Redigerer Skjellgribb (avsnitt)

== Økologi ==
Skjellgribber er særs sosiale [[fugl]]er, de hviler, hekker og eter i store flokker. De kan flytte seg raskt når det trengs, de svever med en fart opptil 35&nbsp;km/t, og kan gjerne fly så langt som 150&nbsp;km fra reirplassen for å finne mat. De kan gå opp i store høyder, {{nowrap|6 000 moh}}  er ikke uvanlig, og i en veldig spesiell hendelse hendte det en gang at et [[fly]] over [[Elfenbenskysten]] kolliderte med en skjellgribb 11&nbsp;300&nbsp;[[moh.]] Dette er den høyeste kjente fugleobservasjonen i verden.<ref>Thomas Alerstam, David A. Christie, Astrid Ulfstrand, ''Bird Migration'', (1990) side 276</ref> Skjellgribber har en spesialisert variant av [[hemoglobin]] alpha<sup>D</sup> typen; dette proteinet i [[blod]]et gjør at fuglene effektivt kan ta opp [[oksygen]] til tross for det lave partielle trykket i den øvre [[troposfæren]].<ref name="Hiebl & Braunitzer (1988)"/>

Dette er en art som er tilpasset steppeland i tørre områder og [[fjell]]områder i Afrika, særlig halvørkener og randsonen av [[ørken]]er. Hvileplasser ligger på utilgjengelige fjellhyller og i trær, vanligvis [[akasie]]. 

Når [[termikk]]en setter inn omtrent to timer etter soloppgang, tar skjellgribbene av fra hvileplassen, starter patruljering av territoriet og søker etter [[åtsel]] eller matrester etter at rovdyr har tatt bytte. Om nødvendig kan de vente i mange dager til kjøtteterne forlater åtselet. Det er kjent at de kan ta levende bytter selv, men det hender sjeldent. 

Skjellgribber har et spesielt kraftig [[nebb]]. De tar først for seg av de mest attraktive myke delene av åtselet, så holder de frem med de harde delene, til og med beinstrukturer. Riller på tunga hjelper til med å skrape av kjøtt fra beina. De stapper i seg så mye at de knapt kan fly.