Redigerer Slaget ved Lund (avsnitt)

==Slaget==
[[Fil:Slaget vid Lund 4.jpg|miniatyr|høyre|Maleriet viser Karl XI lengst til venstre som sammen med svenske tropper jager fienden ut på feltet. I bakgrunnen slottet og byen Vallkär, som brenner. Oljemaleri fra 1696 av [[Johan Philip Lemke]].]]
Karl XI og Christian V ledet styrkene sine i et sammenstøt der kavalerihærene smalt sammen med et brak. Den svenske aggressiviteten tvang danskene og tyskerne til å ta opp kampen i en brutal og blodig nærkamp. Slaget startet ved nitiden om morgenen. Til å begynne med klarte danskene å slå seg vei inn i de svenske rekkene, de klarte å drive tilbake svenskene med rent overtall. Danskene presset svenske soldater mot murer og diker, og svenskene kom i uorden. Men da nederlaget var nesten et faktum, utmerket Livregimentet seg. Med bare fem skvadroner i orden forsvarte de seg så heltemodig at de med hissige og kostbare motangrep hadde fått danskene i uorden ved at første og andre linje ble blandet sammen. Dette ga svenskene tid til å organisere seg igjen. 

Etter en time med blodig kamp kom det endelig forsterkninger frem til den svenske høyre fløyen. Seks skvadroner kom frem og angrep danskene. Etter enda en times hard kamp var den danske venstrefløyen slått og på flukt. Nå besluttet Karl XI å sende noen få skvadroner til midten, for så å jage etter den danske venstrefløyen med 9 skvadroner. Karl XIs aggressivitet, som mange mente var på grensen til hodeløs dumdristighet, viste seg da han satte etter danskene helt frem til Kävlingeåen vekk fra valplassen, mens han lot resten av hæren sin skjøtte seg selv. Over Kävlingeåen sprakk isen og mange dansker og deres hester druknet.<ref>[[#RefIsacson2000|Isacson (2000), side 47]]</ref>

Christian V hadde derimot ikke flyktet. Han plasserte seg i midten av hæren sin, sammen med sin bror. Det var nå Karl XIs dumdristighet kunne ha fått fatale følger, for uten hans ledelse, og uten høyre fløy, kom den svenske hærens sentrum og venstre fløy under stort press. Klokken 10 hadde svenskenes midtoppstilling stoppet mellom Sliparebacken og Nöbbelöv. Delt opp i to linjer sto de vendt mot nord, der danskenes sentrum sto oppstilt på Ladugårdshøjdens vestre bakke, på den andre siden av Vallkärrabäcken.<ref>[[#RefIsacson2000|Isacson (2000), side 49]]</ref> 

Danskene var nå under ledelse av generalløytnant [[Friedrich von Arensdorff]], bror til general Carl von Arensdorff som tidligere var alvorlig såret og måtte tas ut av kampene. Det danske artilleriet skjøt ut et gap i de svenske rekkene, slik at det finske dragonregimentet ble avskåret og må kjempe sin egen kamp. Så rykket begge hærene ned på dalbunnen, hvor de gikk i nærkamp med hverandre. Danskene var i flertall og kunne dominert kampene, tross hard motstand fra Livgarden, som klarte å slå vekk to kongelige danske regimenter. Det var da bruken av kavaleri til støtte for infanteri i slike situasjoner viste seg lønnsomt. To skvadroner fra svenskenes høyre fløy kom til, og angrep danskene på deres høyre flanke. De fikk slått en kile, og fikk lettet presset på det svenske infanteriet. De fikk også kjøpt seg verdifull tid. Men de fleste av de svenske offiserene var falt. 

