Redigerer Safavidene (avsnitt)

==Sjah Abbas==
[[Fil:Shah Abbas I engraving by Dominicus Custos - Antwerp artist printer and engraver.jpg|thumb|250px|left|'''Shah Abbas konge av perserne'''<br />Kopperutskjæring av Dominicus Custos, fra hans ''Atrium heroicum Caesarum'' pub. 1600-1602]]

Den største av safavide-monarkene, sjah [[Abbas I av Persia|Abbas I]] ([[1587]]&ndash;[[1629]]) kom til makten i 1587 etter å ha overlevd qizilbashi-hoffets intriger og mord. Han anerkjente ineffektiviteten til sin hær som stadig ble beseiret av osmanene som hadde erobret [[Georgia]] og [[Armenia]] og av usbeker som hadde erobret [[Mashhad]] og [[Sistan]] i øst. Først ba han om fred i 1590 med osmanene ved å gi vekk territorium i nordvest. Så hjalp en engelsk general, [[Robert Sherley]], Abbas I med å reorganisere sjahens soldater til en veltrent stående hær med profesjonelle offiserer etter europeisk modell (og som osmanene allerede hadde adoptert). Han adopterte helhjertet bruken av krutt. Hæren var delt inn i [[ghulamere]] (kongelige tjenere eller slaver som vanligvis ble rekruttert fra Armenia, Georgia og det nordvestre [[Kaukasus]]), tufengchi ([[Aserbajdsjansk]] for musketerer) og topchu ([[Aserbajdsjansk]] for artillerimenn).

Abbas I kjempet først mot usbekene, gjenerobret [[Herat]] og Mashhad i [[1598]]. Så snudde han seg mot osmanene og gjenerobret [[Bagdad]], det østlige [[Irak]] og provinsene i Kaukasus innen 1622. Han brukte også sin nye styrke til å fjerne portugiserne fra [[Bahrain]] ([[1602]] og, med engelsk marine, fra [[Hormuz]] ([[1622]]) i Persiagulfen (en vital link i portugisisk handel med India). Han utvidet kommersielle bånd med det [[Engelsk Østindia Kompani|engelske Østindia-kompaniet]]. På denne måten klarte Abbas Å bryte avhengigheten av qizilbashi for militær styrke og sentraliserte kontrollen.

De [[Det osmanske rike|osmanske]] tyrkerne og safavidene kjempet om de fruktbare slettene i Irak i mer enn 150 år. Erobringen av Bagdad av Ismail I i 1509 ble bare fulgt av tapet av byen til den osmanske sultanen [[Suleiman I den store|Suleiman I]] i [[1534]]. Etter etterfølgende kampanjer gjenerobret safavidene Bagdad i [[1623]], men tapte den igjen til [[Murad IV]] i [[1638]]. Etterpå ble en traktat etablert som fastsatte en grense mellom Persia og [[Tyrkia]], en grense som fortsatt består i det nordvestlige Persia/sørøstlige Tyrkia. Den mer enn århundrelange kampen førte til splittelse mellom sunni- og sjiamuslimer i Irak.

Makten til Qizilbash gikk nedover i begynnelsen av det 17. århundre, den opprinnelige militsen som hadde hjulpet Ismail I til å ta Tabriz og som i tiden etterpå hadde sikret dem som byråkrater i administrasjonen. Makten ble overført til en ny klasse med handelsmenn, mange av dem etniske armenere, georgere og indere.

På sin høyde, under det lange styret til sjah [[Abbas I av Persia|Abbas I]], bestod imperiet av Iran, Irak, Armenia, [[Aserbajdsjan]], Georgia samt deler av [[Turkmenistan]], [[Usbekistan]] og [[Afghanistan]].