Redigerer Sanskrit (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Rigveda MS2097.jpg|thumb|340px|Manuskriptside fra ''Rigveda'' fra begynnelsen av 1800-tallet, skrevet med [[devanagari]]-skrift (Eames Collection, Chicago, no. 1956, Newberry Library, Chicago, ORMS 960).]]
=== Vedisk sanskrit ===
{{utdypende|Vedisk sanskrit}}
Den eldste identifiserte sanskrit-teksten er ''[[Rigveda]]'' (ऋग्वेद; «versenes eller hymnenes viten»), en samling hymner som sannsynligvis nådde sin nåværende form mellom 1500 og 1000 f.Kr. Språket i ''Rigveda'' og andre tekster fra perioden kalles vedisk eller vedisk sanskrit og er mer arkaisk enn den senere utviklingen klassisk sanskrit. Vedisk sanskrit skiller seg fra klassisk sanskrit på enkelte områder innenfor [[fonologi]], [[ordforråd|vokabular]], [[grammatikk]] og [[syntaks]]. Vedisk sanskrit skiller seg også ut med et [[Substrat (lingvistikk)|substrat]] fra kilder som ikke er indoeuropeiske, identifisert som [[dravidiske språk]] og [[munda-språk]].

Vedisk sanskrit gjennomgikk likevel en språklig utvikling i løpet av de omkring tusen årene språket var i bruk. Fem kronologisk distinkte dialektfaser i språket kan identifiseres, og gjenspeiler ulike tidsepoker i Indias litteraturhistorie.

''Rigvedisk'' sanskrit utgjør den første fasen og inneholder mange [[indoiranske]] elementer, både i språk og innhold, som ikke er til stede i andre vediske tekster. Språket står [[gammelpersisk]] og [[avestisk]] meget nær. Et par ord i vokabularet kan også være beslektet med [[sumerisk]] i form av et [[Substrat (lingvistikk)|substrat]], og er av noen tolket som etterlatenskaper av [[harappaspråket]] i den gamle [[Induskulturen]]. Dette gjelder det sumeriske ordet ''[[meluhha]]'', som kan være beslektet med sanskrit ''[[mleccha]]''. Sanskritprofessoren [[Michael Witzel]] har foreslått at det sumeriske ordet ''GIŠšimmar'' (en type trær) har sammenheng med de ''Rigvediske'' ordene ''śimbala'' og ''śalmali'', som også er navn på trær.<ref>Klaus Karttunen og Petteri Koskikallio (red.) Vidyarnavavandanam. Essays in Honour of Asko Parpola. 2000, Studia Orientalia, utgitt av det finske Or. Soc. 94, side 497-508. Se også Witzel, [http://compling.ai.uiuc.edu/2007Workshop/Slides/witzel.doc The language or languages of the Indus civilization]   {{Wayback|url=http://compling.ai.uiuc.edu/2007Workshop/Slides/witzel.doc |date=20110720084908 }}, juli 2007.</ref>

Rigvedisk hadde et [[tonelag]], som skilte det fra enstavelsestoner i klassisk sanskrit. Vi finner tonelag i mange språk. Tonelaget i [[østnorsk|sørøstnorsk]] versus enstavelsestoner i nordnorsk er et illustrerende eksempel i våre mer hjemlige breddegrader. Den vediske aksent er av sanskrit-grammatikere delt inn i de tre faser ''udātta'' «hevet», ''anudātta'' «ikke hevet», og ''svarita'' «fallende». ''Udātta'' tilsvarer den nedarvede [[urindoeuropeisk aksent|proto-indoeuropeiske aksent]], slik den er rekonstruert innenfor det proto-indoeuropeiske urspråket. I translitterasjoner er ''udātta'' vanligvis markert med en [[akutt aksent]], mens ''anudātta'' ([[gravis]]) og ''udātta'' ([[cirkumfleks]]) er umarkerte. I den første [[pada (fot)|pada]] av [[Rigveda]] finnes åtte toner i [[translitterasjon]]en:
{| class=wikitable style="text-align:left;"
|- bgcolor="#ffeedd" 
|
agnim īļe purohitam
|
''Jeg lovpriser [[Agni]], ypperstepresten. ''<br />
|}

som har intoneringen

A-U-S-A-A-U-S-A (A=anudātta, U=udātta, S=svarita)
eller ikonisk fremstilt:

:{{mono|1=_¯\__¯\_}}

I de senere uttaler av vedisk sanskrit er antallet ord med den uavhengige svarita-vokalen på korte vokaler såpass marginale, at vi ikke lenger snakker om noe typisk [[tonespråk]].

