Redigerer Sasanideriket (avsnitt)

== Sasanidenes armé ==

Den persiske samfunnet under sasanidene ble delt, angivelig av [[Ardasjir I av Persia|Ardashir I]], inn i fire grupper: prester, krigere (''arteštdar''), statlige byråkrater og bønder. Den andre kategorien inneholdt prinser, herrer og det landeiende aristokratiet, og en av de tre store ildtemplene i imperiet, ''Adur Gušnasp'' ved ''Šiz'' ([[Takht-e Soleyman]] i [[Aserbajdsjan]]) tilhørte dem. Med en klar militær plan som tok mål av å gjenopprette det iranske imperiet, dannet Ardashir I en stående armé som var under hans personlige kommando og dens offiserer ble skilt fra [[satrap]]ene og lokale prinser og adelskap. Ardashir hadde startet som militær kommandør til [[Darabgerd]] og hadde kunnskap om eldre og samtidig militær historie som han dro stor nytte av. Han gjeninnsatte akamenidenes militære organisasjoner, beholdt det [[partia|parthiske]] kavaleriet og innsatte nye typer beskyttelse og beleiringsmaskiner. Dermed skapte han en stående hær (''sepah'') som tjente hans etterfølgere i over fire århundrer og beskyttet Iran mot sentralasiatiske nomader og romerske arméer.

Ryggraden i hæren var dets tunge kavaleri «hvor alle adelsmenn og menn av høy rang» utførte «hard tjeneste» og ble profesjonelle soldater «gjennom militær trening og disiplin, gjennom konstante øvelser i krigføring og militære manøvrer». Fra det tredje århundret dannet også romerne enheter av tungt kavaleri etter orientalsk modell. De kalte slike ryttere ''clibanarii'' «rustningskledde rytter», et begrep som er antatt å stamme fra iransk (griwbanar – griwbanwar – griva-pana-bara «bærer av nakkesbeskytter»). Det tunge kavaleriet til [[Sjahpur II av Persia|Shapor II]] er beskrevet av en historiker som var øyenvitne som følger:

«Alle kompaniene var kledd i jern, og alle delene av deres kropper var dekket av tykke plater, så tilpasset at de stive leddene tilsvaret deres lemmer, og formene av menneskelige ansikt var så dyktig tilpasset til deres hoder, at siden hele deres kropp var dekket av metall, kunne piler kun trenge gjennom hvor de kunne se gjennom små åpninger ved pupillen ved øynene eller gjennom nesetippen hvor de kunne trekke litt luft. Av disse stod noen bevæpnet med tunge spyd så urørlige at du ville trodd de ble holdt fast av klammer av bronse.»

De beskrevne rytterne trer frem på et steinrelieff fra det 7.århundret som viser shahanshah [[Khosrau II av Persia|Khosrau II Parvez]] på sin hingst Šabdiz ved [[Taq-e Bostan]] i [[Kermanshah]]. Siden sasanidene mangler [[Stigbøyle (rideutstyr)|stigbøylen]], brukte de en krigssal som, likt den middelalderske typen, hadde en kant på baksiden og to stropper over rytterens lår, som dermed holdt ham i salen særlig under voldelig kontakt i slag. Våpnene rytterne bar på tiden til [[Khosrau I av Persia|Khosrau Anoshiravan]] minner om de tolv krigsgjenstandene som nevnes i Vendidad 14,9, som viser at deler av denne teksten hadde blitt revidert i den senere sasanide-perioden. 

Den viktigste [[østromerriket|bysantinske]] avhandlingen på krigskunst, Strategicon, som også var skrevet på denne tiden, krever det samme utstyret fra de tungt bevæpnede rytterne. Dette skyldtes den gradvise orientaliseringen av den romerske armeen i den grad at i det 6. århundret «ble romernes og persernes militærvesen mere og mer tilpasset, slik at hærene til Justinian og Khosrau ligner hverandre». Den militære litteraturen til de to motpartene viser sterke likheter. Ifølge de iranske kildene nevnt ovenfor, var kamputstyret til de tungt bevæpnede sasaniske rytterne som følger: hjelm, visir (''pahlavi griwban''), brystplate, [[ringbrynje]], hansker (''abdast''), belte, lårspenner (''ran-ban''), [[lanse]], [[sverd]], [[krigsøks]], krigsklubbe, to buer og to buestrenger, hylster med 30 piler, to ekstra buestrenger, [[spyd]] og brystning til hesten, noen hadde lagt til en lasso (kamand) eller et [[slyngevåpen]] med slyngsteiner. Elitekorpset blant kavaleriet ble kalt «de udødelige», antagelig var deres antall som akamenidenes med samme navn {{formatnum: 10000 }} mann. Ved en anledning (under shahanshah Bahram V) angrep styrken en romersk hær, men som undertallig ble de overmannet og ble hugget ned til siste mann. Et annet elitekavaleri var det armenske, som perserne gav særlig ære. I løpet av tiden økte betydningen av det tunge kavaleriet og den anerkjente rytteren fikk benevnelsen «ridder» tilsvarende den europeiske. Om ikke av kongelig blod, var han på høyde med medlemmer i de herskende familiene og var blant kongens kompanjonger.

