Redigerer Roald Amundsen (avsnitt)

== Sydpolekspedisjonen 1910–1912 ==
[[Fil:Amundsen-in-ice.jpg|miniatyr|upright|Roald Amundsen ved Bunnefjorden {{Byline|Anders B. Wilse}}]]
{{Utdypende artikkel|Fram-ekspedisjonen}}

Etter å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen med «Gjøa» i [[1903]]–[[1906]] planla Amundsen en ekspedisjon til [[Nordpolen]]. Han fikk låne Nansens «[[«Fram»|Fram]]», og utrustet den for en nordpolsferd. Men etter å ha mottatt nyheten om at [[Robert Peary]] hadde nådd polpunktet, valgte han å satse på [[Sydpolen]]. Amundsen fryktet at Nansen ville ta tilbake «Fram» dersom han fikk kjennskap til de endrede planene, og fortalte derfor bare sin bror og kapteinen på «Fram», [[Thorvald Nilsen]], om at Sydpolen var målet. Først da «Fram» kom til [[Madeira]], fortalte Amundsen resten av mannskapet om planene. Samtlige valgte å følge med Amundsen til [[Antarktis]].

Ekspedisjonen bestod ved siden av Amundsen selv av [[Olav Bjaaland]], [[Hjalmar Johansen]], [[Helmer Hanssen]], [[Sverre Hassel]], kokken [[Henrik Lindstrøm]], [[Kristian Prestrud]], snekker [[Jørgen Stubberud]] og [[Oscar Wisting]]. Amundsens storebror [[Leon Amundsen]] var ikke med på ekspedisjonen, men som forretningsfører var han helt sentral, og styrte økonomi og kontakten med pressen og samfunnet for øvrig.

Den 14. januar [[1911]] ankom «Fram» Antarktis, og det ble satt opp en base som ble døpt [[Framheim]]. Her var han 96 kilometer nærmere polpunktet enn [[Robert Falcon Scott]]s ekspedisjon, som hadde etablert sin base lenger vest. I løpet av februar, mars og begynnelsen av april la Amundsens menn ut en rekke depoter langs den planlagte ruten mot Sydpolen. Dette gav mannskapet god trening i å mestre forholdene, og de fikk testet utstyret. Til sammen ble det lagt ut 3040 kilo med proviant og utstyr i depotene.

Amundsen var særlig nøye med hvordan depotene ble merket. I tillegg til snøvarde og flagg på selve depotet ble det satt ut bambuspinner med flagg i retning øst vest, altså på tvers av kursen rett syd. Disse ble satt ut med 1,6 kilometers mellomrom, slik at de dekket et område på over 8 kilometer på hver side av depotet. Dette ble gjort for at man ikke skulle risikere at man passerte et depot dersom det var snøvær eller man hadde navigert feil. Flaggene var nummerert slik at man enkelt kunne finne i hvilken retning depotet lå.

Vinteren ble brukt til å forbedre utstyret, særlig sledene, slik at de ble mer holdbare og lettere. Opprinnelig hadde ekspedisjonen valgt samme type sleder som Scott brukte (umodifisert) på sin ekspedisjon. Disse ble forkastet. Bjaaland modifiserte i stedet fire sleder fra den andre Fram-ekspedisjonen og lagde også tre helt nye lette sleder til ulike snø- og isforhold. Bjaalands sleder veide bare 24&nbsp;kg, mot 35 for de modifiserte Fram-sledene og 75 for Scotts sleder.<ref>[[Roland Huntford]]. ''Scott og Amundsen'' Oslo 1980, ISBN 82-03-10296-4, s 278</ref>
 