''Mantraspråket'' utgjør neste fase, og omfatter både mantra- og prosaspråket i ''[[Atharvaveda]]'', ''[[Khilani]]'', ''[[Samaveda]]'' (hvorav 75 mantraer ikke finnes i Rigveda), og mantraene i ''[[Yajurveda]]''. Det ''Rigvediske'' ordet ''viśva'' som betyr «all» eller «alt-», er endret til ''sarva'', og ''Rigvedisk'' ''kṛno-'', «å gjøre eller lage», er endret til ''kuru-'', som senere ble ''kar-'' i klassisk sanskrit. Denne perioden tilsvarer [[kongedømmet kuru]] i det nordlige India og samsvarer arkeologisk med [[den svart- og rødmalte keramikk-kulturen]] fra det 12. til det 9. århundre f.Kr. På denne tiden opptrer [[jern]] i det vestlige India, og omtales i ''Atharaveda'' som tilsynekomsten av ''śyāma ayas'', «det sorte metallet».

Samhita-prosaen fra 1100 f.Kr. til 800 f.Kr. markerer begynnelsen på samlingen av den vediske kanon.  Denne fasen preges blant annet av opphøret av [[injunktiv]] og  [[grammatisk modus|grammatiske modi]] av [[aorist]]. Kommentarene til «den sorte» ''[[Yajurveda]]'' tilhører denne perioden.

Brahmana-prosaen fra 900 f.Kr. til 600 f.Kr. er fjerde fase i språkets utvikling. Den omfatter ''[[brahmana]]ene'', kommentarer til de fire Vedatekstene, så vel som ''[[Aranyaka|āraṇyakas]]'' og de eldste av ''[[upanishadene]]'' &ndash; ''[[brihadaranyaka upanishad|bṛhadāraṇyaka upanishad]]'', ''[[chāndogya upanishad]]'' og ''[[jaiminiya upanishad brahmana]]''.

Sūtra-språket utgjør den femte og siste fasen av Vedisk sanskrit og fører frem til omkring 500 f.Kr. Denne fasen omfatter ''[[śrauta sutras]]'', ''[[grhya sutras]]'', ''[[katha upanishad]]'' og ''[[maitrayaniya upanishad]]''. ''Dharma sutras'', ''shulba sutras'' og de resterende upanishadene er post-vediske og tilhører den klassiske perioden.

Omkring 500 f.Kr. bidro både kulturelle, politiske og språklige faktorer til slutten på den vediske perioden. Utformingen av det vediske ritualet nådde sitt høydepunkt, og samtidig oppstod det nye bevegelser i det indiske samfunnet. [[Vedanta]] og [[buddhisme]]n vokste frem, og i sine tekster benyttet de seg hovedsakelig av det folkelige målet [[pali]], i stedet for sanskrit. [[Dareios I av Persia]] invaderer Indusdalen og det politiske senter for de indoariske kongedømmene ble forflyttet østover til [[det nordindiske lavlandet]]. På denne tiden ordnet også grammatikeren [[Pāṇini]] grammatikken til det som er kjent som klassisk sanskrit.

=== Klassisk sanskrit ===
{{utdypende|Panini}}
Sannsynligvis en gang på [[5. århundre f.Kr.|400-tallet f.Kr.]] i det nordvestlige [[India]], analyserte og fastsatte grammatikeren [[Panini|Pāņini]] det som da ble kalt korrekt (''saṃskṛta'') tale. Denne korrekte eller dannede talen stod i kontrast til det som var den vanlige (''prākṛta'') talen til folk flest på den tiden. Sanskrit var mer konservativ enn dagligtalen og lå nærmere opp til språket i de hellige tekstene (vedaene). Omkring det 8. eller 7. århundre f.Kr., i den indiske [[jernalderen]], utformet [[Śākaṭāyana]] en tapt grammatikk som refereres til av Pāṇini. Selv om arbeidet til Pāṇini må ha vært basert på kjennskap til en lang grammatisk tradisjon, finnes det ingen andre gjenlevende tekster med liknende innhold fra tiden før Pāṇini. Grunnen kan være at det senere ikke ble oppfattet som nødvendig å bevare tekstene til andre grammatikere, siden Pāṇini hadde formulert det hele så fullkomment i sitt verk ''[[Ashtadhyay|Aṣṭādhyāyī]]'' («åtte kapitler»).<ref>Michael Coulson 1976, side xix</ref>

Det er bevart én tekst om grammatikk fra tiden før Pāṇini. [[Yāska]] (5. eller 6. århundre f.Kr.) forfattet en avhandling om [[etymologi]], [[ordklasse]]r, og [[semantikk]] under tittelen ''[[Nirukta]]''. En annen forfatter som vi ikke vet noe om, ikke en gang når han levde, var [[Pingala]], som forfattet den tidligst kjente avhandlingen på sanskrit om prodosi. Pingala er også kjent for den første kjente beskrivelsen av [[binært tallsystem|det binære tallsystemet]]. Pāņini ble uansett den autoriteten som alle de som fulgte etter måtte forholde seg til. Sanskrit som følger reglene i ''Aṣṭādhyāyī'', kalles klassisk sanskrit.
[[Fil:Bouddha Hadda Guimet 181171.jpg|thumb|Gautama Buddha talte en folkelig dialekt som ligger pali nær. De hellige tekstene til [[theravada]] er derfor skrevet i [[pali]]. Andre skoler benyttet likevel sanskrit og [[buddhistisk hybrid sanskrit]]]]

