Redigerer Sadeq Hedayat (avsnitt)

=== Døden ===
Helt siden barndommen har Sadeq vært uvanlig opptatt av døden. Som nevnt var han med og utga tidsskriftet "Dødens stemme" da han var 11-12 år og har viet mye av forfatterskapet sitt til døden. I novellen ''Zende be gur'' ("Begravet levende") skriver han om en person, som bor i [[Paris]] som flørter med tanken om selvmord. Følgende utdrag er hentet fra en scene, der hovedpersonen besøker en gravlund, letende etter bopelen til et stevnemøte han har hatt med en jente:
 
"Jeg tenkte: ’Så heldige dere har vært!’ Jeg følte meg sjalu ovenfor de døde, hvis legemer var oppløst under jorden. (…)Det var som om det døde var nærmere meg enn det levende.(…) De dumme tankene som dukker opp i hodet mitt! Kanskje jeg snakker nonsens."

Novellen er kjent for å være nærmest selvbiografisk, som virker sannsynlig siden er sterke likhetstrekk mellom hovedpersonen og forfatteren selv. Hovedpersonen er en ung person, som bor i Paris med interesse for kultur, har et sterkt fokus på døden og selvmord. Hovedpersonen maler for å finne ‘trøst og behag’(sitat fra novellen, Yarshater s.149). Novellen er i jeg-form, som vitner om en mulig terapeutisk bruk av skrivekunsten. Han frigjør sine dystre, innelukkede tanker ved å skrive det ned. Det er kjent at han var en isolert person, som tilbragte store deler av livet alene. Så da var det en naturlig form for å kanalisere sine følelser og tanker gjennom skrivekunsten. I "Begravet levende" skriver han: 

"I midten av den endeløse trafikken (…), jeg var helt alene. Blant så mange millioner mennesker var det som om jeg satt i en forlist båt, fortapt i midten av havet."

Novellen "Begravet levende" kom ut med som en diktsamling i [[1930]], etter at han hjemvendt fra et studieopphold på fire år i [[Paris]]. Det er kjent at han forsøkte å ta sitt eget liv i [[1928]], men ble reddet i siste liten. "Begravet levende" ender med at hovedpersonen lykkes i å ta sitt eget liv. Muligens ble novellen skrevet som en fullendt historie på sin egen opplevelse, der han selv kunne reflektere og bestemme utfallet over sitt eget forsøk.