Sasanidene formet ikke lett kavaleri men brukte, enten som allierte eller leiesoldater, tropper fra krigerske stammer som kjempet under deres egne høvdinger. «[[Sagestanere|Sagestanerne]] var de modigste av alle», [[gelanere]], [[albanere]] og [[hunere|hunerne]], [[kush-riket|kushanerne]] og [[khaserer]] var de viktigste bidragsyterne til lett kavaleri. Dyktigheten til [[dailamitter|dailamittene]] i bruken av sverd og dolk gjorde dem til verdifulle tropper i nærkamp, mens [[arabere]] var effektive i ørkenkrig. 

Infanteriet (''paygan'') bestod av bueskyttere og ordinære fotsoldater. Bueskytterne ble beskyttet «av et avlangt kurvet skjold, dekket av flettede grener og tauverk». De rykket frem i tett formasjon og overøste fienden med mengder av piler. De ordinære fotsoldatene ble rekruttert fra bønder og fikk ingen betaling, de tjente hovedsakelig som væpnere for krigerne til hest. De angrep også murer, grov ut huler og så etter bagasjetoget. Deres våpen var et spyd og et skjold. Kavaleriet var bedre støttet av [[krigselefant]]er «som så ut som bevegelige tårn» som kunne skape uorden og skade i fiendtlige rekker i åpent lende og flate marker. Sasanidene brukte ikke stridsvogner. I motsetning til partherne organiserte iranerne effektive beleiringsmaskiner for å redusere fiendtlige fort og befestede byer. De lærte dette forsvarssystemet fra romerne, men var snart på høyde med dem ikke bare i bruk av offensive beleiringsmaskiner som katapulter, [[ballista]], [[rambukk]]er og bevegelige tårn, men også i metoder for å forsvare sine befestninger mot slike maskiner, ved å kaste stein, helle kokende væske på angriperne eller skyte brannpiler. 

[[Fil:Sword and scabbard from 7th Century Persia.jpg|180px|thumb|right|Dette sverdet fra sasanide-dynastiet er utstilt på [[Sackler galleriet]] til [[Smithsonian Institution]].]]

En arme besto i utgangspunktet av 12 000 mann. Den totale styrken på registrerte krigere i 578 var {{formatnum: 70000 }}. Armeen var delt, som hos partherne, i flere ''gunds'', der hver bestod av et antall ''drafšs'' (enheter med særskilte bannere), hver bestod av noen ''wašts''. Det kongelige banneret var ''Drafš-a Kavian'', et talismanisk emblem som fulgte Kongenes Konge eller kommandøren av armeen, som var stasjonert i sentrum av hans styrker og styrte kamphandlingene derfra fra en hevet trone. I hvert fall fra Khosrau Anoshiravans tid ser det ut til at et syvnivås hierarkisk system ble foretrukket i organiseringen av armeen. Den høyeste militære tittelen var ''arghed'', som var et privilegium til sasanide-familien. Inntil Khosraus militære reformer var hele den iranske arméen under en suveren kommandør, Eran-spahbed, som fungerte som forsvarsminister og som hadde makt til å sette i gang fredsforhandlinger. Han kom vanligvis fra en av de store adelsfamiliene og ble regnet som rådgiver til den store kongen.

Sammen med gjenopprettelsen av «heroiske» navn i midten av sasanide-tiden, ble tittelen ''arteštaran salar'' gitt for å betegne en generalissimo med ekstraordinær autoritet, men dette gikk en bort fra da Khosrau fjernet embetet ''Eran-spahbed'' og byttet det ut med fire marskalker (''spahbed'') av imperiet. Andre høyere offiserer som var knyttet til hæren var: ''Eran-ambaragbed'', «minister av imperiets våpenlager», som hadde ansvaret for våpen og utstyr til krigerne; ''marzbans'', herskere av viktige grenseprovinser; ''kanarang'', tydeligvis en tittel for herskeren av Tus; ''gund-salar'', «general»; ''paygan-salar'', «kommandør av infanteriet»; og ''pushtigban-salar'', «kommandør av den kongelige livgarde».