Omkring 200 f.kr. forfattet [[Patanjali|Patañjali]] en kommentar til utvalgte regler i Pāņinis grammatikk under tittelen [[Mahabhasya|''Mahābhāṣya'']]. Grammatikken understreker språkets status som høykulturspråk som i sosiolingvistisk henseende stod hevet over dagligtalen. Patañjali benyttet nemlig betegnelsen  ''apabhraṃśa'', «fordervet språk», om enkelte dialekter i Nord-India som ikke fulgte de grammatiske normene til sanskrit. I ''[[Kāvyālankāra]]'' av [[Namisādhu]], heter det likeledes at ''prākrtameva apabhraṃśa'', «apabhraṃśa er intet annet enn prākrit».<ref>Dr. Naresha Kumar: ''Apabhramsha Hindi Dictionary'', side 18</ref> I ''[[Jabdārthacintāmañi]]'' er apabhraṃśa definert som ugrammatisk, bygdespråk eller vulgært språk.<ref>Dr. Naresha Kumar: ''Apabhramsha Hindi Dictionary'', side 19</ref> [[Apabhramsha|Apabhraṃśa]] var altså opprinnelig et skjellsord, men kom senere til å bli benyttet om en gruppe indoariske språk. Omkring det 2. århundre e. Kr. skrev også den indiske matematikeren [[Kātyāyana]] en avhandling kalt [[Varttika]], hvor han utdypet enkelte deler av Pāṇini's grammatikk. I det 6. århundre e.Kr. skrev [[Virahanka]] et verk om [[prosodi]] som også inngår i den grammatiske tradisjonen.

Mens dagligspråket i Nord-India gradvis utviklet seg, forble de formelle rammene for høystatusspråket de samme. Dette høystatusspråket ble stadig viktigere i rollen som ''[[lingua franca]]'' for de lærde; i løpet av de første århundrene e.Kr. hadde sanskrit blitt det eneste aksepterte språket til bruk i administrasjon og akademisk kommunikasjon i India.<ref>Coulson 1976, side xviii</ref> Den økende avstanden til dagligtalen gjorde at sanskrit etter hvert ble mer som et nært beslektet fremmedspråk som måtte mestres, enn en dannet versjon av språket til vanlige folk. For grupper som hadde et språk av annet opphav enn det [[indoeuropeiske språk|indoeuropeiske]], for eksempel dravidisk, ble selvsagt sanskrit på alle måter et fremmedspråk.

====Dialekter av klassisk sanskrit====
Liksom vedisk sanskrit endret seg over tid, gjennomgikk også klassisk sanskrit sin egen utvikling. Den aktive bruken av språket i høyere kretser holdt det levende, slik at det også forandret seg innenfor sine fastlagte rammer. Da hofflitteraturen på sanskrit nådde et høydepunkt under [[Guptariket|Guptadynastiet]] i perioden [[320]]–[[497]] e.Kr., hadde omfattende bruk av [[passivkonstruksjon]]er, [[partisipp]]er som erstatning for [[verb]], og lange [[#Sammensatte ord|komposita]] i stedet for setninger, gitt språket en helt annen karakter enn på Pāņinis tid &ndash; selv om de formelle «byggesteinene» var de samme.

Den indiske filologen Bholanath Tiwari har identifisert fire dialekter av klassisk sanskrit:<ref>Tiwari, Bholanath (1955), भाषा विज्ञान (Bhasha Vijnan), ISBN 0-7007-1382-4</ref>

* ''paścimottarī'' eller nordvestlig sanskrit, også kalt nordlig og vestlig sanskrit
* ''madhyadeśī'' eller sanskrit i det sentrale India
* ''pūrvi'' eller østlig sanskrit
* ''dakṣiṇī'' eller sørlig sanskrit

Forløperne til de tre første dialektene er omtalt i [[brahmana]]ene. I ''[[brahmana|kauṣītaki brāhmaṇa]]'' 7.6 omtales forløperen til nordvestlig sanskrit som den reneste av de tre. Den fjerde dialekten er den yngste og oppstod i sør i den klassiske perioden.

