Redigerer Senimpresjonisme (avsnitt)

== Senimpresjonisme i Norden ==
[[Fil:Erichsen Fra Kviteseid.jpg|thumb|''Fra Kviteseid i Telemark'', av [[Thorvald Erichsen]], 1900.]]
[[Fil:Ludvig Karsten - The blue Kitchen - Google Art Project.jpg|thumb|''Det blå kjøkken'', av [[Ludvig Karsten]], 1913.]]
I de nordiske landene var det en oppmerksomhet på de kunstneriske strømningene i Frankrike. Unge kunstnere i [[Norden]] ble tiltrukket av maleriets formelle problemene som de hadde fått høre om de nye stilretningene som ble utviklet i Paris. Det var imidlertid få refleksjoner av det radikale maleriet i de unges kunst i tiden før 1910.<ref name="norden_20">Lindwall, Bo; Åström, Lars Erik (1973): ''Bildkonsten i Norden'', del 4, Stockholm: Bokförlaget Prisma, s. 20</ref>

I [[Norge]] var det aldri noen sterk reaksjon mot impresjonismen. Den unge generasjonen var preget av [[Harriet Backer]]s kunst som [[Erik Werenskiold]]s neddempete og fornorskede impresjonisme, men ved århundreskiftet fikk norsk kunst ny impresjonistisk inspirasjon via [[Thorvald Erichsen]] og [[Oluf Wold-Torne]]. Den nye impresjonismen kom til å dominerte norsk kunst fram til [[den første verdenskrig]]. Erichsen hadde i [[1902]] fått studert Bonnards nye maleri.<ref name="norden_20"/> Erichsens store landskapsmaleri fra [[1900]], ''Fra Kviteseid i Telemark'', kan betraktes som den endelige avslutningen på nyromantikken og bildet representerer innledningen til moderne norsk kunst på 1900-tallet.<ref>[http://samling.nasjonalmuseet.no/no/object/NG.M.00595 «Thorvald Erichsen: Fra Kviteseid i Telemark»], ''Nasjonalmuseet'', Samlingen</ref>

De unge som i 1905 kom til Chr. Kroghs skole i Paris fikk lære senimpresjonismens prinsipper, og ble særlig tiltrukket dens av lys- og fargekraft. En del av dem slo seg sammen til egen krets, «de seks», som følge av en artikkel som Chr. Krogh skrev i tidsskriftet ''Kunst og Kultur'' i 1911: [[Ludvig Karsten]], [[Bernhard Folkestad]], [[Theodor Laureng]], [[Henrik Lund]], [[Anders Svarstad]] og [[Søren Onsager]].<ref>Nyberg, Jan (7. januar 2006): [http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Kunstnerne-som-ble-vekk-131750b.html «Kunstnerne som ble vekk»], ''Bergens Tidende''</ref> Disse aksepterte ikke de impresjonistiske prinsippene, studerte ikke bevisst lysets effekter, og interesserte seg heller ikke for logisk forklarende former. De malte mer impulsivt og en del av dem svært fritt til naturen. De antydet og tidvis var antydningene så dunkle at det var vanskelig å se motivet.<ref name="norden_21-22">Lindwall, Bo; Åström, Lars Erik (1973): ''Bildkonsten i Norden'', del 4, Stockholm: Bokförlaget Prisma, s. 21-22</ref> Det kan ses som i forlengelsen eller konsekvensen av [[Thorvald Erichsen]]s uttalelse: «Nei, jeg kopierer ikke ''motivet''. Den kunst ligger meg fjern. Det ville ikke være den naturlige uttrykksmåte for meg. Om det er slik som naturen 'ser ut' eller ikke, det er meg likegyldig.»<ref name="norden_21-22"/><ref>Revold, Reidar (1953): ''Norges billedkunst i det nittende og tyvende århundre'', annet bind, Oslo: Gyldendal norsk forlag, s. 40</ref>

