Redigerer Slaget om Kalmar (avsnitt)

==Slaget==
Knipetangsangrepet med tilsammen 10&nbsp;000 mann startet om morgen 17. juli 1611 da det ble løst to kanonskudd fra slottstårnet som signal for begynnelsen av slaget. Svenskene med et par tusen mann skulle stormet inn i Kalmar by fra det sydvestre tårn over lønporten mens resten, åtte tusen mann under svenskekongens ledelse skulle angripe danskene på Sandåsen. Christian IV hadde i mellomtiden forberedert et angrep på slottet så han utplasserte et [[regiment]] i byen med forsterkninger under Gert Rantzau avdelt til en ny leir mellom nordre og vestre port langs ringmuren. Dagen før ropte svenske forposter til de danske at det vil ble et oppgjør den neste dagen, så Christian IV straks stilt sin hær klar til slag langs deres forsvarslinjer utover natten til 17. juli. Etter midnatt så danskene den svenske hæren rykte fram under slagorden ut av deres leir i full slagorden. Etter en spent stund trakk Karl IX seg tilbake, men det var en krigslist. De danske soldatene måtte holdes våken gjennom natten fram til det var avblåst i troen på at faren var over for deretter å rettet deres angrep i et håp om å overraske den danske hæren.

Om morgen mellom 5 og 6 på klokken kom signalet. Fra den svenske leiren brøt to stormkolonner frem mot de danske forsvarsverker fulgte av rytteravdelinger som beskyttet stormkolonner mot utfall. Den ene vendte seg mot forsvarslinjen langs ringmuren på nordsiden av Kalmar by, den andre mot Sandåsen utenfor Vesterport. Svenskene rykte over brystvernet mot de danske forsvarerne så det kom til vill nærkamp på brystvernet langs forsvarslinjen, tre ganger på det ene sted og to ganger på det annet sted var svenskene slått tilbake, men flere ganger plante svenskene deres faner på brystvernet. Gert Rantzau med hans uthvilte styrker var nødt til å angripe med deres reserver for å kastet ut svenskene. I deres rygg brente byen opp med våpengny fra mellom de brennende bygninger.

Angrepet fra slottet førte av oberst de Ville som stormet ut gjennom lønporten på det sydvestre slottstårnet, kom som en overraskelse på de danske forsvarerne på stranden mot havnen og vannspeilet. Etter å ha tatt batteriet ved Munkporten trengte de seg inn i byen der de kom over danskene i deres løpegraver. Regimentet under Godske Alefeld var innkvartet i byen der de ble overfalt, senere tvunget mot Vesterporten. Men byen var fylte med forråder som leiesoldatene straks oppdaget. Oberst de Villes avdeling på flere hundrer av leiesoldater spredte seg i byen for plyndring så Godske fikk et pusterom. Fra den danske leiren stormet danske avdelinger inn gjennom den søndre porten som var så trang at det kom til et grufullt sammenstøt mellom den svenske vaktstyrken og fotkompaniet. Etter å ha tatt seg gjennom angrepet danskene den svenske styrken under oberst de Ville som måtte trekket seg tilbake. Svenskene satt fyr på byen for å stoppet det danske motangrepet. Christian IV kunne ikke lot sine forråder ødelegges under bybrannen så han stoppet sine tropper som måtte evakuerte de gjenværende vekk fra flammene.

Dette utnyttet de Ville for et nytt angrep fra løpegravene foran slottet, på gatene var hundrer av menn innblandet i en forrykte strid mellom brennende bygninger der regimentsjefen Godske Aleferd ble drept. En del av de Villes avdeling klart å ta seg fra stranden over på egnen syd for byen der den danske leiren lå. Derfra ville svenskene ta seg inn i leiren som lå mot Vesterporten og Sandåsen. I mellomtiden fornyet de svenske stormkolonner deres anstrengelser med et konsentrert angrep på Sandåsen. I leiren var et ukjent antall fanger, kanskje flere dusin, anholdt av danske vakter. Fangene gjorde opprør og angripe deres vokter som deretter så seg nødt til å massakre alle fanger. Karl IXs seier synes nær.

Men danskene under Christian IV klart å reorganiserte de gjenværende styrker man hadde til disposisjon for et nytt motangrep i leiren opp mot Vesterporten der de under sjællenderen Søren Bugge utryddet de svenske avdelingene i en skarp forfølgelse langs byvolden. I mellomtiden stormet Peder Basse sine rytterne i adelsfanen inn i byen etter å ha ryddet leiren, overrasket de Ville som hadde ikke ventet et angrep over stranden fra sør. Bybrannen ble til slutt så voldsomt at stridighetene stoppet så de Ville måtte tilbake til løpegravene foran slottet mens danskene stod på ringmuren og portene. Stormkolonnene hadde fått nok, gikk tilbake til deres leir med deres sårede.

Den neste dagen, 18. juli, var byen helt nedbrent. Christian IV umiddelbart rykte inn i byen og besatte plassen omkring den nedbrente kirken med tre fotkompanier. Mot aften kom en flåte av flere skip opp i Kalmarsund til stor glede for de danske forsvarerne. Sten Maltesen Sehested var kommet med 1200 mann. Disse nye styrker ble med en gang sendt inn i ruinene av byen der de samlet seg bak flere nylige reiste jordverker om kirken og portene.

Natten til 19. juli kastet de danske troppene seg mot løpegravene foran slottet hvor det kom til et hardt slag mellom styrker som for det meste besto av leiesoldater fra hele vestlige Europa. Oberst de Ville ble hardt såret og måtte lot seg bringe inn på slottet. Uten deres ledelse begynte de svenske troppene å oppløste seg i kaos under et voldsomt press der vill forvirring var nær total. Slottets befalene dro opp broen, etterlatt hundrer av soldatene tilbake på løpegravene der de slåss for livet. De svenske soldatene forsøkt å brøt seg ut over Munkeporten, men ble stoppet og presset ut mot vannspeilet som var en dyp vanngrav. Resultatet ble en massakre. Angivelige 600 til 800 var drept eller tatt til fange. Muligens en overdrivelse.

Men slaget sluttet med at Christian IV hadde gjenvunnet det tapte. Svenskene hadde lidd et nederlag.