Redigerer Slaget ved Kursk (avsnitt)

== Operasjon Zitadelle ==
=== Forberedelser på tysk og sovjetisk side ===

Etter fire måneder hadde Wehrmacht samlet {{formatnum:2700}} stridsvogner og selvdrevet artilleri, {{formatnum:10000}} kanoner, {{formatnum:2000}} fly og {{formatnum:900000}} soldater i totalt 50 divisjoner. Det var 17 panser- og pansergrenaderdivisjoner, blant dem elitedivisjonen ''Großdeutschland'' og [[Waffen-SS|Waffen SS]]-divisjonene [[Leibstandarte-SS Adolf Hitler]], [[2. SS-divisjon Das Reich]], og [[3. SS-divisjon Totenkopf]].<ref name="Overy1995_90"/> I styrken var stridsvogner av typen [[Panzer VI|Tiger]] og den nye [[Panzer V|Panther]], sammen med de nye panserjagerne [[Elefant (panserjager)|Elefant]]. I tillegg ble det satt inn store luftstyrker og tungt artilleri.<ref name="Overy1995_90"/><ref name="Frankson/Zetterling2006_296–303">Frankson/Zetterling 2006, s. 296–303</ref>

På denne tiden begynte den allierte krigføringen i Vest-Europa å få en betydelig virkning på tysk militær styrke. Selv om [[felttoget i Nord-Afrika]] på ingen måte hadde samme dimensjon som kampene på østfronten, tapte [[Deutsche Luftwaffe|Luftwaffe]] 40 % av sin totale styrke i luftslagene over [[Malta]] og [[Tunisia]]. I tillegg bandt hjemmeforsvaret stadig større luftstyrker etter som vestmaktenes strategiske luftkrig, bombingen av det tysk-okkuperte Europa, økte i styrke. Våren 1943 var 70 % av tyske jagerfly stasjonert i Vest-Europa og tysk luftherredømme på østfronten var ikke lenger en selvfølge. Det sovjetiske flyvåpenet var nå tallmessig overlegent og teknologisk på høyde med det tyske, blant annet med angrepsfly som [[Iljusjin Il-2|Iljusjin Il-2 Sjturmovik]].<ref>Overy 1995, s. 118, 129</ref><ref>Frankson/Zetterling 2006, s. 133</ref>

Utsettelsen av det tyske angrepet ga sovjetstyrkene fire ekstra måneder til forberedelser, og lommen rundt Kursk ble sterkt befestet. Den røde armé og hundretusenvis av sivile la ut om lag én million [[landmine]]r og gravde rundt {{formatnum:5000}} kilometer [[skyttergravskrig|skyttergraver]]. De konsentrerte også store styrker i og ved lommen. Sentral- og Voronesjfronten hadde følgende styrke: {{formatnum:1336000}} soldater, {{formatnum:3444}} stridsvogner, {{formatnum:19000}} kanoner og {{formatnum:2900}} fly. Mange av troppene som forsterket området var veteraner fra kampene om Stalingrad, men Den røde armé økte også sine styrker med en million mann i første halvår 1943. Sovjetstyrkene var altså større enn i 1942, selv etter tapene ved Stalingrad.<ref name="Overy1995_87–91"/><ref name="Frankson/Zetterling2006_296–303"/> De sovjetiske styrkene forstyrret også de tyske styrkenes forberedelser ved utstrakt [[partisan]]virksomhet i de tyske oppmarsjområdene.<ref>Frankson/Zetterling 2006, s. 103, 120–123</ref>

Konsentrasjonen av artilleri i lommen var uvanlig høy, det var flere [[artilleri]]regimenter enn [[infanteri]]regimenter. Sovjetstyrkene hadde bestemt seg for å utmatte de angripende tyske enhetene med en blanding av miner og artilleriild. Indirekte beskytning fra [[Haubits|haubitsere]] ville ramme det tyske infanteriet, mens direkte beskytning med [[Panservern|panservernartilleri]] var beregnet på angripende stridsvogner.<ref name="Overy1995_87–91"/><ref name="Frankson/Zetterling2006_296–303"/>

[[Fil:Eastern Front - 4 July-1 Aug 1943.jpg|miniatyr|Utviklingen av slaget ved Kursk. Kartet til venstre viser hele frontlinjen fra Østersjøen til Svartehavet før sommeroffensiven 1943 (feilaktig årstall 1941 angitt). Kartet til høyre viser «lommen» ved Kursk. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/62/Eastern_Front_-_4_July-1_Aug_1943.jpg kart i større versjon]) {{byline|United States Military Academy, History Department|type=Kart}}]]

