Redigerer Skottlands historie (avsnitt)

== Skottland vokser fram ==
[[Fil:Seamill, Firth of Clyde.jpg|thumb|right|300px|Stranden ved [[West Kilbride|Seamill]] sett sørover mot ytre Firth mot sørlige [[Isle of Arran|Arran]] og [[Ailsa Craig]].]] 
{{Se også|Piktere}}
I tiden etter at romerne trakk seg ut av Skottland kan befolkningen deles inn i følgende to grupper:

* [[Piktere]], områdets opprinnelige befolkning og av ukjent opprinnelse (muligens av et [[Keltiske språk|P-keltisk talende folkeferd]]). Disse oppholdt seg hovedsakelig nord for [[Firth of Clyde]] og [[Firth of Forth]] – det området som kalles for ''Pictavia'' eller ''Piktland''.

* [[Britonere]] dannet en P-keltisk talende folkegruppe preget av romersk innflytelse sør for pikterne med kongedømmene ''Y Strad Glud'' ([[Strathclyde]]) fra Firth og Clyde og sørover; ''[[Rheged]]'' i [[Cumbria]], ''[[Selgovae]]'' i dagens grenseområder mellom Skottland og England; og ''[[Votadini]]'' eller ''[[Gododdin]]'' fra Firth of Forth og ned til elven [[Tweed (Skottland)|Tweed]].

Invasjon og innvandring (i hvilken grad disse erstattet den innfødte befolkningen er ukjent) brakte med seg tre nye folkegrupper:

* ''Scotti'', eller [[skotter|skottene]] (folkegruppe som snakket [[Irsk språk|gammelirsk]] språk, det vil si [[Keltiske språk|Q-keltisk]]), som kom fra nordlige [[Irland (øy)|Irland]] fra slutten av [[400-tallet]], og dro innover de ytre skotske øyene, og deler av fastlandet, spesielt i området [[Argyll]], og dannet kongeriket ''[[Dál Riata]]''.

* [[Angelsakserne|Angelsaksere]] som spredde seg fra [[Bernicia]] og kontinentet, og som erobret Gododdin på [[600-tallet]]. En arv fra denne innflytelsen er det preg som angelsaksernes [[gammelsaksisk]] språk har gitt til dagens lavlandsskotske språk. Språket ble opprinnelig kalt for ''[[inglis]]'', men dette begrepet ble problematisk etter at [[Normannere|normannerne]] erobret det anglesaksiske [[England]], og dagens [[Engelsk språk|engelske språk]] utviklet seg fra angelsaksisk, [[fransk]] og [[latin]] fra [[1300-tallet]] og framover. [[Skotsk gælisk|Gælisk]], som tidligere hadde blitt referert til som ''scottis'', ble referert til som ''erse'', hvilket betydde irsk. Denne terminologien har nå falt ut av bruk, og det første kalles for skotsk engelsk og det siste for skotsk gælisk.

* I tiden etter at [[Norge|norske]] [[vikinger]] herjet øya [[Iona]] i år [[795]] kom det stadig flere norske innflyttere i løpet av [[800-tallet]] og årene som fulgte. Disse bosatte seg først på de ytre øyene som [[Hebridene]], [[Skye]] og sørover til [[Man]], deretter også på det skotske fastlandet, som [[Caithness]] og [[Sutherland]]. I generasjonene som fulgte ble de norske innflytterne inngiftet og assimilert med den opprinnelige befolkningen, spesielt i [[Galloway]] helt sør i Skottland. Nordmennene ble her kalt for ''gallgællere'' («de fremmede gælere»), og således ga navn til området.

=== Kristningen av Skottland ===
[[Kristendom]]men kom antakelig til de sørlige delene av Skottland allerede i løpet av det andre århundre etter Kristus, da denne religionen på dette tidspunktet var vel etablert i [[Romersk Britannia]]. Ifølge legenden ble kristningen innledet ved [[Ninian|den hellige Ninian]]s misjon i [[Cumbria]] på 300-tallet. Ifølge hans [[hagiografi]], var Ninian en [[Britonere|britoner]] som hadde studert i [[Roma]] og ble den første katolske biskop som besøkte Skottland da han ble sendt til [[Hen Ogledd]], det britonske området i det nordlige England og sørlige Skottland. Rundt [[397]] etablerte han Skottlands første kirke, [[Candida Casa]] i [[Whithorn]], og dette ble utgangspunktet for hans virke. Senere reiste han nordover for å arbeide bland [[piktere|pikterne]].

