Redigerer Slaget ved Midway (avsnitt)

== Forspill for slaget ==
=== Amerikanske forsterkninger, skip og fly ===
[[Fil:G13065 USS Yorktown Pearl Harbor May 1942.jpg|miniatyr|USS «Yorktown» (CV-5) i [[Pearl Harbor]], noen dager før slaget {{Byline|US Navy, Naval History & Heritage Command }}]]

For å ta opp kampen med en fiende som ble forventet å stille med 4 eller 5 hangarskip trengte [[admiral]] [[Chester W. Nimitz]] (Commander in Chief, Pacific Ocean Areas) tilsvarende. Han hadde to hangarskip, USS «Enterprise» og «Hornet», under kommando av [[viseadmiral]] William Halsey Jr. Halsey var sykemeldt og ble erstattet av [[kontreadmiral]] [[Raymond A. Spruance]].<ref>{{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|pp=80–81}}; {{harvnb|Cressman|1990|p=37}}</ref> Nimitz tilbakekalte også kontreadmiral [[Frank Jack Fletcher]]s styrke, som inkluderte hangarskipet «Yorktown», fra sørvest i Stillehavet.<ref>{{Harvnb|Lord|1967|pp=23–26}}</ref>

Til tross for at USS «Yorktown», skadet i kampene ved [[slaget i Korallhavet]], trengte flere måneder med reparasjon, var heisene for flyene i orden. Flydekket var også stort sett intakt.<ref>{{harvnb|Willmott|1983|p=337}}</ref> Pearl Harbor Naval Shipyard arbeidet døgnet rundt, og i løpet av 72 timer var USS «Yorktown» reparert og kampklar.<ref>{{harvnb|Cressman|1990|pp=37–45}}; {{harvnb|Lord|1967|pp=37–39}}</ref><ref>{{harvnb|Willmott|1983|p=338}}</ref><ref>{{cite web
 | url =http://www.defensemedianetwork.com/stories/youve-got-three-days-repairing-the-yorktown-after-coral-sea/
 | title =Battle of Midway: Repairing the Yorktown After the Battle of the Coral Sea
 | last =Zimmerman
 | first =Dwight
 | date =26. mai 2012
 | website =Defense Media Network
 | publisher =Faircount Media Group
 | access-date =21. januar 2015
 }}</ref> Flydekket var reparert, og hele seksjoner av skroget hadde blitt tatt ut og erstattet med nye. Reparasjonene fortsatte mens skipet var underveis til Midway, med arbeidere fra verkstedskipet USS «Vestal» om bord.<ref>{{harvnb|Lord|1967|p=39}}; {{harvnb|Willmott|1983|p=340}}</ref>

USS «Yorktown»s reduserte flyving ble gjenoppbygget med de fly og piloter som kunne oppdrives. En gruppe oppklaringsfly (VS-5, på engelsk: scout plane) ble erstattet med bombefly, VB-3 fra USS «Saratoga» (CV-3). En gruppe torpedofly (VT-5) ble erstattet av en annen (VT-3). En jagerflygruppe (VF-3) ble endret til å erstatte VF-42 med seksten flyvere fra VF-42 og elleve flyvere fra VF-3, med kommandørkaptein John Thach som sjef. Noen av flyverne hadde liten erfaring, det kan ha bidratt til en ulykke hvor Thachs nestkommanderende, kommandørkaptein Donald Lovelace, ble drept.<ref>{{harvnb|Willmott|1983|pp=340–341}}</ref> Til tross for forsøk på å få USS «Saratoga» med i styrken (hun var under reparasjon på USAs vestkyst), gjorde behov for etterforsyning, og nødvendige eskortefartøy at hun ikke nådde Midway før etter slaget.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=93–94}}</ref>

