Redigerer Slaget ved Alvøen (avsnitt)

==Etter slaget - konsekvenser og reaksjoner==

Bielke fortøyde sin flotilje klokken 1330 på Vågen, 11 timer etter at han la ut. Generalløytnant Hesselberg, øverstkommanderende for forsvaret i Bergen og omegn, uttalte at han var svært tilfreds med Bielkes lederskap og resultater.

{{sitat| At Søpræmierlieutnant Bielke ved denne Leijlighed, som overalt, har viist sig som en sær udmærketværdig Commandeur, skylder Undertegnede allerunderdanigst at bevidne; ligesaa at alle øvrige, saavel Roflotillens Officerer og Mandskab som Artilleri, Infanteri, og Bergens Indvaunere for deres Adfæd, fortjener Ære og Berømmelse, da de i alle Henseender har viist sig som værdigt Afkom af deres Forfædre, de første ved en utrættelig Villighed, og de sidste ved i Stilhed?? af egen ædel Følsomhed for deres militaire Medbrødre, at lade sig det være magtpaaliggende at vederqvæge dem med styrkende Levnetsmidler, og Alles Eendrægtighed kan ikke andet end bidrage og gjøre det til en Lykke for den, i hvis Lod det falder, som nu i min, at være Generalcommandoet i Bergen anbetroet.|Generalløytnant Hans Jacob Henning Hesselberg, 1808}}

En av de flere sårede etter trefningen døde dagen etter på sykehus, så antallet drepte på norsk side ble totalt fem. Et minnesmerke står i dag ved [[Korskirken (Bergen)|Korskirken]] i Bergen.

De fem omkomne på norsk side i slaget var:
:Båtsmann Jens Hansen, født i København. 30-40 år gammel.
:Matros Torbjørn Knudsen, født i Sogn, 30 år.
:Guttorm Wincentsen Haugland, født i Vaag, mellom 20 og 30 år.
:Johan Larsen Beum, født i Lærdal, 29 år.
:Lars Andersen Drotningsvik, fra Drotningsvik. 17 år. Døde på sykehus 30. mai 1808.

På britisk side mistet en 12 mann. Dette inkluderte skipssjefen Post Captain Bettesworth, flere midshipmen og matroser. En midshipman i den britiske marinen, i alle fall på skip på størrelse med en fregatt, ledet ofte en kanon eller kanonavdeling. Tap av én mann ville derfor forvanske kommandoen over kanonene og dermed ildgivningen.

[[Fil:Alvøenkuler.jpg|thumb|Kanonkulene fra slaget, plukket opp der de lå langs sjøkanten like utenfor Alvøen.{{byline|Nina Aldin Thune}}]]
Tilbake i [[Alvøen]] lå flere kanonkuler på strendene og bergene som vitnet om slaget – og kan den dag i dag kan beskues på Alvøen hovedgård.

Etter å ha blitt beskutt siste gang ved Hjeltefjorden, la «Tartar» bi et sted like ved [[Vindenes]] på Sotra. Her slapp man fri en del av de fangede nordmenn. De kom seg senere til Bergen, og gav opplysninger som Bielke tok med i en rapport den 24. mai. Et eller annet sted må de også ha truffet på barkassen med skipets andreløytnant om bord, den barkassen som stakk nordover da Bielke rodde ut fra Bergen.

«Tartar» selv gikk ut Ulvsundet - dette er et svært smalt sund mellom Rongøyna og Blomøyna i [[Øygarden]]. Grunnen til at «Tartar» gikk ut her, var at en av de fangede fiskerne om bord på Tartar var lokalkjent, og måtte overta for de norske losene, da de kun hadde lospapirer fra Stolmen (hvor de kom fra) til Bergen. Ulvsundet er trangt, men forholdsvis dypt (12-16 meter)<ref>Statens kartverk: ''Skøkartblad 21''</ref>Dokumentene fra den fra før nevnte rettssaken og avhørene av de involverte bekrefter at «Tartar» valgte denne ruten. Etter å ha loset fregatten utenfor de ytterste skjærene, fikk de norske fangene lov til å gå fra borde, og rodde inn til Sotra. De fangede nordmenn ble alle stilt for retten for [[Forræderi|landsforræderi]]. De hadde loset et fiendtlig fartøy, og således hjulpet fienden.

Tilbake i havn, Leith i Skottland, skrev tredjekommanderende, 2nd Lieutenant Herbert Caiger, som overtok kommandoen da kapteinen falt, en rapport om slaget. Craiger skrev blant annet fra slagets begynnelse: «(...)a heavy and well directed cannonading on us, which cut our rigging, hulled us in several places, and killed the Captain who was in the act of firing a gun.»<ref>(...) beskutt av en kraftig og velrettet ild, som ødela mye av riggen og gikk gjennom skroget flere steder, og drepte kapteinen <nowiki>[Bettesworth]</nowiki> som var i ferd med å fyre av et gevær.</ref>

Dette utsagnet understøtter det Bielke selv skrev, og ikke minst kan det fortelle oss noe om hvilken taktikk Bielke brukte. I mars 1808, altså få uker før slaget, ble det fra Danmark utgitt et hefte i taktikk, kalt ''Nogle Tanker om Brugen af Canon-Chaloupper''. Det var skrevet av den danske kontreadmiralen [[Otto Lütken]], som ble øverstkommanderende for sjøforsvaret i tiden 1811-1814. I forordet forklarer Lütken nødvendigheten av et slikt skrift, i det flåten av større skip er borte, og sjøoffiserene nå må lære seg «det fordeelagtigste Brug og Anvendelse af de nye Angrebs- og Forsvarsmidler», med andre ord rokanonbåtene. Her står blant annet å lese om de taktiske forskjellene mellom kanonbåter og større krigsskip:

{{sitat|Da Krigs-Skibet har sin væsentlige Styrke i Siderne, og Canon-Chaloupen derimod sin Styrke i Stevnene, saa flyder deraf, at sidstmeldte ligesaa omhyggelig maa söge at vende Stevnen som förstmeldte Siden til sin Fiende. (...) Ved at angribe krigsskibe under sejl bør mer lægges an på at beskadige rejsningen end skroget; thi først da, når skibet ikke kan manøvrere eller gør det slet eller sendrægtigt, først da er der fordel for kanonchalupperne at håbe.|''Nogle Tanker om Brugen af Canon-Chaloupper'', Kontreadmiral Otto Lütken, mars 1808}}

Hvorvidt Bielke hadde lest dette, vites ikke.