Redigerer Slaget om Storbritannia (avsnitt)

=== Sommeren 1940 ===

Etter britenes [[Operasjon Dynamo|evakuering fra Dunkerque]] og Frankrikes kapitulasjon etter [[slaget om Frankrike]], sto Storbritannia mer eller mindre alene igjen i kampen mot Tyskland. Større franske styrker var også blitt evakuert fra Dunkerque, men sto foreløpig uten effektiv ledelse og manglet våpen.

Den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]]s hovedfokus var på strategien med et angrep mot [[Sovjetunionen]], og han håpet å unngå direkte kamper mot britene. Han trodde også at Storbritannia ville inngå en våpenstillstand.<ref>«Med Russland knust så er Storbritannias siste håp ødelagt. Tyskland vil da være herre i Europa og på Balkan. Avgjørelse: Russlands ødeleggelse må derfor bli en del av denne kampen.» Adolf Hitler til sine generaler i møte på Berghof 31. juli 1940. Referert i Ian Kershaw: ''Fateful Choices'', side 54.</ref> 

Selv om den britiske utenriksministeren, [[Edward Frederick Lindley Wood, 1. jarl av Halifax|Halifax]], og deler av landets politiske ledelse så en fredsavtale med et stadig sterkere Tyskland som ønskelig, avslo statsminister [[Winston Churchill]] og et flertall i regjeringen et forsøk på å få til en avtale med Hitler. Churchill brukte i stedet sine kraftfulle talegaver til å påvirke den britiske befolkningen til å motsette seg kapitulasjon og til å forberede landet på en langvarig krig.

Den 11. juni 1940 forklarte øverstkommanderende for [[Kriegsmarine]], [[Großadmiral]] (storadmiral) [[Erich Raeder]], i et møte med Hitler at en tysk sjøveis invasjon av Storbritannia ikke kunne iverksettes før det tyske flyvåpenet [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] hadde luftherredømme. De tyske sjøstridskreftene hadde blitt sterkt redusert under [[Angrepet på Norge i 1940|angrepet på Norge]],<ref name="TysktapNorge" /> mens det britiske [[Royal Navy]] fremdeles hadde over femti [[jager]]e, tjue [[krysser]]e og åtte [[slagskip]] i [[Home Fleet]]. Det var lite den svekkede tyske Kriegsmarine kunne gjøre for å hindre Royal Navy i å angripe en tysk invasjonsstyrke – det eneste alternativet var å bruke Luftwaffes [[stupbomber]]e og torpedofly, noe som ville kreve luftherredømme.

Til tross for at han var enig med Raeder, ga Hitler den 16. juli 1940 ordre om å forberede en plan for å invadere Storbritannia, og han håpet at informasjon om forberedelsene ville skremme britene til forhandlingsbordet. I Hitlers «Direktiv nummer 16: Om forberedelsene til en landgangsoperasjon mot England» sto blant annet følgende:

<blockquote>''Da England, på tross av sin militært håpløse situasjon, fremdeles ikke har vist tegn til å være klar til å forhandle, har jeg bestemt å forberede en landgangsoperasjon mot England og, hvis nødvendig, iverksette den. Målet med denne operasjonen er å eliminere det engelske hjemlandet som en base for fortsatt krig mot Tyskland…''<br />

''2) Inkludert i disse forberedelsene er etableringen av følgende forhold som gjør en landgangsoperasjon i England mulig;''<br />

''a) Det engelske luftforsvaret må ha blitt slått i et slikt omfang moralsk at det ikke lenger kan fremvise noen nevneverdig angrepsstyrke mot den tyske invasjonen.''<ref>[http://ftp1.us.proftpd.org/hyperwar//ETO/BOB/BoB-German/BoB-German-A.html#a1 Hitlers direktiv nummer 16] {{Wayback|url=http://ftp1.us.proftpd.org/hyperwar//ETO/BOB/BoB-German/BoB-German-A.html |date=20080827042806 }}, fra ''The Battle of Britain A German Perspective'', av Lt Col Earle Lund, USAF.</ref>  </blockquote>

Alle forberedelsene skulle være klare i midten av august. På tross av dette og de etterfølgende tyske luftangrepene var tyskernes oppfatning at slaget aldri kom i gang for alvor.<ref>Keegan 1979, s. 72</ref>

Planen, med kodebetegnelsen [[Operasjon Sjøløve]] (Unternehmen Seelöwe), ble lagt frem for [[Oberkommando der Wehrmacht]] (OKW) og ble bestemt å skulle iverksettes i midten av september 1940. Operasjon Sjøløve anga at invasjonsstyrkene skulle landsettes på sørkysten av Storbritannia, støttet av [[Luftbårne styrker|luftlandestyrker]]. Hverken Hitler eller OKW trodde det ville være mulig å gjennomføre et vellykket amfibieangrep på Storbritannia før RAF var nøytralisert, og at en seier over Sovjetunionen ville bringe britene til fornuft.<ref>Kershaw 2009, s. 95–99</ref> Raeder trodde at luftoverlegenhet kunne muliggjøre en vellykket invasjon, men at det ville være risikabelt og fordret «våre luftstyrkers absolutte kontroll over Kanalen».