=== Det tyske angrepet begynner ===
Datoen for den tyske offensiven var flyttet gjentatte ganger, men den 1. juli 1943 gikk det ut ordre om å starte angrepet den 5. juli. Dagen etter varslet Stavka ved general [[Aleksandr Vasilevskij|Aleksandr Vasiljevskij]] frontkommandantene at det tyske angrepet ville komme i tidsrommet 3. – 6. juli. Dels hadde de informasjon fra spioncellen ''[[Rote Kapelle]]'', dels hadde de tatt til fange tyske soldater som kunne bekrefte dato for angrepet.<ref>Frankson/Zetterling 2006, s. 103, 169</ref>

Klokken 22:30 4. juli 1943  slo sovjetstyrkene til med artilleribeskytning nord og sør for lommen. Hensikten var å forsinke og forvirre det tyske angrepet. På nordsiden skjøt det sovjetiske artilleriet mest mot tyske artilleristillinger og klarte å uskadeliggjøre 50 av de 100 tyske artilleristillingene de beskjøt. Resultatet var mye svakere tysk artilleriild neste dag, da hovedangrepet startet. De tyske styrkene fikk også forskjøvet angrepstidspunktet som følge av de problemene som artilleribeskytningen skapte. I sør skjøt sovjetstyrkene mot tysk infanteri og stridsvogner i oppsamlingsområdene. Beskytningen bidro til å forsinke angrepet, men forårsaket få tap.<ref>Frankson/Zetterling 2006, s. 169</ref>

=== Hovedslaget i nord ===

Selve slaget startet 5. juli 1943.<ref name="Glantz2015_218–219">Glantz 2015, s. 218–219</ref> Sovjetstyrkene kjente angrepstidspunktet og utførte et massivt flyangrep på Luftwaffes baser i området i et forsøk på å slå ut tyskernes lokale flystøtte. Tyske [[Junkers Ju 87|«Stuka»]] stupbombere fokuserte angrep mot det sovjetiske artilleriet ved frontlinjen i nord. General Models 9. armé rykket så frem mot de sovjetiske stillingene.<ref>Frankson/Zetterling 2006, s. 176–180</ref>

9. armé i nord klarte langt fra å nå sine mål for første dag. Sovjetstyrkene hadde klart å forutse hvor angrepet ville finne sted. De tyske styrkene angrep på en bred front, men ble sterkt hindret av minefelt som først måtte ryddes av ingeniørtropper under mitraljøse- og artilleriild. Tyske tap i de sovjetiske minefeltene var store. Totalt 89 [[Elefant (panserjager)|Elefant]] panserjagere deltok, men mange av dem ble snart skadet eller gikk tapt i minefeltene.<ref>Frankson/Zetterling 2006, s. 178–180</ref>

Den 9. armés langsomme fremrykning (kun 8 kilometer maksimalt, og de nådde ikke første sovjetiske forsvarslinje) skyldtes dels de sterke sovjetiske forsvarsverkene, men hadde også sin årsak i manglende konsentrasjon av angrepsstyrken. Den sovjetiske ledelsen hadde forutsett de tyske angrepspunktene og konsentrert styrkene sine der. Den sovjetiske 13. armé som fikk hovedtyngden av angrepet, var også den sterkeste enheten, målt i soldater og panservernvåpen. De sovjetiske generalene hadde dessuten antatt at hovedangrepet ville komme i nord, og det var derfor større styrker på nordre enn på søndre side av lommen.<ref>Frankson/Zetterling 2006, s. 180, 182</ref>

Den 5. juli angrep 9. armé på en 45 km bred front og avanserte 6 kilometer, neste dag var fronten 40 kilometer bred og fremdriften 4 kilometer, den 7. juli var fronten 15 kilometer bred og var skjøvet to kilometer frem. 8.–9. juli var fronten bare 2 kilometer bred og hadde avansert ytterligere to kilometer. Men så stanset den tyske 9. armés fremrykning den 10. juli etter en ukes strid som hadde resultert i at Wehrmacht avanserte 12 kilometer. Den 12. juli begynte Den røde armé sin offensiv mot den 2. tyske armé ved Orjol. Angrepet tvang den 9. armé til å trekke seg tilbake for ikke å bli omringet.<ref name="Overy1995_92">Overy 1995, s. 92</ref>

