Redigerer Rikard I av England (avsnitt)

=== Planer om korstog ===
[[Fil:SaladinRexAegypti.jpg|thumb|Saladin, muslimenes leder, tegning fra et manuskript på 1400-tallet.]]
Rikard hadde allerede tatt opp korset som greve av [[Poitou]] i [[1187]]. Hans far og Filip II hadde gjort det samme ved [[Gisors]] den [[21. januar]] [[1188]] etter å ha fått nyheten om at Jerusalem var falt for Saladin. Etter å ha blitt konge ble Rikard og Filip enig om å dra på [[det tredje korstog]] sammen ettersom begge fryktet at ved den enes fravær ville den andre dra fordeler av det.

Rikard sverget en ed om å avsverge sin tidligere ondskap for å vise at han var verdig til å ta opp korset. Han begynte deretter å sette sammen og utstyre en ny korstoghær. Han brukte det meste av skattkammeret til faren som var fylt med penger for [[Saladin-tiende]] (en egen skatt i 1188 som gikk til å frigjøre Jerusalem), hevet skattene og ble til og med enig om å frigjøre kong [[Vilhelm I av Skottland]] fra hans ed om underkastelse til Rikard i utbytte for 10 000 [[Mark (myntenhet)|mark]]. For å skaffe ytterligere penger solgte han offisielle posisjoner, rettigheter, og landområder til de som var interessert i dem. Selv de som allerede var utpekt ble tvunget til å betale store summer for å beholde sine stillinger. Selv [[William Longchamp]], [[Ely bispedømme|biskop av Ely]], og kongens [[Rikskansler i Storbritannia|rikskansler]], gjorde en demonstrasjon av å by 3 000 pund for å forbli kansler. Han skal etter sigende ha blitt bydd over av en viss Reginald Italieneren, men dennes bud ble avvist.

Rikard gjorde en del siste forberedelser på kontinentet. Han bekreftet fares utnevnelse av William Fitz Ralph til den betydelige posisjon som ''seneschal'' (seremonimester) av [[Normandie]]. I [[Anjou]] ble Stephen av Tours erstattet som seneschal og midlertidig satt i fengsel for å ha stukket til seg penger. Payn de Rochefort, en ridder fra Angevin, ble forfremmet til den nye seneschal. I [[Poitou]] ble den tidligere presten av Benon, Peter Bertin, gjort til seneschal, og i [[Gascogne]] ble Helie de La Celle håndplukket til å være seneschal. Etter å ha reposisjonert deler av hæren som han etterlot for å vokte sine franske interesser, dro Rikard ut på korstog sommeren 1190. Hans forsinkelse ble kritisert av trubadurer som [[Bertran de Born]]. Han utpekte Hugh, [[Durham bispedømme|biskop av Durham]], og [[William de Mandeville, 3. jarl av Essex]], som sine stedfortredende regenter. Sistnevnte døde kort tid etter og ble erstattet av Rikards kansler [[William Longchamp]]. Rikards bror Johan var derimot meget misfornøyd med denne avgjørelsen og begynte å konspirere mot William.

En del forfattere og historikere har kritisert Rikard for å tilbringe kun seks måneder av sitt ti års regime i selve England, og at han tappet kongedømmets ressurser for sitt korstog. I henhold til [[William Stubbs]] i hans historieverk ''The Constitutional History of England'' (1873–1878)<ref>Stubbs, William: ''The Constitutional History of England'', bind 1, sidene 550-551</ref>: 

:«Han var en dårlig konge: hans store bedrifter, hans militære dyktighet, hans prakt, hans poetiske smak, hans eventyrlystne ånd, tjener ikke til å tilsløre hans ønske om sympati, eller selv omtanke, for sitt folk. Han var ikke engelsk, men av det følger det ikke at han ga til Normandie, Anjou eller Aquitaine den kjærlighet eller omsorg som han nektet sitt kongedømme. Hans ambisjon var den til en simpel soldat: han kunne slåss for hvem som helst for hva som helst, men han ville selge alt som var verd å kjempe for. Den heder han søkte var seieren framfor erobringen.»

Rikard klagde på at England var «kald og det regnet alltid», og når han forsøkte å skaffe penger for sitt korstog skal han ha erklært: «Jeg ville ha solgt London om jeg fant en kjøper.» Imidlertid utgjorde England den største delen av han hans besittelser og det var særlig betydningsfullt ved at det ga ham en kongelig tittel, noe som gjorde ham likestilt med andre konger. Det var ingen risiko for at England i løpet av hans regime ville bli utsatt for indre eller ytre trusler i motsetning til hans territorier på kontinentet, og England hadde således ikke behov for hans konstante tilstedeværelse. Som de fleste konger fra [[Huset Plantagenet]] før [[1300-tallet]] hadde han ikke noe behov for å lære seg [[Engelsk|det engelske språk]]. Å etterlate England i hendene på ulike embetsmenn som han utpekte, blant annet tidvis også hans mor, viste at han var langt mer opptatt med sine mer utstrakte franske landområder. Etter alle sine forberedelser hadde han en korsfarerhær på 4000 profesjonelle soldater, 4000 fotsoldater, og en flåte på hundre skip.