I løpet av de neste århundrene ble imidlertid kristendommen svekket i Skottland, særlig blant pikterne. [[Patrick av Irland|Den hellige Patrick]] beskriver i et brev til [[Clut Ceretic]], [[Liste over konger av Strathclyde|konge av Alt Clut]] pikterne som [[Apostasi|frafalne]], noe som tyder på at kristendommen hadde mistet tak blant dem.<ref>Todd, James Henthorn (1864). [http://books.google.com/books?id=um44AAAAMAAJ&printsec=titlepage#PPA384,M1 ''St. Patrick, Apostle to the Irish'']. Dublin: Hodges, Smith, & Co.</ref> I [[563]] reiste den [[Irland|irske]] munken [[Columba]] til øya [[Iona]] med tolv følgesvenner og etablerte et [[kloster]] der. [[Iona-klosteret|Columbas kloster]] ble et av de viktigste religiøse steder på [[De britiske øyer]], og ble en viktig faktor i å konvertere pikterne og skapte en viktig del av kirkens struktur etter at det romerske styret var slutt på De britiske øyer og [[Angelsaksisk bosetning i Britannia|den angelsaksisk invasjonen]] førte til at kontakten mellom De britiske øyer og [[Kontinentet]] ble redusert. I de følgende årene etablerte munker fra Iona flere klostre i Skottland og ellers på De britiske øyer og på Kontinentet, herunder det viktige og kjente klosteret på [[Lindisfarne]] i [[Northumberland]]. Munker fra Iona sto også bak kristningen av [[Orknøyene]] og [[Shetland]] i tiden før disse kom under kontroll av norske vikinger, og dette kommer blant annet fram i de kristen navnsetting som blant annet [[North Ronaldsay]] (forvanskning av «Rinansey» - St. Ninians øy). Fra tidlige kristne bosettinger i Skottland kommer stavelsen Kil-, fra «cill» (kirke), som i [[Kilmarnock]].

Kristendommen ble grundig etablert utover på [[500-tallet|500-]] og [[600-tallet]]. Iona-klosteret spilte hele tiden en sentral rolle i etableringen av [[Den katolske kirke i Skottland]]. Her ble de skotske kongene begravd fra til Cináed mac Ailpín ([[Kenneth I av Skottland]]) til Máel Coluim mac Donnchada ([[Malcolm III av Skottland]]). En liste over gravsteder fra [[1549]] nevner 48 skotske, 8 norske og 4 irske konger. Columbas legendariske kristning av den piktiske kongen [[Bridei I av pikterne|Bridei]] er blitt stående som historisk vendepunkt, skjønt hendelsen fort kan være [[myte|mytisk]].

=== Presset fra vikingene fra nord ===
[[Fil:Cloisters of Abbey on the Isle of Iona.jpg|thumb|[[Iona-klosteret]] ble angrepet av vikinger i 795.]]
[[Fil:Wikingerschiff Oslo.jpg|thumb|[[Osebergskipet]] som eksempel på norrøne skip i epoken.]]
Det første dokumenterte angrepet av [[viking]]er (en betegnelse som viser til [[norrøn]]e krigere og herjingsmenn, ikke en [[etnisitet]]) på et sted i Skottland skjedde i [[794]] da de irske ''[[Ulsterannalene]]'' beskriver «ødeleggelsen av alle øyene i Britannia av hedningene». [[Iona-klosteret|Klosteret]] på den hellige øya [[Iona]] ble herjet i [[795]]. Grunnet sparsommelige skriftlige kilder fra perioden var dette neppe de første hendelsene, og kontakter over [[Nordsjøen]] mellom det vestlige [[Norge]] og de nordlige øyene og det nordlige Skottland har eksistert lenge før den såkalte vikingtiden. Likevel er hyppigheten og omfanget av denne kontakten ukjent. Vikingtiden markerer i Skottland som i Norden overgangen fra forhistorisk tid og til historisk tid.<ref>Graham-Campbell, James; Batey, Colleen E.: [http://books.google.com/books?id=5tPSivo8VRwC&pg=PA2&lpg=PA2&dq=norse+in+Scotland&source=bl&ots=0vNsgKuhj-&sig=mtgk2R0Y_ZAhh6xV3DGWUpZVTrA&hl=en&ei=NITUS6S5Eo39OaytgbEO&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=6&ved=0CCgQ6AEwBQ#v=onepage&q=norse%20in%20Scotland&f=false ''Vikings in Scotland: an archaeological survey''], side 2</ref>

