Redigerer Richard Strauss (avsnitt)

=== Komponist i Nazi-Tyskland ===
Richard Strauss' politiske oppfatning er omstridt. Han var i årene [[1933]]&ndash;[[1935]] president for ''[[Reichsmusikkammer]]'', en avdeling av [[Joseph Goebbels]]' ''[[Reichskulturkammer]]'' som hadde som oppgave å ensrette musikklivet i [[Det tredje rike]]. Her kom han snart i konflikt med [[Wilhelm Furtwängler]]. Strauss underskrev et manifest mot [[Thomas Mann]] i 1933, og til sin 70-årsdag i 1934 mottok han innrammede [[portrett]]er med [[autograf]]er fra [[Adolf Hitler]] og Goebbels, dedisert til «''den store ærverdige tonemester med respektfull takknemlighet''». Om seg selv sa han: «''Jeg er det siste fjellet i en mektig fjellkjede. Etter meg kommer [[lavland]]et.''»<ref>[https://holocaustmusic.ort.org/politics-and-propaganda/third-reich/strauss-richard/ «Richard Strauss»]</ref> Men han sa også om seg selv: «''Jeg er kanskje ingen førsteklasses komponist, men jeg er en førsteklasses annenklasses komponist''.»<ref>[https://www.theguardian.com/music/2014/jan/16/richard-strauss-voice-concerts-150-anniversary-composer Tom Service og Imogen Tilden: «Richard Strauss: profound genius or gifted entertainer?»] ''[[Guardian]]'' 16. januar 2014</ref> 
[[Fil:Richard_Strauss-TIME-1927.jpg|thumb|Strauss på forsiden av ''[[TIME]]'' i 1927.]]
Strauss hadde enorm prestisje i sin posisjon som Tysklands største dalevende komponist, for [[Alban Berg]], [[Anton Webern]] og [[Arnold Schönberg]] var [[jøder]]. Da [[librettist]]en hans, von Hofmannstahl, døde, innledet Strauss (som ikke hadde maktet å gå i vennens begravelse<ref>[https://www.jstor.org/stable/746853 Charles Youmans: ''The Private Intellectual Context of Richard Strauss's "Also sprach Zarathustra"]</ref>) i stedet et samarbeid med [[Stefan Zweig]] som fikk inntrykk av at Strauss' støtte til Hitlers regime skyldtes personlig ambisjon og streber-mentalitet, like mye som ønsket om å skåne familien for ubehag. Strauss' svigerdatter Alice von Grab-Hermannswörth (1904-91) var jødinne, og de to sønnesønnene dermed halvjøder. [[Alfred Rosenberg]] klaget i 1934 til Goebbels over at Strauss var for overbærende mot jøder, og Goebbels prøvde seg med en bløff om at det var skjedd en forveksling med forfatteren [[Arnold Zweig]] som var utvandret til [[Østerrike]]. Strauss roste Hitlers musikksmak, og da jøden [[Bruno Walter]] ble oppsagt fra sitt orkester, overtok Strauss en konsert for ham. Da [[Arturo Toscanini]] ga opp [[festspillene i Bayreuth]], overtok Strauss også her.<ref>Fabrice d'Almedia: ''Med pisk og champagne'' (s. 93), forlaget Dinamo, ISBN 978-82-8071-141-0</ref>  

Som leder for ''Reichsmusikkammer'' plasserte Strauss vennene sine i lederstillinger. Med Stefan Zweig som librettist skapte han operaen ''Die schweigsame Frau'' («Den tause kvinnen»), basert på en novelle av [[Ben Jonson]] og med planlagt uroppføring i [[Dresden]] sommeren 1935. Myndighetene ville ha Zweigs navn fjernet fra plakatene fordi han var jøde, noe Strauss fikk forhindret, men operaen fikk bare to forestillinger i Dresden. Stefan Zweig skrev i juni 1935 et brev til Strauss der han foreslo at deres samarbeid fortsatte i det skjulte, slik at Zweig ga instrukser til en stråmann. Dette var Strauss uenig i, men svarbrevet hans ble oppsnappet av [[Gestapo]] og kom aldri Zweig i hende. Strauss hadde ikke hatt anelse om at han ble overvåket, men nå falt han i unåde. I brevet skrev han til Zweig at han ikke handlet «som [[germaner]]», men utelukkende ut fra «kunstnerisk pliktbevissthet». Han oppfordret til fortsatt samarbeid, undertegnet «''den stadig like sta Richard Strauss''» og hilste til Zweigs familie. Dermed falt han i unåde. Hitler nektet ham å ta oppdrag i Tyskland, men han fikk lov å bli boende i landet, og han fikk reise inn og ut som han ville. Familien ble heller ikke plaget. Strauss klarte seg pga sitt internasjonale publikum og dirigerte i utlandet, men ikke en gang avbrekket under de [[olympiske leker]] i [[1936]], der han hadde komponert åpningshymnen, førte til noen endring. Som de fleste hadde han ikke forstått at nazismens iboende natur var en ustanselig [[radikalisering]], der tilintetgjørelse av jøder og [[kommunist]]er var hovedtrekkene, og bare den uvanlige posisjonen han hadde oppnådd i forkant, sørget for relativ beskyttelse.<ref>Fabrice d'Almedia: ''Med pisk og champagne'' (s. 94-96)</ref>  

Blant annet skrev han et stykke til [[krigsforbryter]]en [[Hans Frank]]s ære for å ha hindret at komponistens [[sjåfør]] ble sendt til [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]]:
:''Hvem trer inn i rommet, så slank, så rank?
:''Se vår venn, vår minister Frank.<ref>Philippe Sands: ''Tilbake til Lemberg'' (s. 318), forlaget Press, Oslo 2018, ISBN 978-82-328-0201-2</ref> ''
Dette verket ble ansett som tapt, men rekonstruert i [[2014]].<ref>[https://www.thetimes.co.uk/article/lost-strauss-work-reignites-nazi-debate-75rglh7rvtr «Tapt verk av Strauss gjenoppliver nazidebatt»]</ref> I [[1938]] skrev han dessuten den [[pasifisme|pasifistiske]] [[enakter]]s operaen ''Friedenstag'' (= Fredsdag). 

I 1942 tok Richard Strauss med seg familien til [[Wien]], der Alice og barnebarna stod under [[Baldur von Schirach]]s beskyttelse som byens ''[[Gauleiter]]''. Men mot slutten av krigen, en gang Strauss var bortreist, ble Alice arrestert og fengslet i flere dager. Det var så vidt Strauss fikk henne løslatt. Han flyttet deretter familien til [[Garmisch]] der de satt i [[husarrest]] til krigen var over. I tillegg ble mange av Alices slektninger deportert til [[Theresienstadt]]. Strauss skrev forgjeves og ba om å få dem satt fri, og reiste til sist selv til leiren og meldte seg personlig, også det forgjeves. Alle ble drept, enten der eller i andre [[konsentrasjonsleir]]e.<ref>[https://holocaustmusic.ort.org/politics-and-propaganda/third-reich/strauss-richard/ «Richard Strauss»]</ref>

[[De allierte (andre verdenskrig)|De alliertes]] [[etterforskning]] og påfølgende tiltale av Strauss etter [[andre verdenskrig]] endte med frifinnelse.