Amundsen forsøkte første gang å nå Sydpolen den 8. september 1911. På grunn av at temperaturene hadde steget, mente Amundsen at våren var kommet, noe som skulle vise seg ikke å stemme. Kort tid etter avreise sank temperaturene betraktelig, til −51&nbsp;°C. Den 12. september ble det bestemt at de skulle fortsette til depotet som lå på 80 grader syd for å lesse av forsyninger og deretter sette kursen tilbake til Framheim. De nådde depotet den 15. september og gjorde deretter en rask retrett tilbake til Framheim. Tilbaketuren var preget av dårlig organisering, særlig den siste dagen. Om dette skyldtes dårlig ledelse fra Amundsen eller var et resultat av at man ikke hadde mulighet til bedre organisering på grunn av forholdene, er usikkert. Prestrud og Hanssen fikk frostskader på hælen, og flere av mennene måtte hvile i flere dager etter den strabasiøse tilbaketuren på grunn av skader og sykdom. Den tidlige starten kunne ha blitt katastrofal på grunn av kulda og det dårlige været, men ekspedisjonen slapp unna alvorlige skader. Prestrud kunne særlig takke Johansen for hjelpen på veien tilbake til Framheim etter at Amundsen hadde tatt den beste hundesleden på tilbaketuren. Uten Johansens hjelp ville Prestrud mest sannsynlig omkommet, noe som kunne ha satt hele ekspedisjonen i fare.

Johansen var kritisk til at ekspedisjonen skulle starte så tidlig og hadde også gitt beskjed om dette til Amundsen. Han kritiserte også Amundsen etter at de hadde kommet tilbake til Framheim. Amundsen valgte å redusere antall medlemmer av polekspedisjonen fra åtte til fem og valgte bort Prestrud, Stubberud og Johansen. Disse tre fikk i oppgave å utforske Edward VII Land. At Johansen, som hadde betydelig erfaring fra tidligere ekspedisjoner, ble valgt bort fra polgruppen, var nærmest en straff fra Amundsen for at Johansen hadde kommet med kritikk. I tillegg ble Prestrud satt til å lede ekspedisjonen som skulle utforske Edward VII Land, noe som var ytterligere fornedrende for Johansen.

=== Mot Sydpolen ===
{{refforbedreavsnitt}}
Bjaaland, Hanssen, Hassel, Wisting og Amundsen satte kursen mot Sydpolen den 19. oktober 1911. Med seg hadde de fire sleder og 52 hunder. Dagsrasjonene for turen var for mennene 40 kjeks (380 gram), 350 gram [[pemmikan]], 40 gram sjokolade og 60 gram melkepulver.

Hundenes dagsrasjon var 500 gram pemmikan. I tillegg kalkulerte Amundsen med at mange av hundene skulle avlives underveis dels for å spare proviant og dels som et supplement til dagsrasjonene, både for menn og hunder.

Ruten fra Framheim til polpunktet gikk direkte sydover over [[Rossbarrieren]]. Den 23. oktober nådde de depotet på 80°S og den 3. november nådde de depotet på 82°S. 15. november nådde de fram til depotet som var plassert på 85°S og hvilte der en dag. De hadde nå kommet til bunnen av [[Transantarktiske fjellkjede|de transantarktiske fjellene]] som Amundsen døpte [[Dronning Mauds Fjell]]. I løpet av de neste dagene gav han flere av fjellene navn etter ekspedisjonens støttespillere og andre som stod ham nært, blant annet fikk Fridtjof Nansen den høyeste toppen oppkalt etter seg.

Oppstigningen startet den 17. november. Ekspedisjonen valgte en rute opp [[Axel Heiberg-breen]] (som Amundsen navngav), klatringen gikk lettere enn ventet, men var likevel ikke enkel. Til tross for noen mindre feil ved valg av rute opp nådde de polplatået den 24. Her slo de leir og drepte 24 av hundene, som dels ble gitt til de gjenlevende hundene, dels spist av mennene og dels lagt igjen slik at de kunne plukkes opp igjen på tilbaketuren. For mennene var det viktig å spise ferskt kjøtt for å unngå [[skjørbuk]]. Denne teltplassen gav Amundsen navnet ''Slakteren''. På grunn av snøstorm ble ekspedisjonen liggende værfast i flere dager, og da de endelig kom av gårde, gikk det sakte fremover. Særlig et område som ble døpt ''Djevelens Ballsal'', som bestod av en mengde store snø- og is-skavler, var problematisk. Den 4. desember nådde de frem til 87°S, og tre dager senere slo de rekorden for hvor langt mot syd noe menneske hadde vært, 88°23′S. Den gamle rekorden var det [[Ernest Henry Shackleton|Ernest Shackleton]] som satte i 1909.