Like etterpå kom den svenske venstre fløyen frem til Vallkärra. Der ble de angrepet av danskenes høyre fløy så effektiv at svenskene ikke rakk å få omstilt seg fra marsjorden til slagorden. Svenske etter svenske ble hogd ned. Det finske dragonregimentet under Borckhusen forsvarte seg tappert, og slåss så hardt at danskene var tvunget til å felle nær alle med håndgranater, regimentet ble regelrett utryddet. Bare fem av de 19 svenske skvadronene var stridsdyktige, og med hele den svenske venstrefløyen knust, var nå sentrums venstre side blottstilt.<ref>[[#RefIsacson2000|Isacson (2000), side 50]]</ref>

Det svenske sentrumet trakk seg hastig videre mot Lund, slik at det som var tilbake av venstrefløy, kunne finne tilbake til stillingene sine. Da kunne ikke midtrekkene blir omringet og danskene måtte slåss mot hele bredden av den nå tette svenske slagordenen. Klokken ett ble det en pause i kamphandlingene på omtrent en time, ettersom begge hærene var utmattet og i uorden. Så kunne man få reorganisert troppene. Svenskene benytter pausen til å forsøke å finne Karl XI, som hadde vært borte i flere timer. De sendte ut menn til den danske leiren ved Svenstorp, som var i ferd med å blir plyndret. Bare 75 % av den svenske hæren var tilbake, klar for kamp.<ref>[[#RefIsacson2000|Isacson (2000), side 51]]</ref>

[[Fil:Slaget vid Lund 1.jpg|miniatyr|høyre|Bildet viser en episode under slaget hvor Karl XI, Ascheberg og Dahlbergh kommer seg gjennom de danske linjene. Oljemaleri fra 1696 av [[Johan Philip Lemke]].]]
Slaget startet på nytt da begge parter sendte styrker mot Väderkvarnshøjden. For nå hadde svenskene byen i ryggen og snudd fronten mot nordvest, med hovedvekten av styrken på Sliparebacken. Det danske artilleriet skjøt ut gap i de svenske rekkene, som led store tap, før den danske hæren marsjerte fremover. Sammenstøtet var nå grufullt, den svenske høyre fløyen ble tvunget tilbake, mens den danske midtoppstillingen og den danske høyre fløyen ble presset tilbake. Stridighetene bølget frem og tilbake. Med stor tapperhet og seighet klarte svenskene til slutt å presse danskene tilbake, men den svenske høyre fløyen var i ferd med å blir knust. Til slutt sto svenskene bokstavelig talt med ryggen mot murene og husveggene til byen Lund.

Det var da Karl XI endelig vendte tilbake til slaget, om ettermiddagen, mange timer etter å ha forlatt hæren. Han angriper danskene i ryggen fra Valkärrahållet. Danskene trodde det var en liten fortropp som angrep, og vendte seg dermed mot Karl XI og hans ni skvadroner. Med de ni skvadronene rykket Karl XI ned og mot det danske kavaleriet på 20 skvadroner. Av uforståelige årsaker blir danskene lett drevet tilbake, inn i infanteriet sitt, som kom i uorden. Ufattelig nok klarte Karl XI å bryte gjennom og komme frem til sin egen hær. De benyttet anledningen til å storme mot danskene, som nå for alvor var i uorden.<ref>[[#RefIsacson2000|Isacson (2000), side 51 – 53]]</ref> 

De slitne danske troppene var nå i panikk, og mange flyktet, jaget av utmattelse og frykt. Flere hundre dansker holdt ut ved Vallkärra kyrka, og Karl XI måtte bruke de siste timene av dagen på å nedkjempe denne sterke stillingen. 

I mellomtiden stod svenskene i Livregimentet og finnene i Åbo-Viborgs regimentet for en [[massakre]]. De slaktet ned matroser fra Nederland, Danmark og Norge, men ble stanset av feltmarskalk [[Simon Grundel-Helmfelt|Helmfelt]]. Over tusen som ville ha overgitt seg, ble slaktet ned til slagord som «Matroser har betalt för att slåss till sjöss men ej till lands. I fortjänen därför ingen nåd!»<ref>[[#RefIsacson2000|Isacson (2000), side 55]]</ref> 

Innen klokken 17 var slaget over.