Redigerer Slaget ved Kringen (avsnitt)

==Slaget==
[[Fil:163 Pistolls allegred to have belonged to George Sinclair.jpg|thumb|Pistoler som skal ha tilhørt George Sinclair.{{byline|type=Tegning|1886}}]]
[[Fil:159 Remains of Scots' drum and armour.jpg|thumb|upright|Deler av skottenes rustninger og tromme.{{byline|type=Tegning|1886}}]]
[[Fil:147 Scottish money holster.jpg|thumb|Skotsk pengehylster.{{byline|type=Tegning|1886}}]]
[[Fil:131 Pikes ect. of norwegian peasants in 17Century.jpg|thumb|upright|Norske [[pik]]er, [[hellebard]]er, [[øks]]er og andre våpen fra 1600-tallet.{{byline|type=Tegning|Fra ''History of the Scottish expedition to Norway in 1612'' av Thomas Michell, utgitt 1886}}]]
{|
|[[Fil:093 Panels in Toftes Hiuse, Gudbrandsdalen.jpg|thumb|left|Tegninger av malerier i «Toftes hus» i Gudbrandsdalen som etter norsk tradisjon viser hvordan «[[skottetoget]]» kom med båt, gikk over fjellet og ble nedkjempet av tapre bønder ved Kringen 1612.{{byline|type=Tegning|Fra ''History of the Scottish expedition to Norway in 1612'' av Thomas Michell, utgitt 1886}}]]
Med 300–500 væpnede bønder fra [[Dovre]], Lesja, Vågå, Fron og Ringebu besluttet de to lensmennene Lars Hågå og Per Randkleiv sammen med bondelederen Berdon Segalstad å ta opp kampen. Bondeoppbudet var godt utstyrt med spyd, økser, sabler og ljåer samt noen få geværer og armbrøst. De tok stilling i den bratte skråningen ved Kringen på østsiden av dalen et stykke nedenfor stedet hvor elven [[Otta]] renner ut i [[Gudbrandsdalslågen|Lågen]]. Langs dalbunnen løp elven med flere småøyer og våtlendt terreng på begge sider, så rommet mellom elven og skråningen var ikke bare trangt, men også farlig å krysse.

Ramsay hadde på forhånd sendt ut speidere som rekognoserte for skottene, så han var varslet om faren ved å forsere passet ved Kringen, som lå gunstig til for et overraskende bakholdsangrep. Bøndene hadde oppført store forskansninger ved veien langs skråningen og forberedt en tømmervelte som kunne slippes på skottene ovenfra. En liten flokk av bønder ble forlagt lenger nord, der de skulle vente til skottene var kommet forbi, for så å rykke ned på veien og sperre den med nedhogde trær og andre hindringer. Lenger sør hadde bøndene bygget en mur av tømmer og stein for å stoppe skottene under skråningen.

Detaljene om slaget formørkes av fantasifulle historier gjengitt i vers, prosa og sagn med utbroderinger i senere tid, så det er stor usikkerhet om hvordan slaget faktisk fant sted og hvordan skottene ble nedkjempet. Men den mest sannsynlige versjonen er at man la forhugninger over veien for å sperre skottene inne i en felle. Veien var langstrakt, og skottene var delt i en fortropp,  flere separate avdelinger og en baktropp.

Da kampen startet, ble veien sperret både foran og bak skottene, og fra forskansningene på skråningen ovenfor ble stokker, stein og spyd kastet ned over dem, slik at de i forvirringen ikke maktet å organisere seg i slagorden i den trange dalen. Deretter stormet bøndene ned, og de kan ha gjort bruk av forberedte tømmervelter for å splitte den skotske styrken og omringe de isolerte avdelingene med overmakten på sin side. Til tross for sterk ild ovenfra, rasende angrep fra begge sider og en elv i ryggen forsvarte skottene seg hardnakket, men forgjeves. Flere kom seg ut til småøyene i elven i forsøk på å redde seg, men mange druknet, og bøndene på vestsiden var raske til å slå i hjel alle som kom seg over.

Den amerikanske reisejournalisten [[Bayard Taylor]], som besøkte stedet under en norgesreise i 1857, beskriver de 300 nordmennenes innsats som en feig nedslakting av skottene i bakhold, ved at stokker og stein ble lempet utfor stupet over skottene og knuste dem, slik at bare to av Sinclairs 900 mann slapp unna i live.<ref>Bayard Taylor, ''En reise i Norge i 1857'', New York/London 1857, Frifant Forlag 2009, side 36.</ref>
|}