De første kontaktene mellom nordboere og skotter var av fiendtlig art. Vikingene begynte imidlertid raskt å bosette seg på de skotske øyene, slik at norrøn kultur ble spredd også dit. Den dag i dag er omtrent 60 % av [[DNA]]et på Orknøyene av norrøn opprinnelse.<ref>Richards, Julian: ''Blood of the Vikings'', 2001</ref><ref>[http://www.orkneyjar.com/history/vikingorkney/genetics.htm The blood of the vikings – Orkney's genetic heritage]</ref> Moderne [[Genetikk|genetiske]] undersøkelser viser at de norrøne mennene også fikk avkom med lokale kvinner og dermed videreførte sine [[Y-kromosom]]er til den innfødte befolkningen.

Allerede før [[900-tallet]] hadde det skjedd omfattende innflytning til de ytre øyene som Hebridene og Skye og lengre sør (også flere steder i [[Irland (øy)|Irland]] og [[Man]] i [[Irskesjøen]]). [[Galloway]] i det sørlige Skottland fikk også spredt norrøn bosetning, men antagelig kom denne sørfra i England. De ytre øyene var attraktive sett med norrøne øyne. Landskapet lignet på hva de hadde forlatt i Norge. Klimaet var mildt og vennlig på denne tiden, og området lå ikke avsides, men sentralt midt i skipsleia. Norrøne bosettere dro også til det nordlige skotske fastlandet helt til [[Caithness]] og Sutherland (begge navnene har norrøn opprinnelse). Byene [[Thurso]] og [[Wick]] i samme område har også norrøn opprinnelse. Det er også gjort arkeologiske funn i de samme området som viser norrøn tilstedeværelse.<ref>[http://www.scran.ac.uk/packs/exhibitions/learning_materials/resources/the-vikings-in-scotland.pdf The Vikings in Scotland] (PDF)</ref> Fra [[900-tallet]] var de fleste norrøne områdene i det som er dagens Skottland underlagt det norrøne [[Liste over jarler av Orknøyene|jarledømmet på Orknøyene]].

Vikingene var en betydelig maktfaktor i det nordlige Skottland. I år [[839]] seilte en stor norrøn flåte opp elvene [[Tay]] og [[Earn]] og nådde fram til sentrum av det piktiske kongedømmet [[Fortriu]]. I et stort slag beseiret vikingene pikternes konge [[Eogán mac Óengusa]], hans bror Bran og [[Áed mac Boanta]], kongen av skotske (gælisk-irske) [[Dalriada]].<ref>Nedtegnet og datert i ''Ulster-annalene'' for årstallet 839.</ref> Dette nederlaget rystet åpenbart det skotske samfunnet, og det sofistikerte piktiske kongedømmet synes å ha gått under sammen med lederskapet sitt. At [[Kenneth I av Skottland|Cináed mac Ailpín]] (eller Kenneth I av Skottland) siden ble konge av både skottene og pikterne kan tilskrives ettervirkningen av dette slaget og tilstedeværelsen av de norrøne som en tredje maktfaktor i Skottland. De norrøne bosetningene bidro således til å forsone de stridende skottene og pikterne til ett folk. Med tid og stunder skulle også de norrøne gå inn i dette folkeslaget.

=== Framveksten av kongedømmet Alba ===
* ''Se hovedartikkel, [[Opprinnelsen til kongedømmet Alba]]''
[[Fil:Fm cambuskenneth abbey.jpg|thumb|Klosteret [[Cambuskenneth Abbey]], bygget rundt 1140, var svært viktig i den tiden den nærliggende byen [[Stirling]] var hovedstad.]]
Myten om [[MacAlpins forræderi]] forteller om hvordan [[Alba]] ble født da den gæliske Cináed mac Ailpín ([[Kenneth I av Skottland]]) drepte de piktiske lederen og erobret [[Piktland]], men Alba er noe som Causantín mac Áeda ([[Konstantin II av Skottland]]) skapte. Cináeds sønn Causantín mac Cináeda ([[Konstantin I av Skottland]]) fikk skrevet «Series Longoir» for å vise eller bevise sin families krav til tronen av et forent Piktland. Den gæliske triumfen over det piktiske og endringen fra Piktland til Alba skjedde under regimet til Causantín mac Áeda. Hvorfor og hvordan er fortsatt uklart.