=== Hovedslaget i sør ===

Sør for Kursk-lommen hadde sovjetstyrkene ved Voronezj-fronten større problemer med angrepet fra den tyske 4. panserarmé, bestående av 52. armékorps, 48. panserkorps og 2. SS panserkorps. Sistnevnte angrep på en smalere front mot to sovjetiske geværregimenter. De pansrede fortroppene til general Hoths 4. panserarmé presset på, og den 7. juli hadde forpostene i styrken avansert 30 kilometer. Sovjetisk planlegging spilte igjen en stor rolle. I sør hadde man ikke samme hell med å forutse angrepsaksen, og dette tvang sovjetstyrkene til å spre seg ut langs frontlinjen.<ref name="Overy1995_92"/> Voronezj-fronten i sør var svakere enn nordfronten, på tross av at den sto overfor sterkere tyske styrker.<ref>Frankson/Zetterling 2006, s. 166</ref>

Sovjetiske minefelt og artilleri hadde igjen lyktes i å forsinke det tyske angrepet. De befestede sovjetstyrkenes evne til å holde ut og sinke tysk fremrykning ga Den røde armé tid til å omdisponere styrker til støtte for de truede sektorene. Små mobile ingeniørenheter la også ut rundt {{formatnum:90000}} miner under selve slaget, gjerne om natten og umiddelbart foran de tyske angrepspunktene. De tyske styrkene tok relativt få fanger og erobret lite artilleri, noe som sto i sterk kontrast til tidligere raske tyske offensiver og viste at Den røde armé trakk seg tilbake i god orden. Den sovjetiske tilbaketrekningen var et taktisk trekk for å spare styrker til neste offensiv. Samtidig var det klart at trusselen om et tysk gjennombrudd i sør måtte møtes. I månedene før angrepet var ''Steppefronten'' etablert som en sentral reserve for en slik situasjon. Enheter tilhørende Steppefronten begynte å forflytte seg sørover allerede den 9. juli, blant dem 5. gardearmé.

Den tyske flanken var imidlertid ubeskyttet etter at den sovjetiske 7. gardearmé hadde stoppet Kemps divisjoner etter at tyskerne hadde krysset elven Donets. Den 5. gardearmé støttet av to stridsvognkorps gikk i stilling øst for Prokhorovka og begynte å forberede et motangrep da 2. SS panserkorps nådde området og intense kamper utbrøt. Sovjetstyrkene klarte å stoppe SS, men bare såvidt. Det var nå lite som kunne stanse den tyske 4. panserarmé, og et tysk gjennombrudd var en høyst reell mulighet. Den sovjetiske siden bestemte seg for å sette inn resten av 5. gardearmé.<ref name="Overy1995-94_95">Overy 1995, s. 94–95</ref>

<gallery mode="packed" caption="Slaget ved Kursk, den sørlige delen">
Kursk south.svg|Kartskisse over det tyske angrepet i sør ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/a/a8/Kursk_south.svg/2560px-Kursk_south.svg.png kart i større versjon])
T-34-76 RB8.JPG|Sovjetisk T-34/76 stridsvogn, produsert i 1943, av en type som deltok i slaget ved Kursk. {{byline|Radomił Binek}}
Bundesarchiv Bild 101I-219-0596-12, Russland, Panzer IV und Schützenpanzer in Fahrt.jpg|Tysk Panzer IV og Sd.Kfz. 251 {{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-219-0596-12}}
Soviet troops and T-34 tanks counterattacking Kursk Voronezh Front July 1943.jpg|Sovjetiske styrker i motangrep ved Prokhorovka
Bundesarchiv Bild 101III-Groenert-019-23A, Schlacht um Kursk, Panzer VI (Tiger I).jpg|Tysk [[Panzer VI]] (kjent som Tiger I) i kamp {{byline|Bundesarchiv, Bild 101III-Groenert-019-23A / Grönert}}
RIAN archive 4408 Armor piercers on the Kursk Bulge.jpg|Sovjetiske soldater med anti-stridsvognsrifle under kampene {{byline|Natalia Bode  (1914–1996)}}
Жуков и Конев.jpg|Generalene Georgij Zjukov og Ivan Konev under slaget
Kursk Soviet machineguns.JPG|Sovjetisk maskingeværlag under slaget
RIAN archive 225 IL-2 attacking.jpg|Sovjetiske [[Iljusjin Il-2]] angriper ved Kursk. {{byline|RIA Novosti archive, image #225 / Fyodor Levshin / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 101III-Zschaeckel-206-35, Schlacht um Kursk, Panzer VI (Tiger I).jpg|Stridsvogn og soldater fra den tyske SS-divisjonen Das Reich under slaget {{byline|Bundesarchiv, Bild 101III-Zschaeckel-206-35}}
Bundesarchiv Bild 101I-022-2924-14, Russland, Unternehmen "Zitadelle", Fahrzeuge.jpg|Tysk enhet i bevegelse {{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-022-2924-14}}
Bundesarchiv Bild 101I-219-0553A-15, Russland, bei Pokrowka, Panzerhaubitze 'Wespe'.jpg|Tysk [[Wespe]] selvdrevet artilleri {{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-219-0553A-15 / Koch}}
Prokhorovka, Battle of Kursk, night 11 July-01.svg|Styrkene ved Prokhorovka, 11. juli 1943 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/d/d6/Prokhorovka%2C_Battle_of_Kursk%2C_night_11_July-01.svg/2185px-Prokhorovka%2C_Battle_of_Kursk%2C_night_11_July-01.svg.png kart i større versjon])
</gallery>

