Redigerer Robert Falcon Scott (avsnitt)

== Discovery-ekspedisjonen (1901–1904) ==
[[Fil:Discovery Dundee 0762m.jpg|thumb|left|[[RRS «Discovery»|«Discovery»]] i hjemmehavnen i [[Dundee]] i 2005]]
{{Utdypende artikkel|Discovery-ekspedisjonen}}
British National Antarctic Expedition, senere kjent som Discovery-ekspedisjonen, var et fellesforetak mellom [[Royal Geographical Society]] og [[Royal Society]]. Markham hadde hatt denne ekspedisjonen som en høythengede drøm over lang tid, og den krevde alle hans ferdigheter og utspekulerte triks for at den kunne realiseres under en marin ledelse og primært bemannet med marinepersonell. Scott var kanskje ikke Markhams førstevalg som en leder, men etter å ha falt ned på ham, stod Markhams støtte til Scott støtt.{{Sfn|Crane|s=90}}

Utvalgene var ikke enige om omfanget av Scotts ansvar; Royal Society presset på for at en vitenskapsmann skulle være ansvarlig for ekspedisjonens program, mens Scott skulle bare være kommandør over skipet. Markahm vant imidlertid frem med sitt syn;{{Sfn|Preston|s=28–29}} Scott ble gitt den totale kommandoen og ble forfremmet til [[orlogskaptein]] (eng. Commander) før «Discovery» dro mot Antarktis 31. juli 1901.{{Sfn|Crane|s=63}} [[Edvard VII av Storbritannia|Kong Edvard VII]], som viste stor interesse for ekspedisjonen, utnevnte Scott til [[Royal Victorian Order|medlem av Royal Victorian Order]] (MVO) i august 1901 som sin personlige gave.{{Sfn|''The London Gazette'' 16. august 1901}}

Selv om erfaring fra Antarktis eller antarktiske farvann nesten var fraværende i den 50-mass sterke gruppen, var det svært lite spesialtrening i utstyr eller teknikker før skipet satte seil.{{Sfn|Scott|loc=Bind 1|s=170}}{{Efn|name=uvitenhet}} Det ble tatt med både ski og hunder, men det var knapt noen som visste hvordan de skulle brukes. Etter Markhams syn ble profesjonalitet ansett som mindre prisverdig enn «utvungne evner»,{{Sfn|Huntford, ''Shackleton''|s=134}} og kanskje ble Scott påvirket av Markhams syn. I løpet av det første av de to fulle årene som «Discovery» tilbrakte i isen, ble denne nonchalansen testet til fulle når ekspedisjonen slet med å møte utfordringene i det ukjente terrenget. Et tidlig forsøk på å ferdes over isen resulterte i George Vinces død da han skled utfor et stup.{{Sfn|Scott|s=211–227}}{{Sfn|Crane|s=161–167}}

[[Fil:Scott hut mcmurdo.jpg|thumb|«Discovery»-hytten på [[Hut Point-halvøya]]]]

Ekspedisjonen hadde både vitenskapelige og oppdagelsesmessige mål. Sistnevnte inkluderte en lang ferd sørover, i retning sørpolen. Denne ferden, som ble gjennomført av Scott, [[Ernest Shackleton]] og [[Edward Adrian Wilson|Edward Wilson]], førte dem til en breddegrad på 82°&nbsp;17′&nbsp;S, ca. 850&nbsp;km fra polpunktet. En opprivende tilbakeferd førte til Shackletons fysiske sammenbrudd og en tidlig hjemreise fra ekspedisjonen.{{Sfn|Preston|s=60–67}} Det andre året inneholdt forbedringer i teknikker og oppnåelser, og året kulminerte i Scotts ferd vestover og oppdagelsen av [[Antarktisplatået|polarplatået]]. Dette hadde tidligere blitt beskrevet av en forfatter som «en av de store polarferdene»{{Sfn|Crane|s=270}} De vitenskapelige resultatene fra ekspedisjonen inkluderte viktige biologiske, zoologiske og geologiske funn.{{Sfn|Fiennes|s=148}} Noen av de meteorologiske og magnetiske registreringene bli imidlertid senere kritisert som amatørmessige og unøyaktige.{{Sfn|Huntford, ''The Last Place on Earth''|s=229–230}}{{Sfn|Crane|s=392–393}}

Mot slutten av ekspedisjonen måtte «Discovery» frigjøres fra isen. For å få skipet løst måtte det to redningsskip og eksplosiver til.{{Sfn|Preston|s=78–79}} I etterkant forble Scott overbevist om at hunder og ski var nøkkelen til en effektiv ferd over isen, og i de etterfølgende årene fortsatte han å uttrykke den britiske forkjærligheten for mennesketrukne sleder{{Sfn|Jones|s=71|loc=sitert fra [[#{{SfnRef|Scott}}|''The Voyage of the Discovery'']].}} – et syn han opprettholdt helt til svært sent i sin antarktiske karriere. Hans insistering under på marineformaliteter under ekspedisjonen hadde gjort forholdene til handelsflåtekontigenten urolige, og mange av disse hadde dratt hjem med det første redningsskipet i mars 1903. Nestkommanderende [[Albert Armitage]], en handelsoffiser, ble tilbudt en mulighet til å dra hjem av sterke menneskelige hensyn, men valgte å tolke tilbudet som personlig svakt, og avslo.{{Sfn|Preston|s=67–68}}

Armitage fremmet også ideen om at beslutningen om å sende Shackleton hjem med redningsskipet oppstod fra Scotts fiendskap snarere enn Shackletons fysiske sammenbrudd.{{Sfn|Crane|s=240–241}} Selv om det senere var spenninger mellom Scott og Shackleton når deres polare ambisjonene kolliderte, klarte de å holde seg siviliserte i det offentlige rom;{{Sfn|Crane|s=310}} Scott tok del i den offisielle mottakelsen som hilset Shackleton på hans hjemkomst etter [[Nimrod-ekspedisjonen]] i 1909,{{Sfn|Crane|s=396–397}} og de to utvekslet høflige brev om sine respektive ambisjoner i 1909–1910.{{Sfn|Preston|s=113}}