Redigerer Solsystemet (avsnitt)

== Solen ==

{{Hovedartikkel|Solen}}
Solen er stjernen i solsystemet, som de øvrige delene av solsystemet kretser rundt. Dens store masse på omtrent {{Formatnum: 333000}}&nbsp;[[jordmasse]]r gir dens indre en [[tetthet]] som er høy nok til kontinuerlig [[Kjernefysisk fusjon|fusjon]] av hydrogen til helium.<ref name="Universet s120" group="s" /> Fusjonen avgir enorme mengder energi til [[Universet|rommet]] gjennom [[elektromagnetisk stråling]], slik som [[Visuelt spektrum|synlig lys]].

Solen klassifiseres som en moderat stor [[gul dverg]].<ref name="Harvard-Smithsonian" /> Den er imidlertid relativt stor og lyssterk, og solen er større enn 85 % av stjernene i Melkeveien.<ref name="Than" />

Gjennom klassifisering i [[Hertzsprung-Russell-diagram]]et, en graf som bestemmer lysstyrken til stjerner mot deres overflatetemperatur, fremgår det at solen ligger nøyaktig i midten av den såkalte [[Hovedserien (astronomi)|hovedserien]]. Stjerner som er varmere og lyssterkere er uvanlige mens kjøligere og lyssvakere er vanligere.<ref name="Smart" />

Fordi solen befinner seg midt i hovedserien, antas det at den befinner seg i sin beste alder for en stjerne siden den enda ikke har brukt opp lageret av hydrogen som brukes ved fusjonen. Solen lyser nå sterkere, mot tidligere i dens historie hvor den lyste med 70 % av den styrken den har i dag.<ref name="Nir" />

Solen er en [[Metallisitet|populasjon I-stjerne]] og ble dannet i de senere stadier av universets vekst. Den inneholder derfor flere elementer som er tyngre enn hydrogen og helium («[[Metallisitet|metaller]]» i astronomisk språkbruk) enn populasjon II-stjerner.<ref name="Albada" />

De elementene som er tyngre enn hydrogen og helium dannes i kjernene i urgamle eksploderte stjerner, noe som gjør at den første generasjonen av stjerner måtte dø før universet ble anriket med disse [[atom]]ene. De eldste stjernene inneholder få metaller, mens nyere stjerner har flere. Denne høye metallisiteten antas å ha vært avgjørende for at solen utviklet et [[planetsystem]], siden planeter formes gjennom akkresjon av metaller.<ref name="Lineweaver" />

=== Interplanetarisk materie ===
{{Utdypende|Interplanetarisk materie}}
Sammen med [[lys]] stråler det også ut en kontinuerlig strøm av ladete partikler ([[Plasma (fysikk)|plasma]]) som kalles [[solvind]]. Denne strømmen spres ut fra solen i en hastighet av cirka 1,5&nbsp;millioner&nbsp;km/t,<ref name="Marshall Space Flight Center" /> og skaper en tynn [[atmosfære]] ([[heliosfæren]]) som trenger gjennom solsystemet og ut til minst 100&nbsp;AU (se [[#Heliopausen|heliopause]]).<ref name="SunFlip" /> Dette er kjent som den interplanetariske materie. [[Geomagnetisk storm|Geomagnetiske stormer]] på solens overflate, for eksempel [[Solfakkel|solfakler]] og [[koronamasse-utbrudd]], forstyrrer heliosfæren og skaper [[romvær]].

[[Fil:Aurora-SpaceShuttle-EO.jpg|thumb|left|[[Aurora polaris|Nordlys]] sett fra rommet. {{Byline|NASA (besetningen på STS-39)}}]]
Den første strukturen innenfor heliosfæren er det [[Heliosfærisk strømningssjikt|heliosfæriske strømningssjiktet]], en spiralform som dannes når solens roterende magnetfelt virker sammen med den interplanetariske materien.<ref name="Science @ NASA" /><ref name="Riley" />

[[Jordens magnetfelt]] forhindrer [[jordens atmosfære|dens atmosfære]] fra å blåse bort på grunn av solvinden. Venus og Mars har ikke magnetfelt, og solvinden får deres atmosfære til å suksessivt forsvinne ut i rommet.<ref name="Lundin" /> Ladde partikler fra solen (solvinden) akselererer når de fanges inn av jordens magnetfelt. Når de kolliderer med partikler i jordens atmosfære dannes det [[Aurora polaris|polarlys]]. Ettersom slike akselerasjoner kun skjer i visse områder av [[magnetosfære]]n forekommer polarlys hovedsakelig i ringformede områder rundt jordens to magnetiske poler (nordlys og sørlys).

[[Kosmisk stråling]] har sin opprinnelse utenfor solsystemet. Heliosfæren beskytter delvis solsystemet, og planetene som har magnetfelt får også en viss beskyttelse av dette. Tettheten av kosmisk stråling i det interstellare materiet og styrken til solens magnetfelt endres over svært lange tidsskalaer, slik at nivået av kosmisk stråling i solsystemet varierer. Hvor mye er imidlertid ukjent.<ref name="Langner_et_al_2005" />

I den interplanetare materien finnes minst to skiveformede områder med [[kosmisk støv]]. Den første, det interplanetare støvskyen, ligger i den indre delen av solsystemet og forårsaker [[zodiakallys]] på stjernehimmelen på grunn av at solens stråler reflekteres av støvet. Støvskyen ble trolig dannet gjennom kollisjoner i asteroidebeltet siden banene deres forstyrres av de nærliggende planetene.<ref name="Long-term Evolution" />

Det andre området med støv strekker seg fra omkring 10&nbsp;AU til omkring 40&nbsp;AU og ble sannsynligvis dannet av lignende kollisjoner innen Kuiperbeltet.<ref name="ESA" /><ref name="Landgraf" />
{{-}}