed er hele jakten planlagt for flokken. Spekkhoggere langs Norges kyst har tradisjonelt hatt [[sild]] som hovedføde. Men stadig nye familiegrupper av spekkhoggere langs kysten vår foretrekker [[seler|sel]] framfor sild. Sel er høyere oppe i næringskjeden enn fisk og dermed blir hvalene enda mer utsatt for å få i seg [[miljøgift]]er. Forskerne finner at selspiserne har opptil fire ganger mer [[Polyklorerte bifenyler|PCB]] i spekklaget enn sildespiserne, og dobbelt så høyt nivå av [[kvikksølv]] i huden.<ref name="apollon" /> En studie fra 2018 publisert i [[Science]] fant at den globale spekkhoggerpopulasjonen sannsynlig kommer til å avta dramatisk på grunn av slik giftig forurensning.<ref name="Carrington (2018)"/><ref name="Desforges, Hall & Mcconnell (2018)"/>

Tidligere undersøkelser av spekkhoggere, særlig i sørlige deler av Atlanterhavet og deler av Stillehavet, har vist at de har et spekklag med svært høye nivåer av PCB. Langs norskekysten har imidlertid spekkhoggerne langt på vei vært «friskmeldt». Det var lave verdier da forskerne undersøke arten langs [[norskekysten]] i 2002. Nå viser imidlertid en ny studie at også spekkhoggere langs norskekysten som spiser sel blir alvorlig forurenset av miljøgifter. De har opptil fire ganger mer av miljøgiften PCB i spekklaget enn artsfrendene som bare spiser fisk, og to ganger høyere nivåer av kvikksølv i huden.<ref name="Røsjø (2020-08-20)"/>