=== Liturgisk språk og lingua franca===
{{utdypende|Sanskritlitteratur|Buddhistisk hybrid sanskrit}}
I den klassiske perioden fortsatte sanskrit å være et liturgisk språk innenfor [[hinduisme]]n. Hinduer betrakter språket som et hellig urspråk og bruker mantraer og bønner på sanskrit i religiøse ritualer. Blant tekstene fra denne perioden finner vi mange [[sutra]]er og de fleste av [[upanishadene]]. De 18 [[puranaene]] hører hjemme i denne perioden. Den enkelte purana kan variere i omfang fra mellom {{formatnum:9000}} og {{formatnum:81000}} vers. Det er anslått at en samlet utgave ville utgjøre 500 bind. De to store indiske eposene [[Mahabharata]] i {{formatnum:100000}} vers og [[Ramayana]] i {{formatnum:24000}} vers er også skrevet i klassisk sanskrit. Andre eksempler på tekster er [[agama (Hinduisme)|āgamae]]r, [[stotra]]er (hymner), [[Dharmashastra]], [[Yoga-vasistha]], og en rekke eksegeser av hinduistiske kommentatorer, hvorav en av de notable er [[Hinduisme#Historie|Shankara]] fra omkring 500 e.Kr.
[[Fil:Indischer Maler um 1640 001.jpg|thumb|left|Krishna danser over den overvunnede Kaliya Naag i elven Yamuna. Manuskript av Bhagavata Purana, ca. 1640]]
[[Fil:Sutra of the great virtue of wisdom.jpg|thumb|Buddhismens utbredelse gjorde sanskrit til et universalspråk i India, Tibet, Sentral-Asia og Kina. Her en kinesisk sutra fra det 5. århundre ved Bibliothèque nationale de France, Département des Manuscrits, division orientale, Pelliot chinois 4504]]

[[Buddhisme]]n oppstod som et motbevegelse til hinduismen omkring den tiden vedisk sanskrit opphørte som litterært språk. [[Theravada]]-retningens kanon ([[Tripitaka|tipitāka]]) er skrevet i det folkelige målet [[pali]], men det fantes andre skoler innenfor buddhismen som benyttet sanskrit. Dette gjelder skolene ''[[mahasanghika|mahāsāṃghika]]'', ''[[sarvastivada|sarvāstivāda]]'' og ikke minst [[mahayana|mahayāna-skolen]]; de sistnevntes hellige tekster begynte å dukke opp i tidsrommet fra 100 f.Kr. til 100 e.Kr. På bakgrunn av lingvistiske bevis, daterte den anglo-tyske orientalisten [[Edward Conze]] de eldste delene av ''Ratnaguṇasaṁcayagāthā'' til 100 f.kr.<ref>Conze 1995, side x</ref> Også [[jainisme]]ns kanon er primært skrevet på folkelige dialekter, men det finnes jainistiske eksegeser på sanskrit.

Fra det første århundre og fremover ble flere tusen buddhistiske hellige tekster oversatt til tibetansk og kinesisk. Sanskrit ble et ''[[lingua franca]]'' for lærde, ikke bare i de høyere samfunnslag i India, men også over landegrensene. Buddhistiske tekster ble overlevert på sanskrit i [[Bengal]]; der ble for eksempel et signert sanskrit-manuskript av ''[[Avatamsakasutraen|Gaņdhavyū sūtra]]'', fra kong Sivarka Devra av Odra ([[Orissa]]),  bragt til Kinas [[Keiser Dezong av Tang]] etter en sjøreise i året [[794]]. Originalmanuskriptet kom fra de buddhistiske templene i [[Lalitgiri]], som ble bygd i det første århundre e.Kr. Språket florerte også på de indiske øyer og Sentral-Asia. Den tidlige skolen ''sarvāstivāda'' hadde en kanon skrevet i ren sanskrit, og den var delaktig i buddhismens utbredelse i det sentrale Asia. Fra de sentralasiatiske statene [[Kushan]], [[Turfan]], [[Kashgar]], [[Dunhuang]] med flere, ble en rekke sentrale mahāyāna-tekster oversatt til kinesisk. Rollen som ''lingua franca'' blant lærde i høyere samfunnsklasser har sanskrit til en viss grad beholdt fram til i dag.

==== Nyanseringer av synet på buddhismens middelindoariske idiom====
{{utdypende|Gandhari}}
«Indisk språk» var for mange kinesiske oversettere ensbetydende med sanskrit, og slik var det også for de som satte sammen [[den tibetanske buddhistiske kanon]]en. Den tibetanske utgaven av [[hjertesutraen]] innledes for eksempel med setningen: «I det indiske språk: ''ārya ganapati hridāya'', i det tibetanske språk: ''phagpa tsogdagpo’i zung''». Dette er standard i tibetanske oversettelser, og det er underforstått at «indisk språk» var sanskrit.

