Redigerer Setring i Loen (avsnitt)

==Utskifting og beite==
[[Fil:Loenvann, Brengseter - no-nb digifoto 20150121 00009 NB MIT FNR 19674.jpg|thumb|Breng seter. Postkort.]]
Etter vestlandske forhold var det store bruk på gårdene Bødal og Nesdal. Ifølge matrikkelen 1886 var det tre bruk i Bødal med [[skyldmark]] på 6,06 og i Nesdal 4 bruk med over 5 mark i skyld. 
Innmarka har tidligere ligget i teigblanding mens utmarka var sameie til hver gård. Utmarka ligger vanligvis samlet fra gården og oppover mot snaufjellet, og ofte på begge sider av vannet. <ref> Turid Taksdal: Etnologisk feltarbeid i Loen sommaren 1973.s.9. </ref>

Innmarka er utskiftet og eierne har flyttet husene sine til egen grunn. I utmarka har det vært en gradvis utskifting; slåtteteiger og skogteiger ble skiftet først, mens beitet forble sameie, også på setrene. Alle bruka på en gård har hatt seterrett på samme sted. 

Det viktigste [[gjerde]]t var mellom bøen, innmarka, og utmarka. Dette var oftest et steingjerde. Ellers kunne noen av slåtteteigene være inngjerdet med risgjerde. Gjerder måtte ettersees og vøles; dette ble utført på forsommeren. <ref> Turid Taksdal: Etnologisk feltarbeid i Loen sommaren 1973.s.10. </ref>. 

Gårdsdrifta var før en kombinasjon av [[åkerbruk]], [[februk]] og ulike typer skogsdrift. [[Sjølberging]] var idealet. [[Turisttrafikk]]en kom inn som en næring omkring år 1900 – det var en næring alle tok del i og fortjenesten lå i å skysse turister med hest og vogn. Produksjon og salg av tønneband av hassel var også en viktig næring. 

På 1800-tallet hadde de fleste brukene 7-9 melkekyr med snau vinterforing, men på 1900-tallet ble vinterforingen bedre og antallet dyr ble redusert til 6-7. De hadde som regel også et tosifret antall vinterfødde sauer, men tallet varierte mye. De større bruka hadde to hester, de mindre en hest. Alle var blakke fjordinger. Turisttrafikken stimulerte til hestehold. <ref> Turid Taksdal: Etnologisk feltarbeid i Loen sommaren 1973.s.12. </ref>

Melkekuer har på alle gårdene utnyttet minst to ulike beiteplasser i løpet av sesongen. Som regel lå beiteplassene i ulik avstand fra gården og i ulik  høyde over havet, slik det var bl.a. i Bødal og Nesdal. Men dette gjaldt ikke alltid. Gården Sæten utnyttet beite på begge sider av Lovannet. Beitet på Breng ligger på solsida og kommer tidligst, men var mer utsatt for tørke enn på motsatt side av vannet. 

Geiter og sauer gikk på beite i marka hjemme ved gården. Geitene klarte bratt og ulendt terreng. Handyra, okser og bukker (og kje) ble jaget langt av sted. I fjellet var det egne oksebeiter; der bukkene skulle holde seg kaltes «bukkestod». 
Det var rikelig med beite, derfor tok de også i mot leiedyr fra nabobygda Olden, fra andre gårder i Loen og fra Stryn. 
Flyttinga mellom de to breddene av vannet skjedde med de store båtene. 3- 6 kuer gikk i båten samtidig. Kuene var båtvante, fortalte eldre mennesker som etnologene intervjuet i 1973. 

I 1960 kom det i gang fellesseter på Breng. Denne setra ligger ved bilvei og nær gården slik at bøndene selv kan ta seg av melkinga. Det var også lett å føre fram elektrisitet.