Redigerer Sosialistisk folkeparti (Cuba) (avsnitt)

==Kritikken av PSP==
Fidel Castros [[26. juli-bevegelsen|26. juli.-bevegelse]] og [[Che Guevara]] mente at revolusjonen best kunne vinnes ved å «isolere og sulte» byene og hæren til overgivelse. Landarbeidere, bønder, intellektuelle og dels borgerskapet i byer og distrikter hadde derfor en mer førende rolle enn arbeiderne i byene. Især [[Che Guevara]] var en skarp kritiker av PSP på dette feltet. Han tok også avstand fra PSPs syn på [[Sovjetunionen]] som forbilde, og sammen med [[Fidel Castro]] hadde han svært lite til overs for PSPs unnfallenhet overfor [[Fulgencio Batista]] etter Batistas statskupp i [[1952]]. 

Selv om PSP hadde tatt avstand fra statskuppet, ba partiet sine tilhengere om ikke å gripe til våpen. Trolig fordi PSP fryktet at [[USA]] ville intervenere Cuba og styrke Batista ytterligere, hvis PSP oppfordret til væpnet kamp. Først i september [[1958]] brøt PSP offisielt med dette synet, selv om en del kommunister i praksis hadde forlatt det langt tidligere. Et presseoppslag fra januar [[1957]] vitner iallfall om at en kommunist-leder i provinsen ''Oriente'' var blitt henrettet av Batistas politi [http://www.latinamericanstudies.org/cuban-rebels/1-7-57.htm]. 

Andre sentrale kritikere av PSP var [[Frank Pais]] samt «Det Revolusjonære Direktorat» (''[[El Directorio Revolucionario]]'') og dets leder [[José Antonio Echeverría]] som ble drept av Batistas politi i [[1957]]. Direktoratet støttet PSPs syn på byenes «lederskap» i en revolusjon, men mente at «spydspissen» i revolusjonen ikke var arbeiderne, men snarere studenter og intellektuelle. Både 26. juni-bevegelsen og «Det Revolusjonære Direktorat» tok klar avstand fra PSPs «interne selvmordstendenser» som for eksempel kampen mellom [[Stalin|stalinister]] og [[Lev Trotskij|trotskister]], og den stadige jakten på interne teoretiske avvikere. For de øvrige revolusjonære bevegelsene på Cuba var dette en strid som avsportet kampen mot Batista, og som tok oppmerksomheten vekk fra arbeidet for å oppnå økt cubansk nasjonal styring av eget land. Særlig [[Che Guevara]] kritiserte dette ettersom han mente at en revolusjonærs fremste plikt, var å gjennomføre revolusjonen og ikke henfalle til ideologisk prat.    

Den største motsetningen mellom PSP og andre revolusjonære grupper, gikk imidlertid langs den nasjonale dimensjonen. PSP oppfattet seg som en [[internasjonalisme|internasjonalistisk]] bevegelse og som deltaker i en verdensomspennende konflikt mellom sosialisme og kapitalisme. Et naturlig utslag av dette var blant annet at PSP organiserte og sendte en kontingent på over 1000 cubanske kommunister og PSP-sympatisører til Spania under [[den spanske borgerkrig]]en, [[1936]]&ndash;[[1939]]. I motsetning til PSP var så godt som samtlige andre revolusjonære grupper på 1930-, 40- og 50-tallet klart [[nasjonalisme|nasjonalistisk]] orientert. De blodige uavhengighetskrigene mot Spania på 1800-tallet og opplevelsen av [[USA]]s sterke innflytelse på Cuba etter [[1898]], hadde gitt grobunn til en sterk nasjonalfølelse som forente cubanerne på tvers av økonomiske og sosiale skillelinjer. I den sammenhengen opplevdes PSPs vekt på [[kommunisme|kommunistisk teori]] og teoretiske begreper som [[klassekamp]] og [[sosialisme]] som tåkeprat og et blindspor.

De øvrige revolusjonære gruppene var fram til [[1959]] ikke opptatt av perspektiver utover det å kvitte seg med utenlandsk styring og bidra til at cubanerne skulle bli «herrer i sitt eget hus». Dette gjaldt såvel Castros [[26. juli-bevegelsen|26. juli-bevegelse]] som Echeverrías [[El Directorio Revolucionario|Revolusjonære Direktorat]]. Fidel Castros slagord «Patria o muerte!» (Fedrelandet eller døden!) fra [[1956]] kan tas som et klart uttrykk for dette. Først etter [[1965]] og stiftelsen av [[Partido Comunista de Cuba]] (PCC) blir det vanlig at dette slagordet etterfølges av «Sosialismo o muerte!» (Sosialisme eller døden!).