Redigerer Sør-Gjæslingan (avsnitt)

== Levende fiskevær anno 1900 ==
[[Fil:Rorbuer i Sør-Gjæslingan 1902.jpg|miniatyr|Rorbuer i Sør-Gjæslingan anno 1902; tegnet av daværende distriktslege [[Harald Natvig]].<ref name="HN" />]]
[[Fil:Kart over Sør-Gjæslingan i Vikna 1902.jpg|miniatyr|Karttegning fra 1902, med øyene og den daværende bebyggelsen.|venstre]]
På begynnelsen av [[1900-tallet]] var Sør-Gjæslingan fremdeles et levende fiskevær og var i perioden 1900–1930 på sitt mest utbygde. Det fantes da rundt nitti rorbuer, de fleste av øyene hadde bebyggelse og det var fire hushold som bodde fast på øyene. Videre fantes trandamperi, posthus, sykestue og [[telegraf]].

Opprinnelig fantes ingen forbindelse mellom øyene. Dette kom til under andre verdenskrig, da det ble bygget [[molo]] mellom Store Langøy, Lille Langøy, Lyngnesholmen og Nakken. I tillegg fantes ikke elektrisitet før i 1962, sanitærforholdene var mangelfulle og der var dårlig tilgang på vann. Dette gjorde at [[tuberkulose]] og andre sykdommer blomstret opp på begynnelsen av 1900-tallet. I tidligere tider ble ikke ferskvann og varme skaffet med kran og ovner, folk på fiskeværet måtte finne andre metoder. Den første [[brønn]]en på været kom ikke før i 1905, innbyggerne i fiskeværet måtte derfor hente vann på naboøya, som fikk brønn noe tidligere. Det var også vanlig å smelte snø og hente vann fra dammer og pytter på øyene. Mesteparten av brenselet ble fraktet i båter fra fastlandet. Det ble også brukt torv som ble tatt fra myren, og det var mulig å få tak i drivved fra havet.

Rundt 1918 var elleve av øyene på Sør-Gjæslingan bebygd. I dag finnes bare bebyggelse på fem av øyene. Det er i all hovedsak rorbuene som er forsvunnet. Trandamperiene, [[guano]]lageret, noen uthus og sjåer er også forsvunnet. Av de 90 rorbuene, er det bare tjue igjen. Bare syv av disse kan kalles rorbuer ut fra den funksjonen de har  i dag. At så mye av bygningsmassen er gått tapt har flere årsaker. Utover i 1920- og 30-årene ble det dårlige fiskeår og påfølgende nedgang i [[skrei]]fisket. Dette førte videre til moderat bygging av rorbuer. Etter krigen har det vært svært begrenset nybygging på Sør-Gjæslingan. 

Sør-Gjæslingan hadde et dynamisk væreiersystem, der fiskerne ikke var forplikta til å selge fangsten til væreier og fikk føre opp sine egne rorbuer. Samtidig skjedde teknologiske endringer utover 1900-tallet, som gjorde båtene større og mer mobile. En ble da ikke så avhengig av fiskevær og rorbuer, siden en kunne sove i båten. Det kan dermed tenkes at fiskere som hadde ført opp egne rorbuer etter hvert tok dem ned, for å bruke materialene til annet, som for eksempel bygging av hus på fastlandet.