Tidlig på 1930-tallet analyserte orientalistene [[Friedrich Weller]] og [[Ernst Waldschmidt]] 36 transkripsjoner av den 15. sutra av ''[[Dīrghāgama]]'', som ble oversatt til kinesisk av Buddhayaśas og Zhú Fóniàn i årene 412-413 e.Kr. under tittelen ''Cháng āhán jīng'' (長阿含經).<ref>Weller 1930</ref><ref>Waldschmidt 1932, side 226-49.</ref> De rekonstruerte fonetiske formene ble definert som prākrit, og det samme kom Waldschmidt frem til da han undersøkte ''Dàhuì jīng'' (大會經), den kinesiske oversettelsen av den 19. sutra av ''Dīrghāgama''.<ref>Waldschmidt 1980</ref> Språket ble plassert i samme kategori som i [[Dhammapada]] fra [[Gandhara]].<ref>Waldschmidt 1932, side 231 og fremover</ref> Andre orientalister og sinologer gjorde lignende oppdagelser. Den kinesiske oversettelsen av [[Dharmaguptakavinaya]], Ssŭ-fen lü (四分律),<ref>Taishō Shinshū Daizokyō, bind 22, tekst nr 1428</ref> refererer til messingen av arapacana-formularet,<ref>Levi 1915, side 440</ref> og dets rekkefølge i stavelsene er gāndhāri skrevet i [[Kharoṣṭhī]].<ref>Salomon, Richard. 1990. "New Evidence for a Gandhari Origin of the Arapacana Syllabary." JAOS 110: sidene 255-73</ref> I 1962 fremsatte orientalisten [[Harold Walter Bailey]] «Gandharihypotesen».<ref>Bailey, Harold Walter. 1946. "Gandhari." Bulletin of the School of Oriental and African Studies 11: 764-97.</ref> Det middelindoariske idiom i disse tidlige kinesiske transkripsjoner ble av Bailey døpt [[gandhari|gāndhāri]], og det ble etterhvert også det faglige navnet på denne nordvestlige formen for prakrit.
[[Fil:Nalanda University India ruins.jpg|thumb|Ruinene etter universitetet i Nālandā]]

Gandharihypotesen utropte gāndhāri til buddhismens ''lingua franca'' i de første århundrene av vår tidsregning, og ble støttet av orientalister som [[John Brough]]<ref>Brough 1965, side 587</ref> og [[Franz Bernhard]].<ref>Bernhard 1970, side 57</ref> Baily påviste at gāndhāri har påvirket [[khotanesisk]] og [[tokariske språk|tokarisk]],<ref>Bailey 1946</ref> og det finnes også elementer av gāndhāri i [[partisk]] og [[sogdisk]].<ref>Sims-Williams, Nicholas. 1983. "Indian Elements in Parthian and Sogdian." In Rohrborn and Veenker 1983, 132-41.</ref> I årene 1993–1995 kom det for dagen restene av [[buddhistiske tekster på gandhari|en buddhistisk tekstsamling]] skrevet i gāndhāri i det nåværende [[Afghanistan]]. De eldste av disse tekstene hadde tilhørt den tidlige skolen ''[[dharmaguptaka]]'', og stammet trolig fra et kloster i [[Nagarāhāra]]. Også de administrative tekstene i det gamle kongedømmet [[Shanshan|Shànshàn]] ble skrevet på gāndhāri. Det mangler beviser for at gāndhāri var et «universalspråk» i Sentral-Asia, på linje med sanskrit, men vi tvinges til å nyansere bildet av det idiom som lå til grunn for de tidligste kinesiske og tibetanske oversettelsene.

[[Fil:Brooklyn Museum - Krishna Gazes Longingly at Radha Page from the "Lumbagraon Gita Govinda" Series.jpg|thumb|left|Krishna og sin elskede Rada. Illustrasjon fra det poetiske diktet [[Gitagovinda]] fra 1200-tallet]]

====Buddhistisk hybrid sanskrit====
{{main|Buddhistisk hybrid sanskrit}}
Tekster fra den tidlige skolen ''[[Mahasanghika|mahāsāṃghika]]'' benyttet en [[buddhistisk hybrid sanskrit]]. I stedet for å omarbeide og oversette ordene fra pāli og andre språk til sanskrit,<ref>Edgerton 1936, side 502</ref> har forfatterne forandret de fonetiske formene til sanskrit-former, mens den underliggende prākrit-grammatikken er bevart. Et eksempel er prākrit ''bhikkhussa'', som er [[possessiv]] entall for ''[[bhikkhu]]'', og et [[kognat (lingvistikk)|kognat]] med sanskrit ''bhikṣu'', «buddhistisk munk». I stedet for å konvertere dette til den grammatisk korrekte sanskrit-formen ''bhikṣoḥ'', har forfatterne konsekvent endret dette til ''bhikṣusya''.<ref>Burrow 1965, side 61</ref> Et annet eksempel er sanskrit-originalen av [[Lotussutraen]], ''saddharmapuṇḍarīkasūtram'', som lå til grunn for Kerns oversettelse i 1884.<ref>Kern 1884</ref> Det tekniske begrepet ''ātmabhāva'', som også opptrer i [[Shvetashvatara upanishad|śvetāśvatara upanishad]] 1.2, er fonetisk ekvivalent med [[pali|pāli]] ''attabhāva''.<ref>Kern 1884, side 76, linje 10</ref><ref>Edgerton 1936, side 501</ref> Mange ord og begreper i [[Lalitavistarasutraen]], såvel som i den omfattende [[prajnaparamita|prajñāpāramitālitteraturen]], er unaturlige i henhold til sanskritgrammatikken til [[Panini|Pāṇini]], men gir mening i en pali-kontekst.<ref>Edgerton 1936, side 501-502</ref>