En del av tilnærmingen til den nye franske kunst var at Werenskiold-kretsen hadde fått motstand. De samlet seg isteden rundt Chr. Krogh, selv om han tilhørte den eldre generasjon, som oppmuntret dem, og hvor de fant den maleriske teknikk som gjorde det mulig å fange essensen i den ytre virkelighet.<ref name="Revold_47">Revold, Reidar (1953): ''Norges billedkunst i det nittende og tyvende århundre'', annet bind, s. 47</ref> Sollyset var kommet tilbake, og maleriet fikk en friskere og lysere fargeholdning hvor penselstrøk samt farge var de sentrale virkemidler. Den unge generasjonen i tiden før den første verdenskrig var ingen helhetlig kunstnergruppe, men «i den subjektive og spontane tilnærming til motivet lå noe av deres radikalitet».<ref name="Revold_47"/> De fant også lignende impulser hos [[Edvard Munch]]. Også hos Munchs maleri endret seg på denne tiden; og representerte overgangen fra impresjonismen til [[ekspresjonisme]]n, fra inntrykk til uttrykk.<ref>[https://www.fineart.no/doc/03_munch «Edvard Munch og kunstens terapi»], ''Fineart.no''</ref>

[[Fil:Finch By the shore.jpg|thumb|''Ved kysten'', av Alfred Finch, 1915.]]
Kunstmalerne i [[Danmark]] hadde under [[1890-tallet]] ikke holdt kontakten med Paris like levende som nordmennene. [[Kristian Zahrtmann]] sendte sine elever til Italia, og da de unge forsøkte å befri seg fra den litterære idealismen og «det borgerlige gråmaleriets monotoni» fant de til en viss grad [[Jens Ferdinand Willumsen]] som verd å følge, men likevel hadde hans malerier ikke nok av de koloristiske egenskaper de søkte. Derimot ble norsk kunst jevnlig utstilt i Danmark, og den unge danske kunstgenerasjonen misunte den norsk kosmopolitiske innstilling. De måtte bryte med sine danske læremestre og dra til Paris.<ref name="norden_22">Lindwall, Bo; Åström, Lars Erik (1973): ''Bildkonsten i Norden'', del 4, s. 22</ref> [[Sigurd Swane]] ble en av Danmarks fremste kolorister etter at hans pointillisme ble erstattet av solid penselføring. I eksempelvis bidro hans maleri ''Stien ved Rørene'' å innføre regnbuefargenes omveltning i dansk kunst.<ref>[http://www.visitodsherred.dk/sigurd-swane/agnete-swane/gerda-swane/malergaarden «Malergården: Sigurd Swanes originale kunstnerhjem»], ''Visitodsherred''</ref><ref>Lindwall, Bo; Åström, Lars Erik (1973): ''Bildkonsten i Norden'', del 4, s. 23</ref>

I [[Finland]] var det en hardnakkets ambisjon om å framheve «det trøstesløs grå», men som fikk en senimpresjonistisk motbevegelse hos noen i den kommende [[Septem-gruppen]]. Den innflyttede engelsk-belgiske senimpresjonisten [[Alfred Finch]] søkte å fylle finsk kunst med lys. Han kom i kontakt med senimpresjonismen i 1890 og bosatte seg i 1896 i Finland. Han var initativtaker til den store impresjonistiske og senimpresjonistiske utstillingen i [[Helsingfors]] i [[1904]]. Finch, sammen med kunsthistorikeren [[Sigurd Frosterus]] og maleren [[Magnus Enckell]], rettet finske maleres interesse mot Paris.<ref>Lindwall, Bo; Åström, Lars Erik (1973): ''Bildkonsten i Norden'', del 4, s. 24</ref>

I [[Sverige]] fikk de franske impresjonistene ikke samme betydning. Da svenske følte behovet for mer lyskraft i maleriet ble det kraftig og brutalt, og under tiårets første tiår på 1900-tallet føltes svensk maleri meget lite preget av franske senimpresjonistiske impulser, og mer preget av den tyske skole. [[Leander Engström]]s maleri ''Renvaktare'' er et eksempel på de unge svensker som søkte etter et rent koloristisk uttrykk, men preget av tysk impresjonisme som var ekspressiv enn den lette parisiske.<ref>Lindwall, Bo; Åström, Lars Erik (1973): ''Bildkonsten i Norden'', del 4, s. 26</ref> De unge svenske malere som flyktet fra [[Konstnärsförbundets skola]] i 1908 til Paris hadde derfor ikke samme utgangspunkt i hjemlandet som nordmenn. Det var først [[Henri Matisse]] som endret svensk maleri<ref>Lindwall, Bo; Åström, Lars Erik (1973): ''Bildkonsten i Norden'', del 4, Stockholm: Bokförlaget Prisma, s. 27</ref> ved å bli hans elever, sammen med nordmenn, men ingen dansker, i hans akademi på Boulevard des Invalides.<ref>Lindwall, Bo; Åström, Lars Erik (1973): ''Bildkonsten i Norden'', del 4, s. 28</ref>