Redigerer Riksforsamlingen (avsnitt)

===Valgordning===
Ved kirkevalgene skulle hver menighet velge to valgmenn som mulige utsendinger til Eidsvoll. På landet skulle minst en valgmann være bonde. Deretter skulle valgmennene fra alle [[prestegjeld]] i hvert [[amt]] komme sammen og bestemme hvilke tre blant dem som skulle representere amtet ved Riksforsamlingen. Byene holdt egne valg. Hærens og marinens avdelinger holdt egne valg som foregikk i militærforlegninger og på flåtestasjoner så langt nord som til [[Bodø]].{{Sfn|Steen|1972|s=165}} 

De første valgene ble holdt 25. februar i forbindelse med [[bededag]]er over store deler av Østlandet.{{Sfn|Steen|1972|s=165}} I dagene og ukene etter fulgte resten av Sør-Norge etter, med Romsdals amt ([[Møre og Romsdal]]) og Nordre Trondhjems amt ([[Nord-Trøndelag]]) som de to siste som rakk å holde valg tidsnok til at representanter kunne nå fram til Eidsvoll. Valgene skjedde hovedsakelig i kirkene etter gudstjenesten. 

Bare voksne menn fikk velge og avlegge ed. I [[Bergen]] slapp verken mindreårige eller [[tjenestepike]]r inn i kirkene på bededagen, og bare voksne menn fikk sitte nede i kirken, mens de voksne kvinnene ble forvist opp i gallerier, «lemmer eller legter». Slik var det også ellers i landet. Det finnes få opplysninger om hvordan det egentlig artet seg. Flere steder nektet folk å avlegge ed. Dette gjaldt folk med så ulik bakgrunn som bondeopprøreren [[Halvor Hoel]] og konstituert amtmann for [[Laurvig grevskap]], [[Severin Løvenskiold]].<ref>[[Tore Pryser]]: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s. 244), Det norske samlaget, Oslo 1985, ISBN 82-521-5547-2 </ref>

På landet var valget indirekte ved at hvert prestegjeld skulle velge to valgmenn (hvorav én bonde). Alle valgmennene fra amtet skulle så samles på et sentralt sted for å velge tre av valgmennene som representanter til Eidsvoll (hvorav minst én bonde). Mindre byer med bare én [[menighet]] valgte sin ene representant direkte, mens større byer med flere kirker fulgte samme fremgangsmåte som amtene. De større byene valgte sine representanter indirekte gjennom valgmenn fra hver menighet. Christiania, Kristiansand og Trondheim sendte to representanter til Eidsvoll, mens landets største by, Bergen, sendte fire).<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/1814-vaare-foerste-nasjonale-valg 1814 - våre første nasjonale valg]   {{Wayback|url=http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/1814-vaare-foerste-nasjonale-valg |date=20140220074951 }} Arkivverket, lest 22. februar 2014.</ref> Omkring 300 kirker tjente som valglokale.<ref>[http://arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Om-oss/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Feiring-av-kirkene-som-arena-for-vaare-foerste-nasjonale-valg Feiring av kirkene som arena]  {{Wayback|url=http://arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Om-oss/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Feiring-av-kirkene-som-arena-for-vaare-foerste-nasjonale-valg |date=20140225084248 }} Arkivverket, lest 22.2.2014</ref> De militære holdt egne indirekte valg med to utsendinger fra overordnet regiment eller korps, hvorav én skulle være fra «underclasserne» – menige eller underoffiserer. Christian Frederik var personlig til stede ved bededagsgudstjenesten i hovedstadens to kirker, [[Oslo domkirke|Vår Frelsers kirke]] og [[Akershus slottskirke]].{{tr}}

Det ble mye rot under valgene. I Christiania hadde mange glemt stemmeseddelen, mens de som ikke kunne skrive, måtte hjelpes av andre. I Kristiansand var de fleste ukjent med at det var noe valg, og dermed var det få som stemte. En major ble valgt som representant både for et amt og for militæravdelingen sin. [[Jacob Aall]] stilte uten å være valgt, men etter en søknad innvilget av Christian Frederik personlig. En 17 år gammel løytnant stilte, enda han var langt under aldersgrensen på 25 år. I Trondheim avslo de valgte å stille, og to nye utsendinger måtte utnevnes. Det endte med at Christian Frederik kontrollerte forsamlingen - ved hjelp av embetsmennene som hadde flertall alene, og kongetro bønder.<ref>Tore Pryser: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s. 244-45)</ref> 

Regenten utformet bevisst valgregler som sørget for at bøndene ble godt representert. i alt var nærmere en tredjedel av representantene bønder, dersom man medregner [[soldat]]er, [[lensmann|lensmenn]] og andre som også var [[gårdbruker]]e. Beslutningen om å velge minst én bonde fra hvert amt, og minst én av «underclasserne» fra de militære avdelingene, sikret sterk representasjon fra bondestanden og de lavere lagene, som åpenbart var mer kongetro og mer skeptiske til svenskene.<ref>[[Knut Mykland]]: «Noregs veg til fridom», i: ''Norges grunnlov i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 32-33</ref>

Ved å begrense kjøpmannsstandens representasjon i Riksforsamlingen sørget Christian Frederik for at de svenskvennlige i handelsstanden, særlig fra Østlandet, kom i kraftig mindretall. Både fra amtene og byene ble mange embetsmenn valgt, og disse var bundet av sin lojalitetsed til statsoverhodet og støttet derfor regentens selvstendighetslinje.
Få av embetsmennene tilhørte de meste framtredende i Norge. De fleste av dem var [[sorenskriver]]e eller prester, men to var amtmenn. 

Av de 112 medlemmene av riksforsamlingen var 33 valgt spesielt fra militæret, mens 25 var valgt fra byene og 54 fra landdistriktene i amtene. [[Embetsmenn]]ene dominerte forsamlingen med 57 representanter, mens det var 37 [[bonde|bønder]], 13 kjøpmenn og fem var [[brukseier]]e.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1989 | tittel = Noregs grunnlov i 175 år | isbn = 8205181985 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013081224005 | side =39 }}</ref> Mange av Eidsvollsmennene var unge, gjennomsnittsalderen var 42,8 år.<ref>[http://www.maihaugen.museum.no/lblve/grunnlov/grunnlov.html Grunnloven 1814] {{Wayback|url=http://www.maihaugen.museum.no/lblve/grunnlov/grunnlov.html |date=20120214062242 }} fra Maihaugen</ref>