====Universitetet i Nālandā====
I året 427 e.Kr. ble universitetet i [[Nalanda|Nālandā]] et buddhistisk læresenter, og dets bibliotek ble etterhvert den mest berømte samling av buddhistiske tekster i sin tid. Biblioteket hadde tre bygninger som var ni etasjer høye: «juvelenes sjø» (''ratnasagara''), «juvelenes hav» (''ratnodadhi'') og «juvelenes fryd» (''ratnarañjaka''). I året 1197 ble det rasert av [[tyrkere|tyrkiske]] [[islam|muslimer]] under ledelse av [[Bakhtiyar Khalji]]. Boksamlingen ble sagt å omfatte flere hundre tusen bind, og skal ha brent i tre måneder etter at [[Mamlukdynastiet|mamelukkene]] satte fyr på den, ødela klostrene og drev munkene på flukt.<ref>[http://khyentsefoundation.com/2008/07/deer-park-institute-the-nalanda-spirit-continues/ Khyentse Foundation News – Deer Park Institute: The Nalanda Spirit Continues] {{Wayback|url=http://khyentsefoundation.com/2008/07/deer-park-institute-the-nalanda-spirit-continues/ |date=20120129170501 }}</ref><ref>[http://www.snowlionpub.com/pages/N72_13.html The Tibtan Tanjur: Historic Translation Intitative] {{Wayback|url=http://www.snowlionpub.com/pages/N72_13.html |date=20110615160905 }} by Thomas F. Yarnall, Ph.D.</ref> Også fire andre læresteder ble ødelagt på omtrent samme tid, i [[Jagaddala mahavihāra|Jagaddala]], [[Odantapuri]], [[Somapura mahavihāra|Somapura]] og [[Vikramaśila]]. For studerende av sanskrit og andre indoariske språk, gir denne kulturelle katastrofen en av forklaringene på hvorfor de indiske originaltekstene til så mange tibetanske og kinesiske oversettelser er gått tapt.
[[Fil:Yamini Reddy kuchipudi.jpg|thumb|Sanskrit-tekster om indisk dans går mer enn 2000 år tilbake i tid]]
[[Fil:Arabischer Maler um 1210 001.jpg|thumb|220px|Indiske eventyr på sanskrit ble oversatt både til persisk, syrisk og arabisk, og påvirket [[Tusen og en natt]]. Side fra en arabisk oversettelse av eventyrsamlingen [[Panchatantra]], datert år 1210. Kråkenes konge har møte med sine politiske rådgivere.]]

=== Bærer av filosofi, vitenskap og høykultur ===
Sanskrit ble ikke bare brukt til å produsere religiøse tekster. Det gamle India var også opptatt av filosofi. Det finnes en rik litteratur innenfor de seks filosofiske skolene (''ṣad-darśana'') [[Nyaya|Nyāya]] ([[logikk]]), [[Vaisheshika|Vaiśeṣika]] ([[atomisme]]), [[Samkhya|Sāṃkhya]] ([[metafysikk]]), [[Yoga]], [[Mīmāṃsā|Purva Mīmāṃsā]] ([[semiotikk]] og [[språkfilosofi]]) og [[Vedanta]].

Det finnes også annen sekulær litteratur på sanskrit. [[Vedanga|Vedāṅga]]-tekstene omhandler blant annet [[fonetikk]], [[grammatikk]], [[etymologi]], [[metrikk]] og [[astronomi]]. [[Arthashastra|Arthaśāstra]] fra omkring 300 f.Kr., omhandler [[forvaltning|offentlig forvaltning]], [[økonomisk]] [[politikk]] og [[militærvesen|militær strategi]]. [[Manus lover]] er en lovtekst fra perioden 200 f.Kr. til 200 e.Kr.

Også [[skuespill]], [[Swang (dansedrama)|dansedrama]], [[poesi]] og [[eventyr]] har sin plass i den klassiske perioden. Skuespill utviklet seg allerede da [[Shudraka|Śudraka]] skrev verket ''[[Mricchakatika|mṛcchakatika]]'' («den lille leirvognen»), ''vīṇāvāsavadattakathā'' og en kort enakts monolog (''bhana'') med tittelen ''padmaprabhritaka''. Den norske indologen [[Sten Konow]] (1867–1948) identifiserte han som [[Abhira]]prinsen ''Sivadatta''. Han selv, eller hans sønn ''Īśvarasena'', styrtet den siste regenten av  [[Sātavāhanariket|Andhradynastiet]] og grunnla tidsregningen Cedi i året 248-249 e.Kr.<ref>Das Indische Drama, side 57</ref> ''[[Natyashastra|Nātyaśāstra]]'' («teaterets vitenskap») fra mellom 200 f.Kr. og 200 e.Kr., beskriver alle essensielle elementer i et dansedrama. Av dramatikere kan nevnes [[Kālidāsa]], [[Bhāsa]] og [[Asvaghosa|Aśvaghoṣa]].

Det finnes en rik poesi på sanskrit, og deler av denne poesien må kunne sies å tilhøre verdenslitteraturen. Diktsamlingen ''[[Śatakatraya]]'' («de tre århundrer») fra det 5. århundre er allerede nevnt. Den ble oversatt til [[portugisisk]] allerede i 1651. I 1792 publiserte William Jones en engelsk oversettelse av [[Gitagovinda]], skrevet av poeten [[Jayadeva]] fra omkring år 1200. Gitagovinda er oversatt til mange språk og regnes som et av de vakreste eksemplene på sanskritpoesi.

