Redigerer Richard Wagner (avsnitt)

=== Eksil, Schopenhauer og Mathilde Wesendonck (1849–1862) ===
Wagner tilbrakte de neste tolv årene i eksil. Han hadde fullført ''[[Lohengrin (opera)|Lohengrin]]'' før [[maioppstanden i Dresden]], og skrev til sin venn, [[Franz Liszt]], for å få den oppført i sitt fravær. Liszt dirigerte premieren i ved hoffteateret i [[Weimar]] i august 1850.<ref>Wagner, Richard (1987). Spencer, Stewart; Millington, Barry (eds.). ''Selected Letters of Richard Wagner''. Translated by Spencer, Stewart; Millington, Barry. London: Dent. s 199. ISBN <bdi>978-0-393-02500-2</bdi>.</ref>

Wagner befant seg i en krise, isolert fra den tyske musikkverden og uten nevneverdige inntekter. De musikalske skissene han arbeidet på (som først langt senere skulle bli til ''[[Nibelungenringen]]'') syntes ham ikke på daværende tidspunkt å ha noen sjanse for å bli til scenisk virkelighet. Hans kone Minna som ikke hadde brydd seg om de operaene han hadde skrevet etter ''[[Rienzi]]'', gikk inn i en depresjon. Til slutt fikk han [[erysipelas]], en hudinfeksjon som gjorde det vanskelig for ham å skrive.<ref>{{Kilde bok|tittel=The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 2)|etternavn=Newman|fornavn=Ernest|utgiver=Cambridge University Press|år=1976|utgivelsessted=Cambridge|sider=137-138}}</ref>

Wagners produksjon i de første årene i [[Zürich]] var en rekke essays. Det gjelder for eksempel ''Fremtidens kunstverk'' (''Das Kunstwerk der Zukunft'') fra 1849, hvor han beskriver sin visjon om det totale kunstverk[[Gesamtkunstwerk|(''Gesamtkunstwerk'']]). I dette skal de forskjellige kunstarter som musikk, sang, dans, poesi, bildende kunst og scenekunst forenes. ''[[Das Judenthum in der Musik|Das Judentum in der Musik]]'' fra [[1850]] er et [[antisemittisme|antisemittisk]] skrift, rettet mot jødiske komponister.<ref>{{Kilde bok|tittel=Jewry in Music: Entry to the Profession from the Enlightenment to Richard Wagner.|etternavn=Conway|fornavn=David|utgiver=Cambridge University Press|år=2012|utgivelsessted=Cambridge|sider=197-198}}</ref> Endelig bør ''Opera og drama'' (''Oper und Drama'') fra [[1851]] nevnes, hvor han beskriver de estetiske ideer som han skulle gjøre bruk av i sin ''Ringsyklus''.
[[Fil:Schopenhauer.jpg|miniatyr|høyre|[[Arthur Schopenhauer]], portrett fra 1855.|216x216px]]
I disse årene møtte Wagner to inspirasjonskilder som ble avgjørende for verket ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan und Isolde]]''. I 1854 ble han av sin venn [[Georg Herwegh]] introdusert for [[Arthur Schopenhauer]]s filosofi. Wagner skulle senere omtale denne begivenheten som den viktigste i sitt liv.<ref>Wagner, Richard (1992). ''My Life''. Translated by Gray, Andrew. New York: Da Capo Press. s. 508-510. ISBN <bdi>978-0-306-80481-6</bdi>.</ref> Hans personlige omstendigheter omvendte ham hurtig til det han oppfattet som Schopenhauers filosofi: Et dypt pessimistisk syn på menneskets lodd. Han skulle forbli en tilhenger av Schopenhauer resten av sitt liv, selv etter at hans lykke vendte.<ref>{{Kilde bok|tittel=Wagner and Philosophy|etternavn=Magee|fornavn=Bryan|utgiver=Allan Lane|år=2000|isbn=978-0-7139-9480-3|utgivelsessted=London|sider=276-278}}</ref>