==== Stridsvognslaget ved Prokhorovka ====

Om morgenen den 12. juli avanserte 2. SS panserkorps mot [[Prokhorovka]]. Den sovjetiske 5. gardearmé hadde samtidig begynt en serie angrep for å ramme de tyske styrkene når man antok de var «ute av balanse». De sovjetiske og tyske stridsvognenhetene møttes på åpent sletteland vest for Prokhorovka. Selv med svært store tap klarte de sovjetiske styrkene å stoppe det tyske forsøket på å erobre Prokhorovka,<ref name="Overy1995-94_95"/> og i ettertid er 12. juli sett som den avgjørende dagen i slaget, både for stridsvognslaget i sør og motoffensiv av sovjetiske styrker ved den såkalte Orjol-buen i nord.<ref>Frankson/Zetterling 2006, s. 225, 239</ref>

De sovjetiske styrkene tapte minst 334 stridsvogner og stormkanoner i slaget, og om lag {{formatnum:21000}} mann. Den tyske siden tapte rundt 25 stridsvogner og stormkanoner og  om lag {{formatnum:5500}} mann. De totale tap var langt mindre enn det som senere ble tilskrevet «historiens største stridsvognslag». Utfallet av slaget kan best beskrives som et taktisk tap, men strategisk uavgjort for sovjetstyrkene.<ref name="Frankson/Zetterling2006_235–238">Frankson/Zetterling 2006, s. 235–238</ref>

=== Den tyske offensivens slutt ===
De angripende tyske styrkene i sør ble presset inn i en stadig smalere kile, og på flankene holdt sovjetiske enheter stand mot forsøk på å utvide området. De tyske styrkene kunne ikke presse mange enheter inn i denne kilen og hadde heller ikke nok styrker til å utvide den. Etterhvert som den tyske angrepsstyrken trengte frem, mistet den også kraft fordi den måtte sikre sine egne flanker.

Mens den tyske offensiven i nord var blitt stoppet den 10. juli, var situasjonen i sør fremdeles uavklart den 12. Selv om de tyske styrkene var utslitt, hadde de trengt gjennom to forsvarslinjer og antok at de var i ferd med å trenge gjennom den siste linjen. Det var feil, ytterligere fem forsvarssoner ventet, selv om de ikke var så kraftig befestet som de to første, og noen av dem ennå ikke bemannet. Det sovjetiske forsvaret var så sterkt svekket at hoveddelen av reservene måtte settes inn. Likevel var de gjenværende reservene til Den røde armé langt større enn det tyskerne hadde tilgjengelig. Den 18. juli ble det siste tyske fremstøtet stoppet, og de tyske styrkene begynte en kjempende retrett, slaget var over.<ref name="Glantz2015_218–219"/>

=== Totale tap før den sovjetiske motoffensiven ===

De tyske styrkene tapte totalt om lag {{formatnum:22000}} mann i nord, fra 4. til 11. juli, og om lag {{formatnum:34000}} mann i sør, fra 5. til 20. juli, totalt om lag {{formatnum:56000}} mann. Totalt rundt 280 stridsvogner og stormkanoner ble ødelagt eller erobret av sovjetiske styrker. De sovjetiske styrkene i nord mistet om lag {{formatnum:34000}} mann, mens i sør mistet de om lag {{formatnum:143000}}, totalt rundt {{formatnum:177000}} mann. Den røde armé mistet mellom 1600 til 1900 stridsvogner.<ref name="Frankson/Zetterling2006_235–238"/>