Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Andre verdenskrigs start ===

{{Utdypende|Molotov–Ribbentrop-pakten|Saar-offensiven|Sovjetunionens invasjon av Polen}}

Den andre verdenskrig i Europa startet i september 1939 med Tysklands og Sovjetunionens [[Invasjonen av Polen|invasjon av Polen]]. Det førte til at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig. Den tyske diktatoren Adolf Hitler hadde garantert sine generaler at Storbritannia og Frankrike kom til å vike unna (som de gjorde under Münchenkrisen i 1938). Tyskland hadde planlagt for at krigen med vestmaktene skulle komme først i 1944.<ref>Frieser 2012, s. 12–13, 16–18</ref> Bortsett fra å erklære Tyskland krig (et grep som var ment å forebygge krigen, ikke bli presset inn i den) hadde Frankrike og Storbritannia lite annet enn mobiliseringsplaner. Det var få ideer om hva som deretter skulle skje,<ref>May, 2000, s. 306</ref> men en generell enighet om å føre en defensiv krig, mens egne styrker ble trenet og utrustet.<ref>Weinberg 1994, s. 66–68</ref> Mens kampene i Polen pågikk, rykket den franske annen armégruppe 7. september 1939 om lag 8 kilometer inn i [[Saarland|Saar-området]].<ref>Hastings 2012, s. 27</ref> Allerede den 16. september stanset den franske generalstaben angrepet.<ref>Forczyk 2017, s. 107</ref> Til tross for løfter om det motsatte til den polske regjeringen, hadde de franske styrkene uansett ingen planer om en større offensiv inn i Tyskland.<ref>May, 2000, s. 203</ref><ref>Davies, 2008, s. 93</ref><ref>Weinberg 1994, s. 51–52, 67–69</ref> [[British Expeditionary Force (andre verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) ble fraktet over den engelske kanal i løpet av september, under overfarten beskyttet av [[Royal Navy]].<ref>Robin Brodhurst, «The Royal Navy's Role in the Campaign», i Bond og Taylor 2001, s. 129–130</ref>

{{sitat|Et fransk angrep mot den svake tyske forsvarsfronten på Siegfriedlinjen... ville, så langt det er menneskelig mulig å vurdere, ha ført til et svært raskt militært nederlag for Tyskland og derfor en slutt på krigen.|note=<ref group="note">A French attack against the weak German defensive front on the Siegfried line... would, as far as it is humanely possibly to judge, have led to a very quick military defeat of Germany and therefore to an end of the war.</ref><ref>May, 2000, s. 277</ref>|Den tyske historikeren Andreas Hillgruber (1925–1989) i 1965}}

Ifølge [[generaloberst]] [[Wilhelm Keitel]] (1882–1946) og general i artilleriet (tysk, General der Artillerie ) [[Franz Halder]] (1884–1972) var det kun ubetydelige tyske styrker i vest. Tyskland ville fått svært store problemer om franske styrker hadde angrepet og besatt det industrielt svært viktige [[Ruhrområdet]].<ref>Frieser 2012, s. 13</ref><ref>Ferris 2017, s. 289–290</ref> Generaloberst [[Wilhelm Ritter von Leeb]] (1876–1956), ansvarlig for styrkene i vest, mente det var lite han kunne gjøre om franske soldater invaderte for å ta over Ruhr-dalen.<ref>May, 2000, s. 17</ref> Etter at Polen kapitulerte 6. oktober 1939, trakk Frankrike seg helt tilbake fra de erobrede stillingene i Tyskland.<ref>Forczyk 2017, s. 114</ref> Tysklands raske erobring av Polen var enda et sjokk for vestmaktene. Særlig general Gamelin hadde forventet at det ville ta mellom 4 til 6 måneder for Tyskland, og slik gi Frankrike og Storbritannia mer tid før et tysk angrep i vest.<ref name=":0" /> Etter at Polen var slått og okkupert av Tyskland og Sovjetunionen, fulgte en roligere periode mellom de krigførende partene. Den ble kjent som «[[the Phoney War]]» (norsk: «den falske krigen»), hvor begge parters styrker lå i posisjon langs den tysk-franske-belgiske grensen.<ref>Forczyk 2017, s. 114-115</ref>