Den 4. juni hadde [[United States Navy|US Navy]] stasjonert fire skvadroner med [[Consolidated PBY Catalina]] [[amfibiefly]] på Midway, totalt 31 fly, for langdistanse rekognosering, og seks [[Grumman TBF Avenger]] torpedofly fra USS «Hornet»s VT-8.<ref>{{harvnb|Scrivner|1987|p=8}}</ref> [[United States Marine Corps|Marinekorpset]] bidro med en skvadron med 19 [[Douglas SBD Dauntless]], 7 [[Grumman F4F Wildcat|F4F-3 Wildcats]], 17 Vought SB2U Vindicator, og 21 [[Brewster F2A Buffalo]]s. [[United States Army Air Forces]] (USAAF) stasjonerte en skvadron med 17 [[Boeing B-17 Flying Fortress|B-17 Flying Fortresses]] og 4 [[Martin B-26 Marauder]] utstyrt med torpedoer: totalt 115 fly.<ref name="US_Forces_Midway"/> Selv om både F2A og SB2U allerede var utdaterte, så var det de eneste flyene tilgjengelig for Marinekorpset på det tidspunktet.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=96}}</ref>

=== Japanske begrensninger i skip, fly og taktikk ===
[[Fil:AkagiDeckApril42.jpg|miniatyr|Det japanske hangarskipet [[«Akagi» (1925)|«Akagi»]], flaggskipet i den japanske hangarskipsgruppen som angrep Pearl Harbor på Hawaii, så vel som [[Darwin (Australia)|Darwin]] i Australia, [[Rabaul]] på Papua Ny-Guinea, og [[Colombo]] i Ceylon (dagens Sri Lanka), før slaget ved Midway]]

Under slaget i Korallhavet én måned tidligere hadde det lette japanske hangarskipet «Shōhō» blitt senket. Hangarskipet «Shōkaku» hadde fått store skader fra tre bomber, og var i tørrdokk for reparasjon. Hangarskipet «Zuikaku» var uskadet etter slaget, men hadde tapt nesten halvparten av sine fly, og var i havn i Kure i Japan i påvente av nye fly og flyvere. At det ikke var flyvere tilgjengelig var et tegn på sviktende utdanning fra marinens side, som allerede hadde problemer med å erstatte tap. Instruktører fra Yokosuka flykorps ble brukt for å dekke opp underskuddet.<ref name=Willmott101>{{harvnb|Willmott|1983|p=101}}</ref>

Historikerne Jonathan Parshall og Anthony Tully antok at ved å kombinere flyene og flyverne fra «Shōkaku» og «Zuikaku», var det mulig at «Zuikaku» kunne ha blitt utstyrt med nesten en full sammensatt gruppe fly (engelsk: a full composite air group). De bemerket samtidig at å gjøre det ville brutt japansk doktrine for hangarskip, som understreket at hangarskip og deres flygrupper måtte trene som en enhet. Amerikanerne på sin side, skiftet skvadroner mellom hangarskip. Uansett gjorde japanerne tilsynelatende ikke noe alvorlig forsøk på å få «Zuikaku» klar til det forestående slaget.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=65–67}}</ref>

Følgelig var den japanske 5. hangarskipsdivisjon, bestående av de to mest avanserte hangarskipene tilhørende ''Kido Butai'', ikke tilgjengelig. Det medførte at viseadmiral Nagumo kun hadde to-tredjedeler av de store hangarskipene: «Kaga» og «Akagi» som dannet 1. hangarskipsdivisjon, og «Hiryū» og «Sōryū» som dannet 2. hangarskipsdivisjon. Dette var delvis på grunn av utmattelse. Fra 7. desember 1941 hadde japanske hangarskip kontinuerlig deltatt i operasjoner, inkludert bombingen av Darwin i Australia og Colombo på Ceylon (dagens Sri Lanka).<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=63–64, 91}}</ref> Første japanske hangarskipsgruppe seilte med 248 fly på de fire hangarskipene (60 på «Akagi», 74 på «Kaga», 57 på «Hiryū» og 57 på «Sōryū»).<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=450–451}}</ref>

