Redigerer Slaget ved Poitiers (avsnitt)

==Slaget==

Karl startet slaget i en defensiv falankslignende formasjon. Ifølge de arabiske kildene trakk de opp en stor firkant. Frankerne var hovedsakelig infanteri, alle uten rustning, mot arabiske ryttere med rustning eller ringbrynje, berberne var ikke like tungt beskyttet. På et sted og tidspunkt Karl selv valgte, møtte han en svært overlegen styrke og beseiret den relativt enkelt. Det er historisk uvanlig at en underlegen infanteristyrke knuser en overlegen kavaleristyrke.

I seks dager satt de to arméene og så på hverandre, kun med mindre trefninger. Muslimene ventet på at de skulle nå full styrke. De ventet på raisingstropper på vei, men var likevel rolige. Abdul Rahman likte å la sin motstander velge sted og forhold for et slag, og Martell hadde gjort begge deler. Creasy sier at muslimenes beste strategiske valg ville ha vært å avstå fra å engasjere seg i slaget, forlate stedet, sette garnisoner i de erobrede byene i det sørlige Gallia og returnere når de kunne tvinge Martell til en slagmark de kunne dra fordel av, en som maksimerte den store fordelen de hadde med sine ryttere med rustninger og ringbrynjer. 

Martell satset alt på at Rahman til slutt ville føle at han måtte utkjempe slaget, for så å gå videre og ta Tours. Ingen av dem ønsket å angripe. Frankerne var godt kledd for kulden og hadde fordel av  terrenget. Araberne var ikke like forberedt på den intense kulden og ønsket ikke angripe det de trodde var en tallmessig overlegen frankisk armé. Araberne ønsket at frankerne skulle komme ut i åpent lende, mens frankerne i sine tette formasjoner ønsket at araberne skulle komme oppover høydedraget og inn blant trærne som ville dempe kavaleriets fordel. Det handlet om å stille seg avventende, noe Martell gjorde best, og ettersom Rahman ikke ønsket å utsette slaget i det uendelige, startet kampene den syvende dagen. 

Rahman stolte på sitt kavaleris taktiske overlegenhet, væpnet med lange [[lanse]]r og [[sverd]] og fikk dem til å angripe gjentatte ganger, men uten at kavaleriet, som hadde gitt dem seier i tidligere slag, ble utslagsgivende.

I et av de sjeldne tilfellene hvor [[Middelalderen|middelaldersk]] infanteri stod opp mot kavaleriangrep, stod de disiplinerte frankiske soldatene imot angrepene, selv om det arabiske kavaleriet flere ganger brøt gjennom til det indre av den frankiske firkanten, men til tross for dette brøt ikke frankerne sammen. Det kunne synes som om årene med trening hver eneste dag, kjøpt med kirkemidler, hadde gitt Karl akkurat det han ønsket seg. Hans veteraner hadde klart det en dengang anså som umulig. En oversettelse av en arabisk beretning fra slaget fra ''Medieval Source Book'' sier at «i slagets sjokk virket mennene fra nord som en sjø som ikke kan flyttes. Fast stod de, den ene ved siden av den andre, med en form som minnet om is, og med kraftige slag med sverdene slaktet de ned araberne. Trukket sammen som en bande rundt sin høvding, bar austrasierne alle foran seg. Deres utrettelige hender drev deres sverd ned i brystene til fienden.»

Hadde de muslimske styrkene forblitt under kontroll, kunne det gått annerledes. Både vestlige og muslimske beretninger er enige om at slaget var hardt utkjempet og at det tunge muslimske kavaleriet brøt inn i firkanten og at frankerne i formasjonen kjempet utrettelig. «De muslimske rytterne angrep fryktløst og ofte fremover mot bataljonene av frankere som motstod, mange falt døde på begge sider.»<ref>{{kilde www | url=https://sourcebooks.fordham.edu/source/arab-poitiers732.asp | tittel= Medieval Sourcebook: Anon Arab Chronicler: The Battle of Poitiers, 732 | språk=en | år =1996}}</ref>Muslimene som hadde brutt inn i firkanten forsøkte å drepe Martell, men som nevnt over, omringet hans menn ham og ble ikke brutt. Slaget bølget imidlertid fremdeles da frankiske beretninger hevder at rykter blant den arabiske hæren om at frankiske speidere truet byttet de hadde tatt fra [[Bordeaux]] og muslimske styrker brøt umiddelbart ut av slaget og returnerte til leiren for å sikre den. Karl skal, i håp om å trekke bort deler av fienden, ha sendt speidere for å skape kaos i den muslimske basen og frigjøre så mange slaver som mulig. Det lyktes langt over forventning, siden mange fra det muslimske kavaleriet returnerte til leiren. Ifølge muslimske beretninger om slaget, sendte Karl midt i kampens hete på slagets andre dag speidere og begynte å raide leiren og forsyningstoget. Umiddelbart red en del av det muslimske kavaleriet tilbake til leiren for å beskytte den. Dette syntes som en retrett i full skala for resten av den muslimske hæren, og snart var det blitt til en. Mens han forsøkte å gjenopprette orden blant sine menn som hadde brutt seg inn i firkanten, ble Abdul Rahman omringet av frankere og drept og muslimene rømte tilbake til sin leir. Frankerne gjenopptok sine posisjoner og hvilte der gjennom natten i den tro at slaget ville fortsette ved daggry neste morgen.

Da muslimene ikke dukket opp til kamp dagen etter, fryktet frankerne et bakhold. Karl trodde først at muslimene forsøkte å få ham ned fra høyden og inn i åpent lende, noe han ville unngå for enhver pris. Etter hvert oppdaget Karl at muslimene hadde trukket seg tilbake for lenge siden i løpet av samme natten. Først etter betydelig rekognosering frankiske soldater gjorde av den muslimske leiren, som ifølge begge beretningene hadde blitt forlatt i hastverk, ble oppdaget at muslimene hadde trukket seg tilbake i løpet av natten. Teltene stod fremdeles i leiren da det som var igjen av de muslimske styrkene satte kursen for Iberia med det de kunne bære av våpen som var igjen.

Senere avslørte de arabiske krønikene at de forskjellige generalene fra de forskjellige delene av kalifatet, berbere, arabere, [[Perserriket|persere]] og langt flere, ikke kunne enes om en leder til å overta etter Abdul Rahman. De klarte ikke engang å bli enige om hvem som skulle lede dem i kamp. Bare emiren hadde en ''[[fatwa]]'' fra kalifen, og dermed absolutt autoritet over de troende soldatene. Hans død, og de forskjellige nasjonalitetene og etnisitetene i en hær satt sammen fra hele kalifatet, gjorde det umulig å lede den i et videre slag.

Martells evne til å få Abul Rahman drept da han kunne, under en tilbaketrekning han nøye hadde planlagt skulle skape forvirring under slagets høydepunkt, kombinert med årevis av hard trening av sine menn for å gjøre det som var antatt å være umulig, gir Martell en unik plass i historien som Europas redningsmann og en briljant general i en tidsepoke ikke kjent for sine generaler. Martells frankere, nesten hele infanteriet uten rustning, stod uten hjelp fra buer eller skytevåpen, imot ryttere med brynjer, en bragd som nesten savner sidestykke i historien.