Redigerer Sildefiske (avsnitt)

=== Sildeavtalen med Storbritannia, 1916 ===
I 1916 kom det norske sildefisket inn i storpolitikken med inngåelsen av sildeavtalen med Storbritannia, et komplisert avtaleverk fatte på bakgrunn av britenes lovstridige [[blokade]] av [[Tyskland]] og [[Østerrike]]. [[Folkeretten]] forbød blokade av fiendens matimport, og et nøytralt land som Norge stod fritt til å selge sild utenlands. Fra [[første verdenskrig]]s utbrudd i 1914 sikret tyskerne seg alt Norge eksporterte av sild, de overbød alle, slik at norsk sild ble for dyr også for norske kjøpere. Regjeringen så seg derfor nødt til å sette et tak på eksporten, så norsk sild ble til å få for nordmenn også. Britene var likevel ikke fornøyde, og i 1915 truet de med at om det ikke kom flere restriksjoner på norsk salg av sild til Tyskland, ville britisk salg av [[kull]] og [[olje]] til Norge stanses helt. Norsk sildesalg til Tyskland gikk  fra [[Bergen]] gjennom nøytralt norsk og svensk [[farvann]] til [[Østersjøen]], der tyske [[ubåt]]er holdt allierte [[fartøy]]er unna. Men britene ville ikke la tyskerne nyte godt av norsk sild, og de hadde makten over den norske utenriksøkonomien som gikk gjennom [[London City]].<ref>[[Christian Borch]]: ''Kjøp Berlin!'' (s. 98-99), forlaget Cappelen-Damm, Oslo 2018, ISBN 978-82-02-56711-8</ref>

[[Gunnar Knudsen]] var dermed nødt til å gripe inn, og sendte fiskeridirektør [[Johan Hjort (1869–1948)|Johan Hjort]]  til London i 1926. [[Fiskeridirektoratet]] var ikke noe statlig organ den gangen, men finansiert og oppbygd av [[bransje]]n selv. Fiskeridirektør Hjort var fortvilt over oppgaven; han innså at [[instruks]]ene var mangelfulle og inkonsekvente. Han kom hjem med en avtale der britene forpliktet seg til å kjøpe overskuddet fra vårsildfisket til markedspris gjennom selskapet til Albert Martens, den britiske [[konsul]] i Bergen. Slik skulle Norge slippe å tape økonomisk på blokaden av Tyskland, samtidig som ordningen ikke fremstod som noe brudd på Norges [[nøytralitet]]. Men britene hadde ikke bruk for all den silden de nå var kjøpere av. De fikk den silden de trengte, fra [[Skottland]] som krigen hindret i å handle med Tyskland. Silden hauget seg dermed opp i Norge. Johan Hjort og hans følge hadde forbud mot å fortelle offentlig hva de hadde avtalt i London. Det måtte for all del ikke komme ut at Norge hadde brutt nøytraliteten. Hjort ble dermed nødt til å benekte sannheten om avtalen han hadde inngått med britene. Samtidig hopet bevisene for nøytralitetsbruddet seg opp på [[brygge]]ne i [[Vågen (Bergen)|Vågen]], der det etter hvert stinket stramt fra sildetønnene som stod stablet i hauger som tårnet seg opp.<ref>Christian Borch: ''Kjøp Berlin!'' (s. 100-02)</ref> Alfred Martens hadde kjøpt sild for 250 millioner kroner våren 1916. Britene kjøpte i 1916 og 1917 opp norsk sild for ialt nesten 500 millioner kroner. Bare noe av oppkjøpet havnet i England. Mens tyskerne sultet, råtnet enorme mengder sild i Bergen.<ref>[https://digitaltmuseum.no/021188619115/sild-og-stormaktspolitikk Foto av sildetønner stablet i Bergen havn]</ref>

Statsminister Knudsen ville sikre Norges interesser med alle midler, og Johan Hjorts avskjedssøknader ble gang på gang avvist. Like fortvilt måtte han tilbake til London for videre forhandlinger, som han forteller om i sine memoarer fra 1927. Gunnar Knudsen ville blant annet kjøpe tilbake sild britene hadde kjøpt - til nedsatt pris. Men ordningen var allerede for dyr for dem, slik Hjort hadde forutsett. Avtalen ble endret til at britene fikk en makspris på sild de kjøpte, som ellers ville blitt solgt til Tyskland. Dermed ble det et direkte salg, i stedet for den [[kamuflasje|kamuflerte]] handelen via private forretningsdrivende. Fiskere og oppkjøpere var opprørt over ordningen, og tyskerne påpekte straks at avtalen brøt med Norges status som nøytralt land når Norge [[diskriminering|diskriminerte]] Tyskland på statlig nivå. Et lovfestet forbud mot eksport til Tyskland avdekket at det var Norge, ikke privatpersoner, som var avtalepartneren. Dermed hadde Norge tatt parti i en pågående krig, og høsten 1916 trappet tyskerne opp ubåtkrigen i Nordsjøen. Ialt 143 norske skip ble senket av dem i 1916. Tyskerne forklarte at man søkte å hindre leveranser til [[Russland]], men folk i Norge opplevde opptrappingen som et tilsvar på sildeavtalen med britene. Attpåtil krevde britene at norske havner skulle stenges for tyske ubåter. Straks truet tyskerne med reaksjoner. For dem virket ubåtkrigen som et lovlig tilsvar på britenes ulovlige blokade. Gunnar Knudsens regjering hadde satt Norge i akutt krigsfare, og det ble reist krav om å erstatte den av en [[samlingsregjering]]. [[Haakon VII|Kong Haakon]] spurte [[Christian Michelsen]] hvordan han stilte seg til å overta som statsminister igjen, men [[Venstre]] hadde flertall i [[Stortinget]] og var Norges lovlig valgte regjering. Gunnar Knudsen ble sittende.<ref>Christian Borch: ''Kjøp Berlin!'' (s. 102-06)</ref>