Tysklands [[Nasjonalsosialisme|diktator]] [[Adolf Hitler]] håpet at Frankrike og Storbritannia ville godta den tyske erobringen av Polen, og raskt slutte fred, i tråd med [[Appeasement|appeasement-politikken]] de før invasjonen hadde fulgt. Dette var viktig for Tyskland, ettersom lagrene av råmaterialer var kritisk lave. Av 30 viktige råmaterialer for rustningsindustrien hadde Tyskland kun tilstrekkelige forsyninger av syv.<ref name="Frieser2012_20">Frieser 2012, s. 20</ref> Tyskland var på dette tidspunktet avhengig av tilførsler fra sin nye allierte Sovjetunionen gjennom [[Molotov–Ribbentrop-pakten]].<ref>Weinberg 1994, s. 63, 72</ref> Den 6. oktober 1939 kom han med et fredstilbud til de to vestlige stormaktene. Det ble avvist av Frankrike ved statsminister Daladier den 10. oktober, og av Storbritannia ved en offentlig tale av statsminister [[Neville Chamberlain]] (1869–1940) den 12. oktober 1939.<ref>May, 2000, s. 22</ref><ref>Elisabeth du Réau, «Eduard Daladier: The Conduct of the war and the Beginnings of Defeat», i Blatt 1998, s. 108–109</ref><ref>Weinberg 1994, s. 89–93</ref> Før Tyskland hadde fått noe svar på dette utspillet, ble det den 9. oktober ferdigstilt et strategidokument i tilfelle svaret ble negativt, for en offensiv i vest.<ref>Frieser 2012, s. 61</ref>

{{sitat|han ville være klar til å gi en milliard til tyskerne, så sant de gjorde ham den tjenesten å ta initiativet til et angrep.|note=<ref group="note">he would be ready to give a billion to the Germans, provided they would do him the favor of taking the initiative in the attack.</ref><ref name="Frieser2012_317"/>|En uttalelse av general [[Maurice Gamelin]] (1872–1958), øverstkommanderende for de allierte styrker, i januar 1940}}

Utover høsten og vinteren 1939–1940 avventet de franske og britiske styrkene et tysk angrep inn i Belgia, Nederland, Luxembourg, og det nordøstlige Frankrike. De allierte vurderte også andre muligheter for å bekjempe Tyskland. Ved utbruddet av [[vinterkrigen]], Sovjetunionens angrep på Finland 30. november 1939, ble det lagt planer om et britisk-fransk ekspedisjonskorps for å støtte Finland. Tanken bak var dels at Sovjetunionen, særlig fra fransk side, ble sett som Tysklands allierte, dels at man ved å landsette styrken i Narvik kunne bruke den for å okkupere jernmalmfeltene i Nord-Sverige.<ref>May, 2000, s. 328–329</ref> De allierte antok at uten svensk jernmalm kunne Tyskland maksimalt fortsette krigen i ett år.<ref>May, 2000, s. 331–333</ref><ref>Weinberg 1994, s. 72–73, 77</ref> Finland måtte imidlertid be om våpenhvile før de allierte planene ble iverksatt. Det førte til at den franske statsminister [[Édouard Daladier]] (1884–1970) måtte gå av, og [[Paul Reynaud]] (1878–1966) tok over.<ref>May, 2000, s. 335–336</ref><ref>Jackson 2004, s. 123–124</ref> Det [[Angrepet på Norge i 1940|tyske angrepet på Norge]] 9. april 1940 syntes å gi en ny mulighet for kamp mot Tyskland, men bortsett fra [[Slaget om Narvik|kampene ved Narvik]] klarte de tyske styrkene raskt å få overtaket. Manglende fremgang i krigføringen ledet våren 1940 til skifte av statsminister i Storbritannia. Etter den såkalte [[Norway Debate]] i [[Underhuset (Storbritannia)|underhuset]] ble Neville Chamberlain erstattet med [[Winston Churchill]] (1874–1965).<ref>May, 2000, s. 341–343</ref>