I begynnelsen tilsvarte det nye kongedømmet til Skottland nord for elvene [[Forth]] og [[Clyde]]. Sørvestlige Skottland var fortsatt under kontrollen til britonene i [[Strathclyde]]. Sørøstlige Skottland var fra [[638]] under kontroll av det proto-engelske kongedømmet [[Bernicia]], deretter under kongedømmet [[Northumbria]]. Disse områdene av Skottland ble utfordret av Causantín mac Áeda og falt i gæliske hender i år [[1018]] da Máel Coluim mac Cináeda ([[Malcolm II av Skottland]]) presset grensene så langt sør som elven [[Tweed (Skottland)|Tweed]]. Det ble Skottlands grense og er det den dag i dag.

Skottland fullførte sin ekspansjon ved gradvis innlemmelse av britonenes kongedømme Strathclyde inn under Alba. I [[1034]] arvet Donnchad mac Crínáin ([[Duncan I av Skottland]]) Alba fra sin morfar Máel Coluim mac Cináeda. Med unntaket av [[Orknøyene]], det vestlige øyene, det nordlige Skottland med [[Caithness]] og [[Sutherland]], som fortsatt var under [[norrøn]] kontroll, var Skottland forent.

[[MacBeth I av Skottland|Macbeth]], en kandidat til tronen fra [[Cenél Loairn]], beseiret Donnchad i et slag i [[1040]]. Macbeth styrte deretter fredfylt for hele 17 år før Donnchads sønn Máel Coluim ([[Malcolm III av Skottland]]) beseiret Macbeth. [[William Shakespeare]] i hans skuespill ''[[Macbeth (skuespill)|Macbeth]]'' udødeliggjorde senere disse hendelsene, men i svært uhistorisk fremstilling basert på uriktige framstillinger i samtiden som flatterte forfedrene til [[Jakob I av England|Jakob I av England/Jakob VI av Skottland]] på Macbeths bekostning.

I [[1066]] rystet den [[Normannerne|normanniske]] erobringen [[England]] i dens fundament og [[Edgar Ætheling]], som hadde krav på den engelske tronen i opposisjon til [[Vilhelm Erobreren]], flyktet til Skottland. Máel Coluim giftet seg med Edgars søster [[Margaret av Skottland|Margaret]]. Dermed kom også skottekongen i opposisjon til Vilhelm som allerede utfordret Skottlands sørlige grense. Vilhelm invaderte Skottland i [[1072]], red gjennom distriktet [[Lothian]], forbi [[Stirling]] til [[Firth of Tay]] hvor han møtte sin flåte med skip. Máel Coluim underkastet seg, betalte hyllest til Vilhelm og overga sin sønn [[Duncan II av Skottland|Donnchad]] som gissel.

Dronning Margaret fikk en stor innflytelse på Skottland. Hun er beskrevet som den som brakte [[Europa|europeisk]] [[kultur]] til det barbariske skotske hoffet. På hennes innflytelse kunne [[benediktinerordenen]] grunnlegge et [[kloster]] ved [[Dunfermline]] og [[St Andrews]] begynte å erstatte [[Iona]] som senter for det geistlige lederskap. Ritualene til den skotske kirke begynte gradvis å endre seg og ble således mer integrert med den vestlige katolisisme.

Da Máel Coluim døde i [[1093]] ble han etterfulgt av sin bror [[Donald III av Skottland|Domnall III]], men [[Vilhelm II av England]] støttet Máel Coluims sønn fra hans første ekteskap med sin norske hustru, [[Duncan II av Skottland|Donnchad II]] som en utfordrer for den skotske tronen. Med engelsk kirgsmakt kunne Donnchad for kort tid gripe makten. Hans voldelige død innen noen måneder gjeninnsatte Domnall med [[Edmund av Skottland|Edmund]] som hans arving (sønn av Máel Coluim III). Disse to styrte Skottland inntil to av Edmunds yngre brødre kom tilbake fra engelsk eksil med engelsk militær støtte. De seirende brødrene satte Domnall og Edmund i fengsel for resten av livet, og [[Edgar av Skottland|Edgar]], den eldste av de tre brødrene, ble konge i [[1097]]. Kort tid senere inngikk Edgar en fredsavtale med den [[Norge|norske]] krigerkongen [[Magnus Berrføtt]] hvor han anerkjente norsk overherredømme på de ytre øyene i vest. Den norske kontrollen av øyene var løs og hvor de lokale høvdinger styrte med en stor grad av selvstendighet. I det påfølgende århundret krevde en av dem, [[Somerled]], posisjon som konge av [[Hebridene]] i egen rett. Hans etterkommere, som [[Lord of the Isles|Herre over øyene]], kunne fortsette å inneha en stort sett selvstendig status inntil slutten av [[1400-tallet]].