=== Fremme ved Sydpolen ===
{{refforbedreavsnitt}}
[[Fil:Aan_de_Zuidpool_-_p1913-160.jpg|miniatyr|Fra venstre: Amundsen, Hanssen, Hassel og Wisting hilser det norske flagg på polpunktet desember 1911. Bildet er tatt av Olav Bjaaland]]

Amundsen nådde det de antok var [[Sydpolen]] [[14. desember]] [[1911]]. På grunn av været var det imidlertid ikke mulig å fastslå nøyaktig posisjon, og de fortsatte de kommende dagene å undersøke området. 16. desember noterte Amundsen så at de var kommet så nær polpunktet som var mulig å fastslå. Her etablerte de en leir som fikk navnet [[Polheim]].<ref>Harald Dag Jølle: «Når kom Amundsen til Sørpolen?», ''Dag og tid'' 5. april 2024, side 19–21.</ref> Amundsen gav polplatået navnet ''Kong Haakon VIIs vidde'' (nå [[Kong Håkon VII Vidde]]), men dette navnet har ikke vunnet innpass internasjonalt. På basen etterlot de et telt, enkelte unødvendige gjenstander og et brev til kong Haakon i tilfelle de ikke skulle komme trygt tilbake til Framheim. I tillegg lå det et kort brev til Scott hvor Amundsen bad ham om å sende brevet til Kongen og beskjed om at Scott kunne bruke det han eventuelt hadde bruk for av gjenstandene i teltet. Brevet avsluttes med at Amundsen ønsker Scott en trygg reise hjem igjen.

Tilbaketuren fra polpunktet gikk fortere enn Amundsen hadde beregnet, noe som medførte at mye av maten og utstyret som lå på depotene ikke ble tatt med. Til sammen skal det ha vært 500 kilo med utstyr og mat igjen på ruten fra polpunktet.

Ekspedisjonen returnerte til Framheim den 25. januar 1912 med elleve hunder. Turen hadde til sammen tatt 99 dager. Amundsen hadde på forhånd beregnet at den ville ta 100 dager. I løpet av denne tiden hadde de tilbakelagt i underkant av 3000 kilometer. Allerede den 30. januar forlot «Fram» Framheim. Grunnen til at Amundsen forlot Antarktis så hurtig, var at han ville sikre at han var først med nyheten om at han hadde vært på Sydpolen. Dersom Scott fikk sin erobring publisert først, ville det få overskriftene, selv om Amundsen var først til polpunktet.

Den [[7. mars]] 1912 ankom «Fram» [[Hobart]] i [[Australia]]. Amundsen sendte da et kodet telegram til sin bror, som igjen skulle informere Kongen og Fridtjof Nansen. Først neste dag ble nyheten offisielt kjent.

=== Robert Scotts ekspedisjon ===
[[Fil:TerraNova2-no.png|miniatyr|400px|Kart som viser ruten Amundsen (grønn) og Scott (blå) fulgte til polpunktet.]]
:''Utdypende artikkel: [[Terra Nova-ekspedisjonen]]''

Scott nådde polpunktet først den [[17. januar]] [[1912]], 34 dager etter Amundsen.

Årsakene til Amundsens suksess og Scotts fiasko har siden den tid vært gjenstand for mye diskusjon og kontroverser. Mens Amundsen returnerte trygt tilbake til Norge, omkom Scott og hans mannskap på [[Rossbarrieren]] på vei tilbake fra polpunktet. Hovedgrunnene til at Amundsen lyktes med sin ekspedisjon er blant annet at å nå polpunktet var det eneste målet med ekspedisjonen, kjennskapen til [[eskimoer|inuittenes]] levesett i polare strøk, nøyaktig planlegging, blikk for detaljer og bruken av hunder og ski.

Begge ekspedisjonene brukte pemmikan som den grunnleggende maten på ekspedisjonen. Selv om de i utgangspunktet hadde den samme grunnutrustningen hva mat angår, var det likevel enkelte forskjeller i dietten som kan ha vært avgjørende.