En god del det som er kjent om sasanidenes hær dateres fra det sjette og syvende århundret, da, som et resultat av Khosraus reformer, fire hovedkorps ble etablert. Soldater ble innrullert som statsansatte og mottok betaling og subsidier i tillegg til våpen og hester og det ble plassert garnisoner i mange sårbare grenseområder av omplasserte krigerske stammer. Kildene er særlig rike i beskrivelsene av sasanidenes krigskunst fordi det eksisterte betydelig militær litteratur som en finner spor av i [[Shahnama]], et utdrag av et kapittel av det sasaniske [[Avesta (zoroastrisme)|Avesta]] kalt Arteštarestan «regler for krig», og i utdrag fra A'in-nama som Ebn Qotayba har tatt vare på i hans Oyun al-akhbar og Inostransev har forklart i detalj. Arteštarestan var en komplett manual for militæret. Den beskrev i detalj reglene for rekruttering, våpen og beskyttelse, hester og deres utstyr, trening, grader og betaling for soldater og hvordan de skulle tas hånd om, samling av militær etterretning og forholdsregler mot overraskelseangrep, kvalifikasjonene til kommandørene og deres plikter, hvordan en skulle ta vare på livene til mennene, vokte Persie, belønne den modige og behandling av de vanærede. A'in-nama inneholdt verdifulle instruksjoner om taktikk, strategi og logistikk. Den fastholdt, for eksempel, at kavaleriet skulle plasseres i fronten, venstrehendte bueskyttere som var i stand til å skyte til begge sider ble plassert på venstre ving, som skulle forbli defensiv og bli brukt som støtte i tilfelle fienden rykket fremover, sentrum skulle stasjoneres på en opphøyet plass slik at dets to hoveddeler (dvs hovedlinjen av kavaleriet og den mindre linjen av infanteri bak dem) kunne motstå fiendens angrep mer effektivt, og at mennene skulle settes opp slik at de hadde solen og vinden i ryggen.

Slag ble vanligvis avgjort gjennom sjokkangrep av kavaleri i fronten mot motstandernes rekker med tunge lanser mens bueskyttere gav støtte ved å sende en storm av piler. Sentrum, hvor kommandører tok sin posisjon på en trone under [[Derafsh Kaviani]], ble beskyttet av de sterkeste enhetene. Siden soldatene bar skjoldet til venstre og dette gjorde dem ineffektive i å bruke sverdet mot venstre, ble høyre regnet som angrepslinjen, begge sider forsøkte å gå på utsiden av fienden fra den siden, dvs på den respektive motstanderens venstre side. Derfor ble venstre ving styrket men tildelt en defensiv rolle. Hovedsvakheten  til den iranske armé var dens mangel på utholdenhet i nærkamp. En annen svakhet var iranernes for store avhengighet til nærværet av deres leder. Det øyeblikket kommandøren falt eller flyktet, gav hans menn etter uansett om hvordan kampene gikk.

I sasanide-tiden utviklet den gamle tradisjonen om en mot en-kamp til en fast regel. I 421 møtte shah [[Bahram V av Persia|Bahram V]] en romersk armé, men aksepterte krigen som tapt da hans mester ble drept i en en-mot-en-konkurranse med en goter fra den romerske siden. Slike dueller blir gjengitt på flere steinrelieffer ved [[Naksh-i Rustam]].

Sasanide-herskerne var bevisst deres rolle som militære ledere. Mange deltok i slag, og noen ble drept der. Bilder av sasanidekongene viser dem som krigere med lanse og sverd. Noen skal ha skrevet manualer i bueskyting, og en vet at de holdt regnskap med sine kampanjer («Da Khosrau Parvez fullførte sine kriger med Bahram-e Choubina og styrket sitt styre over imperiet, beordret han sin sekretær å skrive ned en beskrivelse av disse krigene og hendelser knyttet til denne i sin helhet, fra begynnelsen til slutten.»)

Mens det tunge kavaleriet viste seg effektivt mot de romerske armeene, var den for treg og bundet opp for å fungere med full styrke mot bevegelige og uberegnelig lett kavaleri og raske bueskyttere til fots. Perserne som i det tidlige syvende århundret erobret Egypt og Lilleasia, tapte avgjørende slag en generasjon senere da raske, lettbevepnede arabisk kavaleri, vant til trefninger og krigføring i ørkenen, angrep dem.