Redigerer Romantikken (musikk) (avsnitt)

===Opera===
[[Bilde:Meyerbeer d'après P. Petit b 1865.jpg|miniatyr|[[Giacomo Meyerbeer]] var en av de dominerende skikkelsene under Grand Opéra-stilen i tiden rett etter [[Gioachino Rossini]].{{Byline|type = Foto:|Pierre Petit}}]]
Et av de første tradisjonelt romantiske stykkene var [[Carl Maria von Weber]]s opera ''Jegerbruden''. Librettoen tilhører en middelaldersk handling, der Max blir lurt til å påkalle den onde Samiel for å vinne en skytterkonkurranse, og dermed også kunne gifte seg med Agathe. Historien om det onde og det gode og å selge seg til djevelen for å vinne kjærlighet og suksess har selv middelalderske trekk, og historien om de syv magiske kulene som Max og Caspar får, er i seg selv del av tysk folkediktning. Historien er i tråd med dikteren [[E.T.A. Hoffmann]]s definisjon av hvordan en romantisk opera skulle skrives, med vekt på det fantastiske og demoniske, med hemmelighetsfulle makters innvirkning på menneskene. I tillegg til at Weber følger disse rådene, er også musikken romantisk av natur. Den har blant annet et dramatisk innhold med [[Melodrama (musikk)|melodrama]], orkesterinnslag, «erindringsmotiv» og uvanlig klang, som forminsket septimakkord med tremolo som symbol på det demoniske og klarinett og waldhorn for å skildre et skummelt landskap.<ref>Side 320-321, Herresthal</ref> Senere hadde von Weber suksess med to andre operaer, ''Euryanthe'' og ''Oberon'', begge inspirert av middelalderfortellinger, før han i 1826 døde, 39 år gammel, av [[tuberkulose]].
{{Listen|
|filnavn=Lucia-di-Lammermoor-Mad-Scene.ogv
|tittel= Fra Donizettis ''Lucia di Lammermoor'' (1:00)
|beskrivelse=Houston Grand Opera
|pos=left}}
Imidlertid var von Weber ikke den dominerende operakomponisten i denne perioden. Det var Gioachino Rossini. Hans popularitet var en av grunnene til at det var Paris som hadde blitt operahovedstaden. Rossini skrev sin siste opera i 1830, og erklærte i den relativt tidlige alderen 37 år at han hadde sluttet å skrive operaer.<ref>[http://www.nytimes.com/2011/07/03/arts/music/rossini-and-his-abrupt-farewell-to-opera.html «The Puzzle of Rossini’s Brief Career»] - 1. juli 2011, hentet 6. mars 2017</ref> Så dominerende var Rossini at ett år etter at han sluttet å komponere hadde tre store operakomponister sine gjennombrudd etter flere tidligere forsøk; [[Gaetano Donizetti]] (''[[Anna Bolena]]'' etter 12 år i skyggen av Rossini), [[Giacomo Meyerbeer]] (''Robert le Diable'') og [[Vincenzo Bellini]] (''La Sonnabula'').<ref>Side 330-332, Herresthal</ref> For Bellini ble dette noe av det siste han gjorde, mens Donizetti hadde 18 svært produktive år før han døde av syfilis. Donizetti og Bellini fortsatte begge i Rossinis bel canto-stil med vekt på sangernes bidrag, særlig for Donizettis del med ''[[L'elisir d'amore]]'' i 1832 og ''[[Lucia di Lammermoor]]'' i 1835.

Meyerbeer var imidlertid med på den franske operastilen - grand opéra. Denne la vekt på romantiske idealer som kontraster, intrykksfulle og dramatiske bilder, (psevdo)historiske emner, samfunnsbaserte konflikter mellom mennesker – gjerne religiøse eller rasemessige – og med en blanding av tysk, italiensk og fransk operastil.<ref>Side 329, Herresthal</ref> Han lyktes i å kombinere italiensk bel canto med mye bruk av kor og orkester og samtidig med typiske franske romansefortellinger.<ref>Side 330, Herresthal</ref> Meyerbeer introduserte mange nytenkninger innen orkestermusikk, som ekstreme tonearter med mange kryss eller b-er, harmoniske effekter og modulasjoner, alle hyppig plagiert.<ref>Side 86-87, Longyear</ref>

I 1842 hadde også to store operakomponister sine gjennombrudd. Giuseppe Verdis opera ''[[Nabucco]]'', hans tredje opera, gjorde ham til en av de ypperste operakomponistene. Imidlertid var hans tidlige operaer i tråd med ''bel canto''-tradisjonen til Rossini, Bellini og spesielt Donizetti, og det var først i neste periode at hans mesterverk dukket opp.<ref name="ReferenceA">Side 685, Burkholder, Grout, Palisca</ref> For Wagner var det heller den franske Grand Opéra og Meyerbeer som var inspirasjon. I 1842 var det operaen ''[[Rienzi]]'', som, tross Meyerbeers støtte, ikke slo an i Paris.<ref>Side 690, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Til gjengjeld ble den stor i Dresden. Oppfølgerne ''[[Den flyvende hollender (opera)|Den flyvende hollender]]''' og ''[[Tannhäuser]]'' ble også store suksesser, og alle tre hadde et forhold til Meyerbeers og Webers stil.<ref>Side 117, Longyear</ref> Som med Verdi, var Wagners store verk å finne tidlig i neste periode innen opera.