Eventyr på sanskrit har en spesiell stil, der mindre eventyr innflettes innenfor rammeverket av det enkelte eventyr. Denne stilen fant veien inn i persisk og arabisk litteratur, og øvde innflytelse på eventyrsamlinger som [[Tusen og en natt]]. De to viktigste eventyrsamlingene på sanskrit er [[Panchatantra]] og [[Hitopadesha]].<!-- Manuskripter i Kashgar, Niya, Dunhuang i Sentral-Asia, + Nepal, Bhutan, Japan. Ashtasāhashrikā fra Gandhara, 50 e.Kr. Sentrale tekster som sukhāvatīvyūhaḥ (saṁkṣiptamātṛkā), Daśabhūmikasūtram, etc. -->

=== Språkets tilbakegang ===
Flere sosiolingvistiske studier konkluderer med at sanskrit som idiom nærmest er utdødd.<ref>Hock, H. ''Language death phenomena in Sanskrit: Grammatical evidence for attrition in contemporary spoken Sanskrit'' i ''Studies in the Linguistic Sciences'' v.13 no.2 1983 Dept. of Linguistics, University of Illinois at Urbana-Champaign Dept. of Linguistics</ref><ref>Pollock 2001, side 393</ref><ref>Pollock 2001, side 415</ref> Sanskritforskeren [[Sheldon Pollock]] har sammenlignet skjebnen til sanskrit med latin:

{{sitat|Begge døde ut langsomt, først som et middel for litterære uttrykk, mens de over en mye lengre tidsperiode beholdt sin betydning blant lærde, med deres krav på å representere [[universalisme]]. Begge var gjenstand for periodiske fornyelser og tvungne gjenfødsler, noen ganger i forbindelse med en politikk med aspirasjoner ut over lokale forhold ... På samme vis ... ble de begge stadig mer eksklusivt assosiert med de snevre rammene av religion og presteskap, på tross av århundrer med sekulær bruk innenfor [[estetikk]]en.<ref name="Pollock_2001_s416">Pollock 2001, side 416</ref>}}
Tilbakegangen til sanskrit som litterært og politisk medium skyldtes trolig svekkelsen av de politiske institusjonene som støttet det, og den økte konkurransen fra muntlige dialekter som søkte etter en litterær og kulturell verdighet.<ref name="Pollock_2001_s416" /> Det var regionale variasjoner i makten bak dialekt-bevegelsene og sanskrit gikk tilbake med ulikt tempo på ulike steder av det indiske subkontinentet. I [[Kashmir]] ble [[kasjmiri]] benyttet side om side med sanskrit som litterært språk etter det 13. århundre. Verker som ble skrevet på sanskrit i [[Vijayanagarariket]] ble ikke utbredt utenfor deres egne geografiske rammer og tidsepoker. I motsetning til sanskrit, florerte [[kannada]] og [[telugu]].<ref>Pollock 2001, side 414</ref>

På tross av den økende litterære bruken av muntlige språk, fortsatte sanskrit å bli brukt innenfor den litterære kulturen i India. De som kunne lese de muntlige språkene, kunne også lese sanskrit.<ref name="Pollock_2001_s416"/> Sanskrit ble likevel ikke lenger brukt til å uttrykke nye, sosialt legemeliggjorte idéer.<ref name="Pollock_2001_s416"/> Bruken bestod i repetisjoner av idéer som var utformet tidligere, og enhver kreativitet ble redusert til religiøse hymner og vers.<ref>Pollick 2001, side 398</ref> Et nevneverdig unntak var en kommentar til [[Mahabharata]] fra 1600-tallet av [[Nīlakaṇṭha Caturdhara]].<ref>Minkowski, Christopher 2004: ''[http://ier.sagepub.com/content/41/4/365 Nīlakantha's instruments of war: Modern, vernacular, barbarous]'', ''The Indian Economic and Social History Review'', '''41''' (4):  365–385</ref>

===Forsøk på fornyelse ===
Orientalistene Jürgen Hanneder og Brian Hatcher er uenige i karakteristikken av sanskrit som et dødt språk:<ref>J. Hanneder: [http://www.springerlink.com/content/n5380t62066168r7/ On "The Death of Sanskrit"]{{Død lenke|dato=mars 2021 |bot=InternetArchiveBot }}, Indo-Iranian Journal, volume 45, issue 4, 2002, sidene 293–310(18)</ref><ref>Brian A. Hatcher: [http://ier.sagepub.com/content/44/3/333.abstract Sanskrit and the morning after], Indian Economic & Social History Review, volume 44, issue 3, 2007, sidene 333–361</ref>
{{sitat|På det offentlige plan er utsagnet om at sanskrit er et dødt språk misvisende, for sanskrit er helt innlysende ikke så dødt som andre døde språk, og det faktum at det snakkes, skrives og leses vil trolig overbevise de fleste om at det kan ikke være et dødt språk i den mest utbredte bruken av ordet. Pollocks' idé om «døden til sanskrit» forblir i dette uklare området mellom academia og folkemeningen når han sier at «de fleste observatører ville være enige i ... at sanskrit er død.<ref>Hanneder 2002, side 294</ref>}}

