Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Endelig fastsetting av grenseoppgangene mellom Norge og Sverige ===
[[Fil:Grensekart nr. 21.jpg|mini|Grensekart som viser området nærmest grensen i deler av Kautokeino prestegjeld fra 1765.]]

Etter [[den store nordiske krig]] fra 1709 til 1720 ble det bestemt at det skulle være grenseoppgjør mellom partene. Krigen var en storkrig som gikk for seg i Nord- og Øst-Europa med Sverige som den ene part, og på den andre siden koalisjoner av Sachsen-Polen, Danmark-Norge, [[Tsar-Russland]], [[Preussen]] og [[Hannover (stat)|Hannover]]. Mellom Norge og Sverige var det uavklarte grenser på hele strekningen fra Trøndelag til Varanger. Etter det store tapet var ikke Sverige lenger noen stormakt, mens Danmark-Norge tilhørte den vinnende part.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Grenseoppgjøret skulle gjøres grundig og etter nøye undersøkelser av topografi og befolkningens oppfatninger av grensene. For å gjøre dette ble det utnevnt grensekommissærer og «grenseingeniører». Vitneutsagn fra reindriftsamene om deres bruksområder ble nøye undersøkt og vurdert. Informasjonen fra undersøkelsene dannet grunnlag for de egentlige grenseforhandlingene, i form av møter der en tok for seg område for område. I Sverige ble vitneutsagnene nedskrevet på ''häradstingene'' fra 1739, mens på norsk side ble arbeidet ledet av major [[Peter Schnitler]] (1690–1751) som gjennomførte særskilte vitneavhør fra 1742 til 1745. Schnitlers arbeid ga et omfattende dokumentasjonsmateriale om bosetning, næringer og topografi i grensetraktene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Misjonærene på Schnitlers tid brukte oftest begrepet ''fjellfinner'' om de samene som holdt til i innlandet og drev med husdyr og noen få reinsdyr (mangesysleri). Schnitler foretrakk å benevne disse som ''bygdelapper'', noe historikerne [[Lars Ivar Hansen]] (1947–) og Bjørg Evjen (1952–) har sett på som en måte å trekke gruppen nærmere Norge. Schnitlers protokoller om befolkningen gir kunnskaper om kategorier som ikke var faste. Flyttsamer kunne skifte over til å bli bygdelapper, og svenske samer kunne bli norske. I Europa ble folketellinger vanlig på 1700-tallet, og den første folketelling ble holdt i Norge i 1769. Tellingen inneholdt hverken navn på borgerne og myndighetene interesserte seg heller ikke for etnisk tilhørighet. Dog var det mange prester som hadde kategorisert folk som «lapper», «finner», «fjell-lapper» og «norske».{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=36–44}}

Grensedragning basert på Kjølen, krevde nøye oppmålinger, men enda mer arbeid lå bak kartlegging av landenes såkalte ''possesjon''. Det vil si grensesetting ut fra hvilke områder som fra gammelt av hadde ligget under den ene statens myndighet. I de fleste tilfellene betydde dette undersåttenes, og da spesielt samenes, faktisk bruk av områdene. Dermed var det kun norske og svenske bønder og samer som kunne utøve possesjon. Schnitler måtte derfor finne ut av bøndenes rettigheter til utmarksområder og hvor reindriftsamene hadde sine beiteområder.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

De endelige sluttforhandlingene ble lagt til [[Strömstad]] i årene 1749–1750, og var fra dansk-norsk side ledet av offiser og grensekommissær [[Johan von Mangelsen]] (1694–1769) og generalmajor Johan Mauritz Klinckowström (1692–1768) var svensk sjefsforhandler. Til disse møtene hadde forhandlerne 26 gjenværende tvister. Disse kunne sees under ett slik at partene kunne komme med gjensidige innrømmelser og ettergivelser, uten frykt for at én innrømmelse i neste omgang skulle skape presedens for nye avståelser.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

For det indre av Finnmark ble de gamle siidagrensene lagt til grunn for grensedragningen. Imidlertid var det også diskusjoner frem og tilbake om kvantitativ fordeling, det vil si hvor store arealer og hvilke siidaer som skulle ligge i enten Norge eller Sverige.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Grensetraktaten ble endelig inngått i september 1751.