Det viktigste japanske hangarskipsbaserte angrepsflyet var [[Aichi D3A]] [[stupbomber]] (alliert kallenavn «Val»), og Nakajima B5N torpedo- og bombefly (alliert kallenavn «Kate»). Det viktigste hangarskipsbaserte jagerflyet var det raske og svært manøvrerbare [[Mitsubishi A6M]] (alliert kallenavn «Zero»). Av en rekke grunner hadde produksjonen av Val blitt kraftig redusert, mens produksjonen av Kate hadde stoppet helt, og som følge av det var det ingen fly tilgjengelig for å erstatte tap.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=89}}</ref> I tillegg hadde mange av flyene som ble brukt i juni 1942 vært i kamp siden sent i november 1941. Selv om de var godt vedlikeholdt, var mange av de nesten slitt ut og ble stadig mindre pålitelige. Dette førte til at alle hangarskipene i Kido Butai hadde færre fly enn de vanligvis var oppsatt med, med færre reservedeler om bord.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=89–91}}</ref><ref group="note">Kodenavnene Val, Kate og Zeke/Zero, som ofte knyttes til disse flyene, ble ikke tatt i bruk før sent i 1943 av allierte styrker. D3A ble vanligvis omtalt av japanerne som type 99 marine stupbomber, B5N som type 97 marine torpedobomber og A6M som type 0 marine jagerfly; sistnevnte ble vanligvis omtalt som Zero.</ref>

Admiral Nagumos hangarskipsstyrke led under flere svakheter i forsvaret, noe som ifølge den amerikanske historikeren Mark Peattie, ga de «en kjeve av glass, de kunne slå et slag, men ikke ta imot et.» Luftvernkanoner og ildledningssystemer på japanske hangarskip hadde flere svakheter som begrenset deres effektivitet. De japanske hangarskipstyrkenes flypatruljer, engelsk, combat air patrol (CAP), besto av for få jagerfly, og ble hemmet av utilstrekkelige varslingssystemer, inkludert manglende radar. Dårlig radiokommunikasjon med jagerflyene begrenset effektiv kommando og kontroll av CAP. Hangarskipenes eskorte av kryssere og jagere ble benyttet for visuell observasjon i en ring, i stor avstand. De seilte ikke som nær luftverneskorte, da de manglet trening, doktriner og nok luftvernkanoner.<ref>Parshall og Tully, s. 85 og 136–145; Peattie, s. 155–159: Stille, s. 14–15, 50–51</ref>

Japansk strategisk oppklaring før slaget var også i uorden. En vaktlinje med japanske undervannsbåter var sent ute med å komme i sine posisjoner. Det lot de amerikanske hangarskipene nå sine samlingsposisjoner nordøst av Midway uten å bli oppdaget.<ref>{{harvnb|Willmott|1983|p=351}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=98–99}}</ref> Et annet forsøk på rekognosering, var bruk av firemotors [[Kawanishi H8K]] [[Flybåt (fly)|flybåt]]. Planen var å observere Pearl Harbor før slaget og se om de amerikanske hangarskipene var i havn. Det ble forhindret da den japanske undervannsbåten som skulle bunkre flybåten oppdaget at amerikanerne hadde besatt den til da ubebodde atollen [[French Frigate Shoals]] de skulle benytte. Japanske styrker var derfor ukjent med de amerikanske hangarskipenes posisjon rett før slaget.<ref>{{harvnb|Lord|1967|pp=37–39}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=99}}</ref>

Japansk [[signaletterretning]] fanget opp økt amerikansk ubåtaktivitet og radiotrafikk, og det var kjent av Yamamoto før slaget. De japanske planene ble ikke endret. Yamamoto som var om bord på slagskipet [[«Yamato» (1940)|«Yamato»]] antok Nagumo hadde mottatt samme informasjon fra Tokyo, og kommuniserte ikke med han over radio, for å unngå å avsløre sin posisjon.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=102–104}}; {{harvnb|Willmott|1983|pp=349–351}}</ref> Denne informasjonen ble, i motsetning til hva tidligere historie har hevdet, også mottatt av Nagumo før slaget begynte. Av ukjente grunner endret ikke Nagumo sin plan, eller tok ekstra forholdsregler.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=101–102}}</ref>

