Redigerer Skogfinner (avsnitt)

====Røykstua====
Det spesielle med røykstua er oppvarmingsmåten. For at rommet skal fungere best mulig med [[røykovn]] uten skorstein, er det nødvendig med noen tekniske modifikasjoner av rommet. En av disse modifikasjonene i forhold til et vanlig våningshus er den brekte himlingen/innertaket som hviler over to svære bærestokker. Disse åsene går på de fleste røykstuene ut igjennom gavlveggen og er ofte det eneste som særmerker en røykstue utvendig, om man da ser bort fra røykhatten på toppen av røykkanalen av tre som stikker opp over yttertaket og som leder røyken ut fra røykstuerommet <ref>Nesholen, Birger: «Byggeskikken på Finnskogen : - unik i både norsk og nordisk perspektiv» (s. 165–178) i boken  ''Livet på Finnskogen'' (red. Sven R. Gjems m.fl) Utgitt av Finnetunet, 1992. ISBN 82-91208-01-8</ref>.

Røykstuene varierer mye i størrelse. Røykstuerommene i de minste stuene som er bevart i dag varierer mellom 17 og 32 kvadratmeter utvendig målt, mens flateinnholdet på de største røykstuerommene ligger på godt over 50 kvadratmeter. Rommet er nærmest kvadratisk, og røykovnen står tradisjonelt på nordvegg, i hjørnet av den gavlveggen hvor døra vanligvis er plassert. Røykovnene varierer ikke forholdsvis tilsvarende i størrelse, idet de fleste av de som er bevart på opprinnelig sted i dag har en grunnflate på vel fem kvadratmeter. Vurderer man den muntlige tradisjonen som fremdeles er levende om at røykovnen skulle dekke en fjerdedel av røykstuerommet, stemmer dette ganske bra for de mindre stuenes vedkommende. Ovnene er murt opp innenfor en "binge" av laftede stokker; banken. I hjørnet ut mot rommet på en del av røykovnene står en kraftig firkantet stokk, pahastokken, som er støttet opp med dragere til den langvegg og kortvegg som utgjør motsatt hjørne i rommet. Ovnene kan ha en høyde på to meter eller mer, og banken og pahastokken har som funksjon å hindre den leiremurte ovnen i å sprekke og rase ut. Etter lengre tids bruk vil steinene inni ovnen ha forvitret så mye på grunn av varmen at det er risiko for sprekker og hull ut gjennom ovnssidene. Dette kan føre til at tømmerveggen tar fyr.

Røykovnen er et fenomenalt oppvarmingsprinsipp. Den siste røykstua som var i tradisjonell bruk ble fraflyttet så sent som 1964. Røykovnen er bygget opp av en stor mengde naturstein murt sammen med leire som bindemiddel. Når denne steinmassen varmes opp gjennom fyring i ovnen, fungerer den som varmemagasin som frigjør nok varme til å holde en behagelig romtemperatur hele det neste døgnet. Røyken under oppfyringen velter ut i rommet og legger seg som et bølgende teppe oppunder det brekte taket. På denne måten varmer røyken opp vegger og tak i rommet slik at også de grove trematerialene virker som varmekilde i lang tid etter at ilden har slokt ut.

Røykovnen ble fyrt en gang i døgnet – vanligvis på morgenen/formiddagen når folk allikevel for det meste oppholdt seg utenfor rommet. Med fyring en kort periode hver dag i vinterhalvåret trengtes selvfølgelig ikke på langt nær så mye ved som ved fyring i ordinær peis eller jernovn, for å vedlikeholde varmen i steinmassen, og fyringen trengte heller ikke å være så langvarig.