Redigerer Sigbrit Willoms (avsnitt)

== Kongens rådgiver ==
Dyvekes død hindret ikke Sigbrit i å bli mektigere. Nå fikk hun ansvaret for toll-, finans- og myntvesenet i [[Danmark-Norge]]. Noen videre [[diplomat]] var hun ikke. I 1517 kom pavens utsending Giovannangelo Arcimboldi fra [[Milano]] til Danmark for å selge [[avlat]]sbrev for å finansiere byggearbeidene på [[Peterskirken]]. I [[1518]] dro han til Sverige og fremforhandlet en kortvarig [[våpenhvile]] mellom kong Christian og [[Sten Sture den eldre]], men ble så gode venner med Sture, at denne ville innsette ham som erkebiskop i [[Uppsala]]. Da Christian 2. hørte det, tok han beslag i Arcimboldis gods i Danmark, også de store beløpene han hadde tjent på avlatssalget. Italieneren ble arrestert i [[Skåne]] som da var dansk, men greide å flykte tilbake til Sverige og videre til [[Roma]]. Underveis skrev han til kong Christian at Sigbrit skulle ha sagt at hadde hun vært konge, ville hun «druknet den [[legat (diplomati)|legaten]] og hele følget hans, og tatt alt hans gods og pengene hans». Arcimboldi skrev at han havde større grunn til å frykte Sigbrit enn kongen. Men de [[trussel|truslene]] hun angivelig skulle ha kommet med, hadde han fra andre; han hadde ikke hørt dem selv.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 166-67)</ref>

I 1519 tok Sigbrit på seg ansvaret for [[Øresundstollen]] og flyttet innkrevingen fra [[Helsingør]] til København, samtidig som satsene ble opp mot fordoblet. Hanseatene, som hadde hatt fritak, måtte også punge ut. Klagene var mange og høylytte. En kjøpmann opplevde at Sigbrit ikke bare beslagla varene hans, men også tok [[anker]] og tau fra fartøyet til bruk for kongens forsyningsskip i krigen mot Sverige, så skipet hans lå igjen som et vrak - attpåtil etter at kongen hadde gitt ham lov til å dra videre. Sigbrit lot seg ikke påvirke av klagene, men hadde bare ett mål for øye: Å skaffe midler til Christians gjenopprettelse av [[Kalmarunionen]].<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 124)</ref>

I [[1521]] og [[1522]] stod Sigbrit på høyden af sin makt. Hun stod for omtrent alle større inn- og utbetalinger i kongens navn, og holdt oppsyn med [[toll]]- og [[mynt]]vesenet. Enorme beløp passerte gjennom hendes hender. I desember 1522 mottok hun på Københavns slott nyslått mynt verd 5.000 mark, i form av rundt 900.000 mynter. I sitt hus ved Amagertorv holdt hun en stab av skrivere som talte opp pengene. Hun kunne skrive til kongens bankforbindelse i Amsterdam, Pompius Occo, og anmode om 500 gullgylden til bankhuset [[Fugger]]s representant i byen, så kongens utsending i Roma fikk pengene utbetalt fra Fuggers kontor i pavens by. Sigbrit var også involvert i fordeling av forsyninger, fødevarer og [[våpen]] i Danmark, Norge og Sverige.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 164)</ref>

I tillegg til sin sterke stilling som rikets fremste finansrådgiver ble hun utnevnt til [[overhoffmesterinne]] hos Christians dronning Elisabeth en tid etter datteren Dyvekes død. Hun satt med ansvaret for å fostre dronningens barn. Åpenbart hadde hun også [[medisin]]sk kunnskap. Da Christian 2.s søster en gang var syk, sendte en av kongens rådgivere henne en [[resept]] «som Sigbrit selv har lært meg». I Pompius Occos regnskaper ses også en større utbetaling for innkjøp til [[apotek]]et, «som Sigbrit Willems skrev etter, og jeg sendte henne». Jørgen Hanssøn i Bergen skrev våren 1521 at Sigbrit hadde lovet ham [[korn]] fra [[Viken (historisk område)|Viken]] da han var i København om vinteren, men kornet kom ikke, fordi det i stedet trengtes på [[Elfsborg]]. Hun hadde lånt en hollandsk [[foged]], Tonis Merscaert i Oslo, 400 mark, som han investerte i et skip som handlet med Nederlandene og Tyskland.<ref>https://tidsskrift.dk/historisktidsskrift/article/view/52364/69180</ref> [[Hans Mule]] i Oslo hadde også sin del av forretningene. I mai 1522 var et skip fra København underveis til Amsterdam med [[rug]]. Det havnet nær [[kyst]]en av [[Skotland]], der det ble kapret av engelske [[krigsskip]], som fikk opplyst at halve lasten tilhørte enken Sigbrit «som står kongen af Danmark nær». Kanskje var det det samme skipet som Merscaert investerte i. I så fall var investeringen tapt; mannskapet ble satt i land, rugen solgt i [[Newcastle]], og skipet sendt til [[Ipswich]].<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 165-66)</ref>

En førstehåndsberetning om et møte med Sigbrit kom fra Ambrosius Storm, ankommet fra [[Danzig]] til København sommeren 1521. Kongen var da i utlandet, og Storm anmodet Sigbrit om å få Danzig fritatt fra de nye tollsatsene som hun og kongen hadde innført.  Det nyttet ikke, hun avviste argumentene hans om «[[hevd]]» og «gammel skikk» med kraftige motangrep. «Jeg sier først som sist: Jeg har ordre fra min nådige herre om ikke å endre noe.» Hun påstod til og med at hanseatene hadde fordel av de nye lovene; for tidligere hadde eierne av området der vrakgods fra forliste skip drev i land, hatt retten til det - men dette var blitt endret til at vrakgodsets eiere fikk det tilbake. Sigbrit hevdet at da var jo de tyske kjøpmennene trygget bedre i kong Christians landområder enn i sine hjemland. Så gikk hun til angrep vedrørende et skip som hun hadde hørt at svenskene skulle ha kapret - og deretter seilt til Danzig og fått solge lasten der. En viss Gabriel Boddeker i Danzig skulle også ha baksnakket kong Christian og sammenlignet ham med «en [[jøde]] og en hund», så tårene hans rant da han da forstod at Boddeker ikke ble straffet for den omtalen. Storm dreide samtalen tilbake til de forhøyde tollsatsene, at tidligere betalte man ni danske [[penning]]er i skatt pr ror på [[sild]]emarkedet i Skåne. «Hva slags konge skulle det være som bare tok ni penninger pr ror?» spurte Sigbrit. Storm traff henne til flere samtaler under sitt opphold i København, og fant henne vennlig når det passet henne, men urokkelig. Når hun gikk lei av innvendinger, viste hun til «at dronningen, kongen eller riksrådet hadde gitt henne ordre, men alle viste de til henne.»<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 167-68)</ref>