Det har blitt påpekt at moderne verker på sanskrit enten har blitt oversett eller avvist som «moderne».<ref>J. Hanneder: [http://indologica.de/drupal/?q=node/749 Modernes Sanskrit: eine vergessene Literatur. Pāsādikadānaṃ : Festschrift für Bhikkhu Pāsādika], Indica et Tibetica Verlag, 2009, side 205-228</ref> Siden 1967 har [[Sahitya Akademi]] tildelt en [[Liste over vinnere av Sahitya Akademis litteraturpris|litteraturpris]] for det beste verket i sanskrit, skrevet i det aktuelle året. I 2009 ble [[Satyavrat Shastri]] den første sanskrit-forfatteren som vant [[Jnanpith-prisen]], Indias høyeste litteraturpris.<ref>V. Shoba:  [http://www.indianexpress.com/news/sanskrits-first-jnanpith-winner-is-a-poet-by-instinct/410480/0 Sanskrit’s first Jnanpith winner is a 'poet by instinct'], [[The Indian Express]], onsdag 14. januar 2009</ref>

Sanskrit benyttes fortsatt som morsmål av en liten minoritet i India. De siste folketellingene oppgir følgende tall:<ref>[http://censusindia.gov.in/Census_Data_2001/Census_Data_Online/Language/Statement5.htm Comparative speaker's strength of scheduled languages -1971, 1981, 1991 and 2001]   {{Wayback|url=http://censusindia.gov.in/Census_Data_2001/Census_Data_Online/Language/Statement5.htm |date=20090411183701 }}, Indias folketelling 2001, Office of the Registrar and Census Commissioner, India</ref>
{| class=wikitable style="text-align:center;"
|-
!År||Antall talende
|-
|1971 || 2&nbsp;212
|-
|1981 || 6&nbsp;106
|-
|1991 || 49&nbsp;736
|-
|2001 || 14&nbsp;135
|}
[[Fil:Young students, Mumbai.jpg‎|thumb|250px|Sanskrit er valgfag i den indiske grunnskolen]]
Siden 1990-tallet har det blitt gjort flere bestrebelser etter å fornye sanskrit som et talt språk. Flere organisasjoner, deriblant ''Samskrta Bharati'' har organisert ''workshops'' for å popularisere språket. Den 27. desember 2009 ble sanskrit et offisielt andrespråk i delstaten [[Uttarakhand]], og den lokale regjeringen lovfestet skilting av stedsnavn, navn på regjeringens departementer og navn på embedsmenn på sanskrit. I 2010 ble det nedfelt i [[Indias grunnlov]] som et av landets 22 offisielle språk.

Skolestyret i den indiske grunnskolen ([[Central Board of Secondary Education (CBSE)|CBSE]]) har gjort sanskrit til et valgfritt tredje-språk i 5. til 8. klasse. Dette gjelder også de fleste skoler som avholder eksamenen [[Indian Certificate of Secondary Education (ICSE)|ICSE]] i 10. klasse, særlig i delstater med hindi som offisielt språk.

India har én dagsavis på sanskrit, [[Sudharma]], som har blitt utgitt siden 1970. Siden 1974 har ''All India Radio'' hatt en kort nyhetssending på sanskrit.

I følgende landsbyer har innbyggerne i alle kaster sanskrit som morsmål:

* [[Mattur]] i [[Karnataka]]<ref>S. Kushala: [http://timesofindia.indiatimes.com/articleshow/msid-1199965,curpg-1.cms ''This village speaks gods language''], The Times of India, 13. august 2005</ref>
* Jihiri i distriktet Rajgadh, [[Madhya Pradesh]]<ref>Aditya Ghosh: [http://www.hindustantimes.com/News/madhyapradesh/Sanskrit-boulevard/Article1-339234.aspx ''Sanskrit boulevard''] {{Wayback|url=http://www.hindustantimes.com/News/madhyapradesh/Sanskrit-boulevard/Article1-339234.aspx |date=20110606104528 }}, Hindustan Times, 20. september 2008</ref>
* Ganoda i distriktet Banswada, [[Rajasthan]]<ref>Anuradha Nagraj: [http://www.chitrapurmath.net/sanskrit/sanskrit_lifestyle.htm ''Tribal Village in Banswada district of Rajasthan switches to ancient language, spreading the good word. Sanskrit is not a language, it's a way of life in tribal village''] {{Wayback|url=http://www.chitrapurmath.net/sanskrit/sanskrit_lifestyle.htm |date=20110721084554 }}, Indian Express, 14. mars 2003</ref>
* Bawali i distriktet Bagapat, [[Uttar Pradesh]]
* Mohad i distriktet Narasinhpur, Madhya Pradesh