Redigerer Romersk Britannia (avsnitt)

=== Romersk styre etablert ===
[[Fil:Roman Roads in Britannia.svg|thumb|300px|Den romeske provinsen '''Britannia''' i år 125 e.Kr. som viser de innfødte stammene, byer, hovedveger og posisjonene til de romerske legionene.]]

Etter at den sørlige delen av øya var blitt erobret vendte romerne oppmerksomheten mot det som i dag er Wales. [[Silurere]], [[ordovikere]] og [[dekeangliene]] kjempet innbitt mot de romerske inntrengerne og i løpet av de første tiårene etter invasjonen konsentrerte romerne seg om dem, til tross for mindre opprør blant romerske allierte som [[brigantere]] og [[ikenere]]. Silurere ble ledet av en høvding romerne kalte [[Caratacus]] og som drev effektiv [[gerilja]]krig mot den romerske guvernøren [[Publius Ostorius Scapula]]. Først i år 51 klarte Ostorius å lure Caratacus inn i et rent slag og beseiret ham. Den britonske lederen søkte tilflukt hos [[brigantere|briganterne]], men deres dronning [[Cartimandua]] viste sin underdanighet og utleverte ham til romerne. Han ble ført som fange til Roma hvor den verdige talen som han holdt under Claudius' triumftog, fikk keiseren til å spare livet hans. Imidlertid var silurere fortsatt ikke pasifisert og Cartimanduas tidligere ektemann [[Venutius]] overtok Caratacus’ posisjon som den mest framtredende britonske lederen.<ref>Tacitus: [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Tac.+Ann.+12.31 Annalene 12:31-38]</ref>

I årene 60-61, mens guvernør [[Gaius Suetonius Paulinus]] drev hærtokt i [[Wales]], gjorde det sørøstlige Britannia opprør under [[Boudicca]], enken etter en nylig avdød konge av ikenerne, Prasutagus. Hun var provosert av at stammens landområder var blitt tatt og av den brutale behandlingen som hun selv og døtrene hennes var blitt utsatt for. Prasutagus hadde etterlatt et testamente hvor halvparten av kongedømmet han ble gitt til keiser [[Nero]] i håp om at resten av kongedømmet ville bli etterlatt uberørt. Han tok feil. Ikenerne, sammen med nabostammen [[trinovantere]], ødela den romerske kolonien ved Camulodunum ([[Colchester (England)|Colchester]]) ved å plyndre og svi av byen. De drepte alle innbyggere de fikk tak i, både menn, kvinner og barn. Da Legion IX ble sendt som støtte, ble den nedkjempet. Suetonius Paulinus red til Londinium ([[London]]), opprørernes neste angrepsmål, og måtte konkludere med at London ikke var mulig å forsvare. Forlatt ble Londinium brent og ødelagt, og samme skjebne led [[Verulamium]] ([[St. Albans]]). Mellom 70 000 og 80 000 mennesker skal etter sigende ha blitt drept i de tre byene. Suetonius regrupperte med to av de tre legionene som han fortsatt hadde tilgjengelig, valgte slagmark og til tross for å være i langt mindre antall, beseiret han opprørerne i [[slaget ved Watling Street]]. Boudicca levde ikke lenge etterpå, enten på grunn av sykdom eller fordi forgiftet seg selv.<ref>Tacitus: ''Agricola'' [[Wikisource:Agricola#14|14-17]], ''Annalene'' [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Tac.+Ann.+14.29 14.29-39]; Dio Cassius: ''Romersk Historie'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/62*.html#1 62.1-12]</ref> Opprøret hadde nesten klart å overbevise Nero om at han burde trekke seg ut av Britannia helt og holdent.<ref>Sveton: ''Nero'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Nero*.html#18 18]</ref>

[[Fil:Agricola.Campaigns.80.84.jpg|thumb|left|Agricolas krigføring i dagens Skottland.]]
Det var flere opprør i 69, «året med de fire keisere». Da borgerkrig raste i Roma, maktet ikke svake guvernører å kontrollere legionene i Britannia, og Venutius av brigantene grep sjansen. Romerne hadde tidligere forsvart Cartimandua mot ham, men denne gangen klarte de det ikke. Cartimandua ble evakuert og Venutius overtok kontrollen over det nordlige England. Etter at [[Vespasian]] hadde sikret seg Romerriket var hans første to utnevnelser guvernører: [[Quintus Petillius Cerialis]] og [[Sextus Julius Frontinus]] fikk oppgaven med å nedkjempe henholdsvis brigantene og silurene.<ref>Tacitus: ''Agricola'' [[Wikisource:Agricola#16|16-17]]; ''Historier'' [[Wikisource:The Histories (Tacitus)/Book 1#60|1.60]], [[Wikisource:The Histories (Tacitus)/Book 3#45|3.45]]</ref> Frontinus utvidet romersk styre til hele det sørlige Wales og begynte utnyttelse av mineralressursene, som gullgruvene i [[Dolaucothi]].

I de følgende årene erobret romerne mer av øya og utvidet romersk Britannia. Guvernør [[Gnaeus Julius Agricola]], svigerfar til historikeren [[Tacitus]], nedkjempet ordovikere i Wales i [[78]]. Med [[Legio XX Valeria Victrix]] beseiret Agricola kaledoniere i år 84 i [[slaget ved Mons Graupius]] i det nordlige [[Skottland]].<ref>Tacitus: Agricola 18-38</ref> Dette var den største utstrekningen av den romerske provinsen Britannia, for kort tid etter denne seieren ble Agricola kalt hjem til Roma, og den romerske hæren trakk seg tilbake til en forsvarslinje mellom [[Firth of Forth|Forth]]-[[Firth of Clyde|Clyde]]-landtangen. Dermed ble det frigjort styrker som det var sterkt behov for ved andre frontlinjer.

I meste av det romerske Britannias historie var et stort antall soldater stasjonert på øya. Dette krevde at keiseren plasserte en dyktig guvernør i provinsen. Et resultat ble at flere framtidige keisere hadde tjent som guvernører eller legater i denne provinsen, inkludert [[Vespasian]], [[Pertinax]] og [[Gordian I]].