Til forskjell fra Scott, som hadde med [[te]] som varm drikke, brukte Amundsen [[kakao]]. Den essensielle forskjellen mellom disse er at kakao gir klart mer næring enn te. Begge ekspedisjonene hadde fått bakt egne kjeks; Amundsens var bakt av [[Sætre (bedrift)|Sætre]]. En viktig forskjell på kjeksene var at mens Scotts var bakt med [[mel|hvetemel]] og [[natron]], var Amundsens bakt med fullkornsmel og [[gjær]]. Amundsens kjeks var derfor mer næringsrike og hadde betydelig mer vitamin B enn Scotts.

=== Ruten opp Axel Heiberg-breen ===
{{refforbedreavsnitt}}
Amundsen hadde hell som fant Axel Heiberg-breen, som viste seg å være en raskere vei til polplatået enn [[Beardmorebreen]], som Shackleton hadde oppdaget tre år tidligere og som Scott brukte. Hadde ikke denne tidligere ukjente ruten opp til polplatået blitt funnet, er det ikke sikkert at han ville nådd polpunktet. Enkelte har hevdet at Axel Heiberg-breen var en enklere vei opp til polplatået enn Bearmorebreen, noe det neppe er grunnlag for å hevde, selv om den er kortere. Amundsens rute opp var vesentlig brattere enn Scotts rute. I løpet av de fire dagene Amundsen brukte på å klatre opp Axel Heiberg-breen, tilbakela han en distanse på i overkant av 70&nbsp;km og klatret over 3000 høydemeter. De samme fire dagene tilbakela Scott 84&nbsp;km, på flatmark.

=== Bruken av hunder ===
{{refforbedreavsnitt}}
{{POV|}}
Den avgjørende faktoren for Amundsens suksess var sannsynligvis bruken av [[grønlandshund]]er til å trekke sledene frem til polpunktet og tilbake. Amundsen brukte hundene som et verktøy, og selv om han selv syntes det var grusomt, slaktet han et stort antall av hundene underveis. På denne måten sparte han vekt på hundefôr samtidig som de drepte hundene gav fôr til hundene og ferskt kjøtt til mennene. Det ferske kjøttet var viktig for å motvirke [[skjørbuk]], men ble siden kritisert av britene for å være umoralsk og på grensen til juks.

Siden hundene gjorde mye av trekkjobben, ble ikke ekspedisjonen en så stor påkjenning for Amundsen og hans menn som for Scott og hans ekspedisjon. Scotts menn ble etter hvert utslitt og maktet knapt å trekke sledene mot slutten. På grunn av dårlig kosthold og det harde arbeidet gikk de kraftig ned i vekt, mens Amundsen og hans menn faktisk gikk litt opp i vekt i løpet av ekspedisjonen. De lot i tillegg mye forsyninger ligge igjen på hjemturen fordi de ikke hadde bruk for dem. Scotts hjemtur var preget av at man hele tiden var nødt til å finne det neste depotet for å få nok forsyninger; den siste teltplassen hvor Scott og to av hans menn døde, lå 20&nbsp;km fra et stort depot.

Scott brukte hunder, ski, traktorer og [[mongolske hester]] på sin ekspedisjon. Traktorene var til liten nytte; den ene sank gjennom isen da den ble losset av skipet, og de to andre hadde brutt sammen før man var kommet 80&nbsp;km fra basen. Scott kunne ikke håndtere hundene skikkelig og fikk derfor ikke ut potensialet av dem. Amundsen hadde også kommet ham i forkjøpet og hadde skaffet de beste hundene som kunne skaffes på [[Grønland]]. Hundene ble brakt om bord i «Fram» på [[Fredriksholm festning]] utenfor [[Kristiansand]]. Medlemmene av Scotts ekspedisjon hadde dårlig trening med å stå på ski, og Scott hadde derfor tatt med nordmannen [[Tryggve Gran]], etter råd fra Fridtjof Nansen, som skulle trene medlemmene i skigåing. Scott valgte likevel i stor grad å trekke sledene med menneskekraft. Det var denne metoden [[Ernest Henry Shackleton|Ernest Shackleton]] hadde brukt på sin ekspedisjon to år tidligere da han måtte snu bare 180&nbsp;km fra polpunktet på grunn av mangel på forsyninger.