Redigerer Søren Kierkegaard (avsnitt)

=== Forfatterskapets annen del (1847–51) ===
[[Fil:Sicknessmanuscript.jpg|thumb|Kierkegaards manuskript til ''[[Sygdommen til Døden]]'']]
''Kjerlighedens Gjerninger'' fra 1847 er en undersøkelse av [[nesterkjærlighet]]en, og hvordan den kjærlighet som Kristus har åpenbart, kan finne uttrykk i hver enkelt handling. Beskrivelsen er [[ironi]]sk, det vil si at den mest dreier seg om kjærlighetens motsetninger: [[mistro]], [[misunnelse]], [[hovmod]] og [[dømmesyke]]. Den samme fremgangsmåten brukes både i «Christelige Taler» fra 1848, hvor eksemplene hentes fra de forskjellige formene for bekymring, og i Kierkegaards andre hovedverk ''Sygdommen til Døden'' (1849). Her dukker et nytt [[pseudonym]] opp, den kristne Anti-Climacus. Han bearbeider på ny emnet fra ''Begrebet Angest'', som gir Kierkegaard muligheten til å formulere sitt menneskesyn: Mennesket er en [[syntese]], et [[dialektikk|dialektisk]] forhold mellom motstridende sider, henvist til både livets hverdag og evigheten, spent ut mellom nødvendighet og mulighet. Samtidig lever mennesket også under det vilkåret at det må forholde seg til seg selv – som dødelig og evig, som nødvendighet og mulighet. Igjen lar Kierkegaard sitt pseudonym, her Anti-Climacus, behandle stoffet på en negativ måte. Han gjennomgår alle de skikkelsene som fortvilelsen kan ha, men lar det munne ut i en forståelse av fortvilelse som det at man ikke vil være seg selv. Denne analysen fører ham frem til å gjenfremsette læren om synden.{{klargjør}}

Kierkegaard nærmet seg hele tiden kjernen i sitt budskap, og i «Indøvelse i Christendom» fra 1850 fremhever han troens betingelse: å tre i Jesu fotspor. Etterpå beskriver han «forargelsen», det vil si erkjennelsen av hva det innebærer av personlig lidelse å være kristen. Det fører frem mot det enten-eller som er kravet i troen. Så fremheves Kristus som forbilde og etterfølgelsen av ham som den sanne formen for kristendom. Men når forbildet levde og døde i fornedrelse og under forakt og hån, vil den kristne også komme til å lide for sin tro. Kierkegaard går riktignok ikke så langt som å kreve at man skal bli martyr for sannheten. Det har bare Gud og en [[jesu apostler|apostel]] rett til, men kristendommens krav må stilles klart frem. Det fører Anti-Climacus til å foreta et skarpt skille mellom den triumferende, etablerte kirke, og den ekte, kjempende kirken. Det foregriper det senere angrepet på den etablerte, danske kirken, som man ellers ofte betrakter som noe løsrevet i forhold til forfatterskapet.

Igjen ser det ut til at Kierkegaard hadde tenkt seg å avslutte sitt forfatterskap. I 1848–49 skrev han ''Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed'', som først ble utgitt etter hans død i [[1859]]. Det samme gjelder ''Dømmer selv!'', som først ble trykt i 1876. I 1851 utgav han ''Til Selvprøvelse, Samtiden anbefalet'', hvoretter han trakk seg tilbake fra den litterære offentlighet.