=== Amerikansk knekking av japanske koder ===

Admiral Nimitz hadde én kritisk fordel over de japanske styrkene, amerikanske kryptoanalytikere hadde delvis brutt den japanske marinens kode (benevnt JN-25b av US Navy).<ref name="MS-134">{{Harvnb|Smith|2000|p=134}}</ref> Fra tidlig i 1942 hadde amerikanerne dekodet meldinger som sa at det snart ville bli en operasjon mot objektet «AF». Det var opprinnelig ikke kjent hvor AF var, men kommandør Joseph Rochefort og hans stab ved Station HYPO (US Navys signaletteretningsbase på Hawaii) klarte å bekrefte at det var Midway. Det skjedde ved at kommandørkaptein Wilfred Holmes foreslo en felle for japanerne. Basen på Midway ble beordret (via avlyttingssikker [[sjøkabel]]) å sende en ukodet radiomelding som meldte at Midways avsaltingsanlegg hadde brutt sammen.<ref>{{cite web | url=http://www.nps.gov/nr/twhp/wwwlps/lessons/90midway/90facts1.htm | title=U.S. National Park Service: The Battle of Midway: Turning the Tide in the Pacific 1. Out of Obscurity |archiveurl=https://web.archive.org/web/20150308182159/https://www.nps.gov/nr/twhp/wwwlps/lessons/90midway/90facts1.htm |archivedate=8. mars 2015}}</ref> Innen det var gått ett døgn fanget kodebryterne opp en japansk melding som slo fast at «AF har lite vann».<ref name="National Security Agency and the Central Security Service">{{cite web | title=AF Is Short of Water | url=https://www.nsa.gov/about/cryptologic-heritage/historical-figures-publications/publications/wwii/battle-midway.shtml | work=The Battle of Midway | publisher=Historical Publications | accessdate=6. september 2011}}</ref> Ingen japansk radiooperatør som avlyttet meldingen syntes opptatt av at amerikanerne kringkastet ukodet at en viktig marinebase nær den japanske fronten manglet vann, noe som kunne varslet japanske etterretningsoffiserer at det var et forsøk på villedning.<ref>{{cite web | url=http://thediplomat.com/2016/01/what-if-japan-had-won-the-battle-of-midway/ | title=What If Japan Had Won The Battle of Midway? | last1=Baker | first1=Benjamin | date=8. januar 2016 | website=[[The Diplomat]] | accessdate=10. januar 2016}}</ref>

Station HYPO klarte også å tidfeste dato for angrepet til enten 4. eller 5. juni, og til å gi admiral Nimitz et komplett oppsett over de japanske styrkene.<ref name="MS-138-141">{{Harvnb|Smith|2000|pp=138–141}}</ref>

Japan hadde en ny kodebok, men innføringen av den hadde blitt forsinket, noe som tillot Station HYPO å lese meldinger i flere avgjørende dager. Den nye koden, som krevde flere dager for å brytes, ble tatt i bruk 24. mai, men de viktige kodebruddene hadde allerede blitt gjort.<ref name="Willmott 1983 304">{{harvnb|Willmott|1983|p=304}}</ref>

Følgelig begynte amerikanerne slaget med en god oversikt over hvor, når, og med hvilke styrker japanerne ville angripe. Admiral Nimitz visste at japanerne hadde undergravd sin tallmessige overvekt ved å dele sine skip inn i fire separate grupper, så langt fra hverandre at de ikke kunne gi hverandre gjensidig støtte.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=409}}</ref> Denne spredningen av styrker førte til at få raske krigsskip var tilgjengelig for å eskortere hangarskipsstyrken, med en tilsvarende reduksjon i antall luftvernkanoner for å beskytte hangarskipene. Admiral Nimitz beregnet at flyene på hans tre hangarskip, pluss de landbaserte flyene på Midway, ga amerikanerne likevekt med Yamamotos fire hangarskip, siden amerikanske flystyrker på hangarskip var større enn japanske. Japanerne på sin side, var stort sett uvitende om motstanderens virkelige styrke og posisjon, selv etter at slaget begynte.<ref name="Willmott 1983 304"/>