En av Schopenhauers doktriner var at musikken hadde en overordnet rolle blant kunstartene, ettersom musikken var den eneste som ikke har et materielt uttrykk. Wagner anerkjente denne læren, selv om den var direkte motstridende med hans egen argumentasjon i ''Opera og drama'', hvor det hevdes at musikken skal være dramaets tjener. Wagnerforskere har siden hevdet at Schopenhauers innflytelse fikk Wagner til å tildele musikken en viktigere funksjon i sine senere operaer, blant annet i den siste halvdelen av ''[[Nibelungenringen|Ringsyklusen]]''.<ref>{{Kilde bok|tittel=Richard Wagner's Music Dramas.|etternavn=Dahlhaus|fornavn=Carl|utgiver=Cambridge University Press|år=1979|isbn=978-0-521-22397-3|utgivelsessted=Cambridge}}</ref> Det er ingen tvil om at mange aspekter av Schopenhauers lære fant vei inn i Wagners senere [[libretto]]er. Den selvfornektende skomaker-dikteren Hans Sachs i ''[[Mestersangerne fra Nürnberg]]'' som alminneligvis betraktes som Wagners mest sympatiske figur, er i sin essens en schopenhauersk skapning (også selv om han er modellert på en [[Hans Sachs|virkelig person]]).
[[Fil:Mathilde-Wesendonck-1.jpg|miniatyr|venstre|[[Mathilde Wesendonck]], portrett fra ca. 1860.|215x215px]]
Wagners andre inspirasjonskilde var dikteren og forfatteren [[Mathilde Wesendonck]], silkehandleren Otto von Wesendoncks kone. Wagner møtte ekteparet i [[Zürich]] i 1852. Otto von Wesendonck som var en beundrer av Wagner, stilte en hytte på eiendommen sin til Wagners disposisjon.<ref>{{Kilde bok|tittel=Wagner – The Man, His Mind and His Music.|etternavn=Gutman|fornavn=Robert|utgiver=Harvest Books|år=1990|isbn=978-0-15-677615-8|utgivelsessted=Orlando|sider=168-169}}</ref> Denne hytten ble etter hvert kjent som "asylet". I 1857 var Wagner blitt besatt av Mathilde. Selv om hun syntes å ha gjengjeldt hans følelser i noe grad, hadde hun ingenlunde til hensikt å bringe sitt ekteskap i fare, og derfor holdt hun sin mann informert om sine kontakter med Wagner. Ikke desto mindre inspirerte forholdet Wagner til å legge sitt arbeide med ''Ringen'' til side for først å gjenoppta det tolv år senere. I stedet begynte han å arbeide på ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan und Isolde]]'' fra sagnkretsen om kong Arthur som omhandler ridderen Tristan og den allerede gifte Isolde.<ref>{{Kilde www|url=https://www.oxfordmusiconline.com/grovemusic/view/10.1093/gmo/9781561592630.001.0001/omo-9781561592630-e-0000030144|tittel=Wesendonck [Wesendonk; née Luckemeyer], Mathilde|besøksdato=2021-10-29|språk=en|verk=Grove Music Online|doi=}}</ref> Mens han planla operaen, komponerte Wagner ''[[Wesendonck-Lieder|Wesendonck Lieder]]'', fem sanger for stemme og piano, basert på dikt av Mathilde. To av disse settingene er eksplisitt merket av Wagner som "studier for ''Tristan und Isolde''".<ref>{{Kilde bok|tittel=The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.)|etternavn=Millington|fornavn=Barry|utgiver=Thames and Hudson Ltd.|år=2001|isbn=978-0-50-028274-8|utgivelsessted=London|side=318}}</ref>

Det usikre forholdet endte i 1858 da Minna snappet opp et brev fra Richard til Mathilde.<ref>{{Kilde bok|tittel=The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 2)|etternavn=Newman|fornavn=Ernest|utgiver=Cambridge University Press|år=1976|utgivelsessted=Cambridge|sider=540-542}}</ref> Etter den konfrontasjonen som fulgte forlot Wagner Zürich alene, for å reise til [[Venezia]]. I 1859 flyttet han til Paris for å inspisere en ny-revidert versjon av ''[[Tannhäuser]]''. Premieren på den nye ''Tannhäuser'' i [[Paris]] 1861 var en fiasko da aristokratene fra den såkalte ''Jockey Club'' skapte oppstyr. Ytterligere forestillinger ble derfor avlyst, og Wagner forlot byen i hast.

I 1861 ble den politiske bannlysingen av Wagner hevet, og komponisten kunne nå slå seg ned i [[Biebrich]] i [[Preussen]], hvor han begynte arbeidet på ''[[Mestersangerne fra Nürnberg]]''.<ref>{{Kilde bok|tittel=Richard Wagner – His Life, His Work, His Century.|etternavn=Gregor-Dellin|fornavn=Martin|utgiver=Harcourt Brace Jovanovich.|år=1983|isbn=978-0-15-177151-6|utgivelsessted=London|sider=293-303}}</ref> Bemerkelsesverdig nok er denne operaen hans lyseste verk (hans andre kone, [[Cosima Wagner|Cosima]], skulle senere skrive: «Når fremtidige generasjoner søker vederkvegelse i dette enestående verket, måtte de da skjenke de tårer, av hvilke smilene oppstod, en tanke»). I 1862 ble Richard og Minna skilt. Wagner (eller hans kreditorer) betalte likevel hennes underhold inntil hennes død i 1866.